Røde somre i Røsneskilen

Nudister ifølge Amta. Spioner, hevdet Unge Høyre. Våpenlager, trodde Stay Behind. Ivan Backstrøm, NKP-veteran, tar oss med til den røde sommeridyllen.

Vi hadde slitt og jobba dagen lang. På kvelden dukka vi oss i kilen. Gutta hadde knelange hvite badebukser. Kona mi, Irene, var som oss andre gyllenbrun og bar helsittende okergul badedrakt. Vaktsomme øyne fulgte fra ei hytte på stranda. Etterpå gikk ryktene: Bolsjevikungdommen bader nakne. Gud vet hva den foretar seg etterpå.

Hyttetomta lå høyt og fritt. Avisa til Unge Høyre skrev: «Kommunistene har skaffet seg innsyn over svenskegrensen.» Artikkelen ble slått opp på radioavisa på en båt i utenriksfart, fortalte et medlem som seilte til sjøs. Rederstanden ønsket å informere om at NKU planla invasjon i Bohuslän.

Far min var stenhogger. Han rodde over Iddefjorden og skaffa seg arbeid og kone. Han stemte Arbeiderpartiet hele livet for han var arbeidsmann.

Jeg gikk med i AUF. Arne Ording holdt foredrag om Det tredje riket. Vi gikk i gatene og solgte Spaniamerker. De var på størrelse med tokroninger og hadde det spanske flagget i rødt, gult og fiolett. Under krigen laga vi molotovcocktails for å sprenge arbeidskontoret. Aksjonen ble avlyst fra sentralt hold.

I 1947 meldte jeg meg inn hos ungkommunistene. Kona mi var allerede med. Vi var enige nok i sak, men jeg har alltid vært sen i avtrekket.

I 1948 gikk de igang med å restaurere Arbeidersamfunnet. Ideen om at ungdomslaget burde skaffe seg ei hytte kom vel rekande på ei fjøl. NKUerne Lorang Thoresen, Rolf Andreassen og Olaf Engh var med på restaureringa og sikra seg materialhaugen.

Nå kryr det av hytter i Røsneskilen. Tomta kan ha vært en velteplass for tømmer. Vi var de første som bygde der, bortsett fra ei hytte på stranda.

Vi leide av Hallesby for en 50 kroner året. Veien fram var en krøttersti gjennom svarte skauen. Hytta ble bygget på dugnad med sommerferien til hjelp. 10-12 gutter og jenter saga og snekra, murte og malte. Det var Margit og Alfhild og Egil og Synnøve og Rolf og Roang og flere til. Vi slo opp noen enkle plankebuer som vi overnatta i. Kona mi kappa grener på ei granbuske. På kvistene hang kopper og kar til tørk.

Alle i laget betalte tre kroner uken til hyttefondet. To gutter kom forbi mens vi drev og jobba: – Kan du forstå hvor de får pengene fra til å bygge hytte? Vi slo tilbake: – Hver uke kommer det rubler fra Moskva. – Er’e ikke det vi har sagt, sa de og gikk.

Smaalenenes Amtstidende, Amta kalt, var frampå: – Hvem finansierer den kommunistiske hyttebygningen i Røsneskilen? Kasserer Lorang Thoresen ble sinna. Opp i amta med kassaskrinet og regnskapsboka: – Kan jeg få snakke med redaktøren? – Han er dessverre ikke inne. Redaktøren var aldri til stede for NKUere i den avisa.

Halden Arbeiderblad tok oss for engangs skyld i forsvar: – Hva med alle byens forretningsdrivende som så vidt vites gir kommunistene henstand med betalingen? Det eneste som skjedde var at vi måtte finne oss en ny fargehandler.

En kar som hadde lastebil kjørte materialene så langt veien gikk. Han skulle bare ha for bensinen. Videre tok vi krøtterstien fatt med planker og bord på ryggen.

Dørene og vinduene frakta vi sjøveien med snekka til Lorang Thoresen. Jentene var smarte: De snekra sammen bærebårer så det gikk lettere å få sakene opp den bratte fjellskråningen til hytta.

Inni hytteveggene er dørene fra det gamle Arbeidersamfunnet. De hvite porselensskiltene sitter på: Salon, Spisesal, Damer, Herrer.

Da pipa og peisen skulle opp, ble det disputt. Jeg var handlanger. Den ene av de to murermestrene våre var kasserer i laget. Sementen var dyr. Kassereren beordra: – Bare så og så mye i støpen. Nummer to: – Bare hell godt i, pipa skal stå fram til revolusjonen. Jeg hadde studert den dialektiske materialismen og blanda i sånn midt på treet. Pipa står ennå. Revolusjonen har latt vente på seg.

Amta ga seg ikke: «Hvordan skaffer ungkommunister seg materialer i en tid da det hersker streng rasjonalisering i byggebransjen?»

Forsyningsnemnden leste Amta. To høflige menn med mapper dukka opp. Om de kunne besiktige bygget? De titta høyt og lavt. Lorang Thoresen gikk og henta en øks. – Hva skal De med den øksen, spurte forsyningsnemnda. – Høgge høl i veggen så dere får kontrollert skikkelig. Øksa ble ikke brukt.

En av kontrollørene stakk hodet inn i serveringsluka til kjøkkenet. – Hva i all verden er det du driver på med, sa kollegaen. – Ser etter våpen, skjønner du vel, var svaret. Denne gangen var det spøk.

Senere fikk vi vite at et par kjekkaser fra Stay behind hadde tatt seg inn på jakt etter maskingeværer, bombekastere, radiosendere og jeg vet ikke hva. I Lundkommisjonens rapport står det at det var planer om å installere avlyttingsutstyr i hytta. Det ble ikke noe av planen, får vi tro.

Hytta under tak var kjøkkenet, stua med peis og tre soverom. På hvert av soveromma var det køyesenger til fire. I nødsfall stappa vi inn ti stykker. I kjøkkenet hadde vi veakomfyr, og i taket hang petromaxlampa. Skrapved fant vi i skogen, og vann henta vi i bekken like ved.

Da de ominnreda tegnesalen på Middelskolen, fikk vi overtatt de gamle tegnebordene og de firbente taburettene. På veggen hang husordensreglementet: All nytelse av alkoholholdig drikke er strengt forbudt. Mens vi bygde, hendte det at noen ungkarer fikk kveldspermisjon for å gå på dans i Sponvika. Dagen etter vaska kona mi de hvite skjortene.

Reidar T. Larsen holdt innvielsestalen. Han skjenka et grafisk trykk av Paul René Gauguin. Det henger på veggen fremdeles. På stanga blafra det norske flagget. Vi brukte av og til flagget til Verdenssambandet av demokratisk ungdom. Det hadde figurer i tre farger på hvit bunn. Det ga poenger i russetalen det året. Bondelagets grønne flagg med fult kornnek utafor Grand Hotel ble ikke nevnt.

Stedet var i bruk så å si hver eneste helg. Årsmøtene til NKU ble holdt på hytta. Vi arrangerte studiesirkler i marxismens politiske økonomi og organisasjonskunnskap. Mange kjente personer i NKP og NKU skrev navnet sitt i hytteboka: Martin Gunnar Knutsen, Arne Pettersen, Arne Jørgensen, Jørgen Vogt, Ørnulf Godager. Ungkommunister fra Oslo kom på besøk. De hadde lært leksa si og kunne faguttrykkene. Vi fra provinsen syntes de var litt store i nesa.

Vi blanda studier og friluftsliv. Vi skaffa ei gammel roeke. Tre øste og to fiska.

En gang arrangerte vi terrengløp. Jeg stekte flesk i puljevis til løperne som kom inn. Oddvar hjelpekokk var så oppskjørta at han tok feil av salt- og sukkerboksen.

Alle som kom nedover, var ikke politisk organisert. En gutt eller jente som var med hos oss, tok med seg kjæresten på hytta.

Ungdom fra alle Østfoldbyene søkte nedover: Fredrikstadgjengen kom gjerne syklende. Det var røslige Angel Simensen og flittige Oddvar Olsen, som var en kløpper til å bære treullplater da vi bygde hytta. Det var Bjarne Baltzersen, John Strandin, Ernst Olsen og Kristoffer Tangen. Karl Kristiansen og fetter Odd Ragnar var ofte på Løvlien. Fra Moss var ankermann Åge Fjeld. Fra Sarpsborg kom William Mikalsen.

Thorbjørn Martinsen var på besøk under Torpekonflikten. Han kunne ikke åpne en avis uten at det sto noe dritt om ham. Han ble taus og inneslutta. Thorbjørn fikk en knekk som han aldri kom over.

På kvelden samla vi oss i peisestua. Roang tok fram gitaren. Så sang vi: – Vi stiger, og stiger og stiger, maskinen og mannen er ett, og alle propeller forteller, rød front til forsvar av Sovjet.

At naboene brød seg om hva vi drev med, hadde vi ikke inntrykk av. Bortsett fra en sinna hest. Det var såvidt jeg fikk unna ungene.

Men Amta ga seg ikke. Vi hadde malt veggene og et vindu sto på gløtt. Noen dager etter kunne avisa fortelle at ungkommunistene samlet seg under sovjetstjernen i hyttetaket. Om gutta som hadde tegna stjerna hadde tenkt på Sovjet, er jeg ikke sikker på. Helt sikkert er det at for å ha sett stjerna, må journalisten ha klatra inn gjennom vinduet.

På 60-tallet ble hytta utvida. Byggmester og partiveteran Finn Brostrøm sto for jobben. Det ble påvist noen bjerketrær i lia, så hytta ble døpt Løvlien.

Nå er det et andelslag som driver stedet. Fremdeles er somrene røde i Røsneskilen. Forleden hadde NKU seminar med Harald Berntsen som innleder. Vi leier også ut til privatfolk som vil feriere og organisasjoner som vil holde møter og seminarer. Alle er velkomne, bortsett fra nazister!

(Hytta Løvlien ble solgt til en privatperson rundt 2010)

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling