FredrikstaddistriktetGamlebyen

Der hengte døm slavene!

En gutteflokk høyt og lavt i Gamlebyen og Byens marker. Tom Mix red inn i solnedgangen på militærkinoen, Arnardo gikk på hendene på Kongsten. Fra Vaterland kom Karl Havanna for fulle seil. Rektor Ragnar Bjørnstad minnes.

Jeg var mørkeredd. Jeg titta under senga før jeg la meg. Jeg likte ikke å gå forbi Krigskirkegården i Torsnesveien om kvelden. Grenene på de høye trærne grep etter meg. En kveld var det som det lyste fra gravene. Noen større gutter sa at det var dauingene som røkte pipe. Jeg fortalte det hjemme. Far likte det ikke. Han sa: – Kom her gutt, så tar vi en tur bort på kirkegården. Det var månen og lyset fra fabrikkene på Øra som skinte i de blanke gravstenene.

Men det ble sagt at den sorte dame hadde vært på ferde ved Svarteporten mot Vaterland. Folk hadde meldt henne til politiet.

Far hadde gått på bena fra Gudbrandsdalen til Halden for å begynne på underoffisersskolen. Eldste broren skulle ha gården. De andre brødrene måtte finne på noe annet å bestille. I 1905 lå far ved grensen og ventet på svenskene. De kom ikke, og han gikk inn i politiet.

Da jeg vokste opp, var han sjef for politistasjonen i Gamlebyen. Den lå der fengslet er nå. Jeg ble sendt med mat til far. Jeg var alltid litt redd når jeg banka på: – Kom inn, hørte jeg innenfra. Inne var det fullikæller som prøvde å bevise at de var edru ved å balansere på en krittstrek på gulvet. Greide de det ikke, havna de i ei celle i kjelleren. En gang hadde en arrestant slått ned en betjent, tatt nøkkelen, låst han inne og løpt sin vei.

Ute i gatene i Gamlebyen rusla konstablene to og to. Det var Gudevold og Heide Andersen og Hermansen og Kristoffersen fra Vaterland og Hem og noen til.

Vi bodde i Sommerroveien, i andre huset fra Torsnesveien. Tvers over veien, på brakkesletta, beita hundretalls kyr. Kommunen hadde to gjetere som passa på at dyra ikke rota seg bort. En tid gjette bror min, Knut, kuene på sletta. Vi kjente bølingen: de svarte var Thoresens, og de flekkete hørte til på Høydal. Ved femtiden ble de henta hjem og gikk i en lang, lang rekke utover Torsnesveien.

Gutteflokken var høyt og lavt i Gamlebyen og rundtomkring. Vi lurte oss inn i det Gamle slaveriet. Det lukta mugg og i taket hang det taustumper. Vi hviska til hverandre: – Der hengte døm sikkert slavene.

Det var en masse militære i Gamlebyen. Vi ble venner med soldatene. Vi tigde stomp av dem og løp ærender. Som takk fikk vi løspatroner som vi helte kruttet ut av og tente på.

En av rekruttene het Arne Andersen med tilnavnet Arnardo. Rekruttene hadde linjegymnastikk på brakkesletta. Vi sto og kikka på. Rekrutt Andersen var helt stiv i ryggen. Fenriken dytta til’n så han såvidt fikk hendene i bakken. Fenriken dytta mer, nå hadde rekrutten albuene i bakken. Fenriken stussa, men dytta enda litt til. Han ble redd da plutselig Andersen hadde hodet mellom bena og titta langs ryggen opp på befalingsmannen.

Onsdager og søndager var det dans oppe på Kongsten fort. Det kosta penger å komme inn. Vi var blakke og nysgjerrige og klatra opp der muren var lavest. Oppe var det foxtrot og høyttaler og tjo hei. Arnardo hadde gått på hendene opp trappen. I pausene sto han på tre stoler oppå hverandre på dansegulvet og tredde en ring over kroppen.

En annen rekrutt var bokseren Olaf Nilsen. Han var Norgesmester i tungvekt. Vi beundra han veldig. Han var en stø og rolig kar. Oppe på fortet vanka en surribuss som skulle egle seg inn på hver eneste en. En dag fekta han med neven foran nesa på Olaf. Olaf slo en rett venstre, det ble knockout ned i en søledam. Karen krøp på alle fire ut porten og vi så aldri no’ mer til’n.

Hver tredje august, på Gamlekongens fødselsdag, stilte soldatene opp i Heibergsgatekrysset for å gå til Skjeberg stasjon og marsjmerket. De hadde elleve kilos oppakning og Krag Jørgensengevær.

Jeg hadde lånt sykkelen til bror min for å dra sammen med gutta og være supporter for Arnardo. Da vi nådde Borge kirke, hadde Arnardo og noen til lagt seg i en kålåker. Arnardo sank i vår aktelse. En av gutta forklarte: – Han vil bare spare slangemenneskemusklene.

På den ene kanten av brakkesletta, der parkeringsplassen ved kirkegården er nå, var stallene. Det kunne være inne en 200-300 hester. Bondegutter fra Indre Østfold hadde gode dager. De strigla og selte på dyra og satt i sola og smurte bislene med en gutteflokk rundt seg. Bak stallene red kavallerister i volter. Noen gikk i bakken i en støvsky. Av og til spente artilleristene hestene foran kanonene og dro til Gansrød og dundra og skjøt mot holmene ute i fjorden.

De militære bada i Gansrødbukta. Jeg hadde vært i selen til Harry Johansen i Kongstendammen. Harry var bøs, vannet var kaldt, med blodigler og frosk, og svømte lærte jeg ikke.

Ute i Gansrødbukta oppdaga en soldat at jeg ikke kunne svømme. Han holdt meg under magen. – Nå kan du gjøre takene. Plutselig var han ti meter borte. Han flirte: – Du kan jo svømme, sa’n. På stranda gressa kuene. En ku gumla på den siste fliken av buksa mi. Den så trist på meg. Jeg fant en papirsekk og laga høl for hue og traska hjemover. Et par av nabokonene glante.

På torsdager var det militærkino i et lokale tvers overfor kirken. Soldatene betalte 10 øre i inngangspenger. De satt på misjonsbenker uten rygg og holdt jentene i hånden. En vi kjente sto i døra og vinka: – Kom! Vi slapp inn gratis.

På duken red Tom Mix på Silver King. Når det var mest spennende, krøkte vi de bare tærne i sagmøla på gulvet. I pausen spilte en av soldatene trekkspill. Når det var slutt, red vi på Silver King utover mot Kongsten.

Kongsten Idrettsforening spilte kamper på grusbanen der Kongstenhallen er nå. Øivind, bror min, var med. Olaf Jernhue, vollmester på si, la seg på knærne og hedda. En gang nådde laget tredje runde.

På vinteren var det yrende liv med kjelker og slådder nedover vollene. Jeg knekte skiene til bror min i Gudbrandbakken som vendte mot der Gudeberg skole er nå. Viderekomne hoppa i store Forsbakken borte ved Oldenborgila.

Når Mikk-Makk hadde skifta til hvite turnsko, var det vår. Han hadde stadig en hale med unger etter seg.

Karl i stua kom oppe fra Nabbetorp. Vi var litt redd han. Karl stod i Vollporten og spiste gaffelbiter og drakk øl og bøla til oss ungene.

Karl Havanna kom fra Vaterland. En dag ringte telefonen hos doktor Søtorp: – Du må komme. Karl har fått en korketrekker i halsen! Søtorp gjorde seg klar. Det ringte på nytt: – Du børn’te komma. Vi har funni en annen trekker.

En dag landa et fly på Øra. En tur til værs kosta fem kroner. Far min ville ikke, men bror min og jeg fikk femkroningen. Jeg satt med bror min på fanget og rem rundt magen i den åpne cockpiten. Vi steg og steg, høyt over byen, tok en lang sving opp mot Sarpsborg og gled lavt over Byens marker. Jeg så mor utenfor huset vårt og vinka, men hun så meg ikke.

Da jeg begynte på Gamlebyen skole, hadde eldre brødre og søstre fora meg med de forferdeligste skrekkhistorier.

Vi hadde snille frøken Furuholmen. Hun kom med Trippebåten, og vi møtte opp på brygga for å bære veska hennes. Vi holdt til i den delen av skolen som ikke hadde elektrisk lys. På mørke vintermorgener tente frøken et lys på kateteret og leste stykker fra bibelhistorien. Vi satt i armstilling og hørte på. Etterpå skulle vi gjenfortelle. Når det var om David og Goliath, smurte vi tjukt på.

I frikvarteret hoppa vi bukk. Først la vi en lue på ryggen, så en til og enda en. De sprekeste hoppa over uten å rive.

I fritimen lå vi under brygga ved fergestedet og fant tiøringer som folk hadde mista. For pengene kjøpte vi godteri i butikken tvers overfor skolen som førte knekk og likkister.

I storskolen fikk vi bestyrer Johan Arnesen. Da sto det respekt av oss i skolegården. Han var fra Hvaler og hadde glassøye. Arnesen var striks. Vi hadde klokker Kristiansen i lesing. En av guttene i klassen reiste seg plutselig og bukka. – Hva gjør du, gutt? sa Kristiansen. – Jeg så øyet til bestyreren i kikkhølet i døra, sa gutten.

Hadde du gjort noe gæli, var det strambukk og Arnesen klaska til med flathanda. Så veldig vondt var det ikke. Arne i klassen ante uråd og kjøpte nellikspiker hos Bernhard Hansen og putta i bukselomma. Arnesen klaska til. Vondt gjorde det. – Gå ned og sett deg, gutt, sa Arnesen.

Han var veldig interessert i historie og flink til å fortelle om Harald Hårfagre og Hellig Olav og Tordenskiold og slaget i Dynekilen. En dag fikk vi høre at Stenbocken skulle heves. Vi hadde i alle år sett spantene nede i lera i elva. En flytekran var ankommet og kommandant Meinich og andre av byens notabiliteter. Opp kom Stenbocken med et svupp. – Dette er et historisk øyeblikk, sa Arnesen. – Luene av! Vi sto som fjetra.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling