Da Niko gikk i vannet

«Vi vil synge om en gjeng,
om Kari, Ella, frøken Freng,
Regine, Ragnhild, Ebba Lund
nu en bitte liten stund»,
het det da Kongsten Idrettsforening svømmeavdeling feiret jubileum i 1938. Svømmestjernene var mange. Vel så viktig: Tusener av jenter og gutter har lært å svømme i Kongstendammen. «Niko» Nikolai Edvardsen forteller.

«Barna bør være fylt syv år. Seks og et halvt kan holde. Noter fremmøte og hva slags vær. Før etter navnene: Redd for vannet 0. Ikke redd for vann, men kan ikke noenting 1/2. Kan takene, men tør ikke slippe seg 1. Svømmer noen tak i stram sele 1 1/2. Svømmer eleven i slakk sele, sett 2. Svømmer eleven alene og uten stang blir det 3 og stjerne. Du greier det så fint. Lykke til og hils. Harry.»

Jeg har ennå arket med instruksjonen Harry W. Johansen ga meg da jeg skulle gå i gang som svømmeinstruktør i Kongstenbassenget.

Mange somre på rad holdt vi til på Langekil. Mor var i familie med Jens Jacobsen. Sjøl startet jeg vel nærmest på 1/2. Søster Regine lærte meg å svømme. Senere ble søster kretsmester flere ganger. Det var et yrende badeliv av sommergjester der ute. Av og til tok vi roeka og dro over fra Neskilen til Båtvika. Hvalerfolk kunne stort sett ikke svømme. De satt i flokker på fjellet og så på gærningene.

Jeg er Frydenberggutt, årgang 1913. Far var bygningsarbeider. Han døde alt i 1923. Mor starta Edvardsen kolonial. Jeg dro kaffekverna og sykla to ganger i året til Tune og Rolvsøy Sparebank med renter og avdrag på lånet. Sykkelen het Raleigh og var en presang fra en bror som var til sjøs.

På Trara skole fikk utvalgte elever se på Karlsvogna og Orions belte i stjernekikkerten til lærer Skarpaas. På vinteren gikk vi på blikkspann på Stordammen. Remmer skaffa vi oss fra garveriet på Seut. I skibakken sto vi på tønnestaver.

I 1932 da tønnestavene var bytta ut med hickoryski, traff jeg Kjell Torp i marka. Han spurte om jeg ville være kasserer i svømmegruppa til Kongsten Idrettsforening. Torp mente vel at jeg hadde erfaring fra kassaskuffen i butikken til mor. Jeg ble kasserer før jeg ble medlem.

Møtene holdt vi i en kafé over Mathiesens musikkhandel der en syklubb av svømmedamer pleide å samles over broderiene. Harry W. Johansen var den første svømmeroppmann i klubben. Først i 1933 fikk gruppa eget styre. Kjell Torp ble formann, Ragnar Johansen viseformann, Terje Thorvaldsen sekretær og altså jeg sjøl som kasserer.

Årskontingenten var kroner fem. Pokalene var små og beskjedne. Var det stevne på søndag, dukka gullsmed Wicklund Nielsen opp hjemme hos meg på mandag med regninga.

For å hjelpe på økonomien arrangerte vi åpne fester i Håndverkerforeningen 1. mai og annen juledag. Madsens firemanns orkester spilte for 40 kroner på deling. I døra ruva Harry W. og kontrollerte pent antrekk uten kul på jakka. 17. mai var vi med i bilkortesjen og samla inn 25- og 50-øringer i håvene.

En gang skulle et motorstevne på Kongstenbanen gi penger i kassa. Det hadde regna i to døgn før start. Sønnen til blikkenslager Larsen stilte med Harley Davidson. Sykkelen gikk rundt, ble stående på styret mens bakhjulet snurra videre. Larsen Junior overlevde.

Første svømmestevnet jeg deltok i var i 1932. Jeg fikk tredje plass i 100 bryst på 1,38.

At det krydde av folk akkurat på det stevnet, er å overdrive. Men på de store stevnene med deltakelse fra både Sarpsborg og Norrköping kunne det være opptil 1 500 som møtte opp. De satt som et fugleberg over dammen eller vagla seg på fem og syv meteren på stupetårnet.

Fredrikstad Svømmeforening ble stifta rundt et bord i Fredrikstad Hotell i 1924. De første åra holdt de til i Enhuskilen eller trena i det vesle bassenget i Fredrikstad Bad. Kåre Ødmann i AIF prøvde å få igang noe i en kulp i et stenbrudd i Bratliparken, men det ble det ikke noe videre av. Til gjengjeld tok AIFerne det igjen med fotballen på Grusbanen.

En ny periode for Fredrikstadsvømmerne tok til i 1928. Svømmeforeningen hadde blitt til Kongsten Idrettsforenings svømmeavdeling, og Petter Eriksen selte på hestene og gikk igang med å rense opp og rydde den gjengrodde Kongstendammen.

Dammen hadde en gang i tida vært vannreservoar for Gamlebyen. Nede i lera fant vi en uthula tømmerstokk med en propp i til å ta ut når dammen skulle tømmes.

Det gikk på hånd- og hestekraft, spade og trillebår og dugnadsånd. Lass på lass med lere og gjørme og planter og skitt og møkk ble kjørt vekk. Lerbunnen ble grusa, og kant ble støpt rundt bassenget.

Det første stupetårn på fem og syv meter ble reist av tømmerstokker. Den første tida sørga regnvannet for vanntilførselen. Senere grov vi grøft på dugnad og la en to tommers vannledning så vannet kunne skiftes ut.

Stupekulpen hadde en dybde på fire meter. Først var bassenget 80 meter langt. Senere fikk vi vendebrett og start ved 50 meter. Flere generasjoner Fredrikstadungdom har tatt sine første svømmetak i bassenget. Første svømmelæreren var Løkkevik, men det var før min tid. – Du husker vel du lærte meg å svømme, sa sønnen Odd da jeg traff han forleden. Harry W. Johansen drev i mange år til jeg overtok. Kursene starta når skolene slutta i juni og varte fram til skolen begynte om høsten. Hvert kurs var på to uker.

Gutta kom på morgenen, jentene senere på dagen. Kursavgiften var en krone i min tid. De kunne være 150 i slengen, fra Gressvik, fra Rolvsøy, fra langt opp i Borge. Kommunen bevilga fri overfart med ferga til og fra.

Omkledningen måtte foregå der det falt seg. Gutter og jenter vred og vrengte på seg for ikke å krenke bluferdigheten. Å ha alle i bassenget på en gang var ikke mulig. Det starta med tørrtrening: Ett og to og armer og ben i takt. Vi forsøkte å bruke gressbanen, men da dukka banemester Yngvar Bøckmann opp: – Dere får’nte ødelegge gresset, guttær!

Ned i vannet gikk ei lita trapp. Mange stansa opp på nederste trinnet når vannet holdt 15 grader. Den aller første tida holdt vi eleven i en lang stang med en stropp, til å holde eleven. Senere rigga vi til med en wire tvers over og talje og tau ned til et seilduksbelte. Beltet var kaldt og vått, og Lars Larsen stakk av hver eneste gang han skulle til pers. Senere ble han en meget dyktig svømmer.

Han var ikke den eneste. Jeg minnes folk som Gunnar Pagander, Lars Fredrik Nygaard, Otto Sehested fra Halden som flytta til Fredrikstad og Olaf Johansen som en gang slo Harry W. Johansen og det var ikke bra. Videre Bjarne Andersen, Guttorm Gulbrandsen, Rolf og Per Arne Lund og søsteren Ebba.

Jentene, eller damene som det het før, har alltid stått sterkt i klubben. Birgitta Østbye var en ener, fulgt av Ella Kristiansen, Karen Eriksen, Ragnhild Andersen, Eva Gade som ble svigerinna mi, Marit Freng, Ella Staubo og mange flere. Og selvsagt den beste av alle, Lene Jensen.

Lene Jensen starta treningen i bassenget på Trara. Jeg merka snart at her var det talent. Og dessuten energi og entusiasme og pågangsmot som drev Lene fram i stjerneklassen.

Av stuperne hadde vi først og fremst Terje Thorvaldsen. I 1971 markerte Terje slutten på Kongstendammen ved å stupe i fulle klær fra nimeteren.

I Halden hadde de ikke basseng med stupebrett. Brødrene Håkon og Jens Melberg kom uka før stevnet hver eneste dag fra Halden til Fredrikstad for å trene og ta innersvingen på Thorvaldsen. Til stevner i de andre Østfoldbyene dro vi med buss fra Drøbak bilruter og matpakke i lomma.

Sarpsborg hadde en fin svømmebane i Høysand. Lislerud og Bjerkholdt var dyktige svømmere. Vår egen Agnar Iversen hadde tatt seg noen drammer. – Niko, sa’n. Nå vil jeg stupe. – Du får bare gå på brettet, slå ut med armene og la det stå til. Han landa på ryggen. Kongstensvømmerne hadde fiolette badedrakter fra hals til lår. Drakten sprakk fra topp til bånn. Skjebergkilen skjulte Agnars edleste deler.

I Moss konkurrerte vi i kanalen. Vi starta der den gjorde en sving. Ikke langt unna rant kloakken ut. Svømte du bryst, var det OK, for da så du hva som var i farvannet. Ved ryggsvømming mista du oversikten. Trass i dårlige treningsforhold var Rolf Gustavsen og Kjell Bjerkholdt dyktige Mossesvømmere.

Krigen kom. All svømmeaktivitet rakna. Vi holdt kontakt med en håndskrevet avis som het Trusa. Friidrettsfolka arrangerte illegale terrengløp. Imens boltra tyskerne seg i bassenget. Det var et lite vakkert syn da vi rykka inn i 1945. Bassenget fikk vi tømt på et vis. Verre var det med svømmekulpen. Jeg jobba på Glomma Verksted. Vi fikk låne brannsprøyta, en slik innretning med en stang som to mann dro opp og ned. Kulpen ble tømt. På bånn lå håndgranater og brandtweinflasker og jeg vet ikke hva.

I 1946 dro jeg til Oslo for å ta svømmelærersertifikat. Sensor var Borchgrevink og stedet Hovedøya. Blant annet skulle jeg stupe fire meter ned og hente ting fra bunnen.

På toget hjem fikk jeg forferdelig vondt i ørene. Det var lørdagskveld. Sykehuset i Gamlebyen var redningen. Doktor Schie og oversøster Prytz gikk i gang. Elendigheten randt ut i skylleskåla. – Hvor i all verden har du vært, sa doktor Schie. – På bånn av Oslofjorden, sa jeg.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling