Det er servert!

Bjørnen: Spisesalen, Kremmerstuen og salongen. Lammesadel og fylte pannekaker. Brylluper, konfirmasjonsselskaper, julefester. Kommunefolkene med Håkon Karlsen i spissen. Fru Adriansen vasket når festen var slutt.
Ingrid Mathiesen bød rundt fra fatene.

Borgny og Gunhild og jeg fra Bjørnen hadde fått ekstrajobb med å servere en konsul eller noe annet fint borte på Cicignon. Der var det stil. Blåst på kjøkkenet, flotte stoler, fine malerier, duk så hvit at du kunne få vondt i øya. Sjøl fløy’n rundt og huserte: – Vær nå forsiktig, ikke søl på duken, pass på å skjenke glassene trekvart fulle. Det var så prippent at du kunne få vondt. Vi jentene hadde rutine. Gunhild: – Vi blåser i den kællen der. Alt gikk som smurt. Vi fikk bra betalt for jobben.

Jeg er Selbakjente. Mor kom fra Sverige og tjente på Sandem gård da hun traff far. En gang kom svigermor på besøk. Da hun skulle hjem, tok far svigermor på stanga og sykla til Naverstad i Bohuslän.

Far kjørte Skjebergruta til Brandstorp og Skjeberg. Vi jentene henta bøtter med varmt vann og hjalp pappa å vaske bussen etter siste tur på kvelden. Etterpå satt han og telte opp veska, og vi ungene stabla ett- og to- og tiøringer på kjøkkenbordet.

På Kjølbergskolen var jeg helt gæren etter bibelhistorie. Jeg så for meg Jesus og disiplene og Golgata og korset og Getsemane hage.

En gutt i klassen kom fra en svær familie med dårlig råd. Han kunne ikke leksa og kom stadig for sent. I dag ville de sagt han var miljøskadd. Han fikk juling på lærerværelset. Det syntes jeg var fælt.

Da jeg gikk for presten, banna’n så det sang da stolen han satt på røk i stykker. Fru Moen sydde overhøringskjolen og konfirmasjonskjolen min. Overhøringskjolen var lys blå, med krave som var plissert rundt.

Jeg ble hushjelp hos en farmasøyt i Kongensgate. De ropte meg hit og dit og ikke bruk langkosten i stua! Det lå penger på gulvet: femtiøringer og kronestykker. Jeg lot dem ligge. Hver første mai satte de igang med storrengjøring.

Jeg fikk jobb som kjøkkenhjelp på Byens Sygehuus i Gamlebyen. Klokka seks om morran var vi nede på kjøkkenet og smurte smørbrød. Først jaga vi rottene rundt kjøkkenbordet.

Doktor Thorvaldsen kom ned med blodflekker på slakterforkledet og henta instrumenter som putra i en kjele på ovnen.

En guttunge oppe fra Borge hadde fått en sigd i øyet. Han døde på sykehuset. Vi var inne og titta på’n i det vesle likhuset i bakgården. Han var så pen der han lå i matrosdressen sin i den vesle kista.

Etter krigen fikk jeg post på Bjørnen. Første tida var jeg i anretningen. Vi var to, Tulla fra Selbak og jeg. Første vakta var fra ti til fjorten og andre vakta fra fire til ti.

Øltønnene kom med hest og vogn fra bryggeriet. Vi vaska for hånd ølglassa fra restauranten og Kremmerstuen og spisesalen. Jeg klarte ikke lukten av øl i flere år etterpå.

Jeg ble forfremma til å servere i spisesalen og Kremmerstuen. Ute i restauranten var jeg aldri. Vi som jobba i serveringa, hadde ikke en gang lov å gå i restauranten i fritida.

Noen opplæring fikk jeg ikke. Jeg brukte øya og fulgte med og så hvordan de andre gjorde.

Jeg er kjevhendt. På skolen fikk vi kjeft hvis vi skrev med kjeva. Johansen la merke til det da jeg serverte. – Nå går det gæli, tenkte jeg. – Det beste er bra nok, sa Johansen.

Han var en grei sjef, Johansen. Var det noe gærnt, så sang han ut. Var det noe han likte, så sa’n fra.

Det var stadig selskaper på Bjørnen. Skulle det være riktig fint, hadde vi seks gjester hver. Ellers var det vanlig å servere ti.

Johansen hadde overoppsynet med borddekkinga. Han satt på huk ved bordenden og sikta og så etter at tallerkner og glass og kniver og gafler og servietter lå snorrett på duken. Vi hadde eget vaskerom i kjelleren. Kristine sørga for å vaske og rulle og stryke og stive duker og servietter.

Johansen bodde sjøl noen etasjer oppe i Bjørnegården. Skulle det være ekstra fint, henta han ned fra privaten kandelabrer og dekkefat og sausenebb i ekte sølv.

Vi sto oppstilt på rekke og rad langs ene veggen. Vi hadde sorte kjoler, hvite forklær og sorte sko. Klærne holdt vi sjøl. Egentlig skulle det være sorte strømper til, men det var rett etter krigen og lite varer, så det fikk greie seg med beige.

Gjestene hadde satt seg. Johansen ga et lite nikk, såvidt vi merka det og vi strømma til. Forretten var ofte rekecocktail eller klar suppe. Rekene og all fiskematen ellers kjøpte Johansen fra fiskehandlerne nede på brygga.

Hovedretten kunne også være fisk: laks eller ørret. Ørreten skulle være bundi sammen i en ring. En gang kunne ikke Johansen finne ørretene: – Hvor er det blitt av fisken? Ei av jentene hadde trudd at det var forderva makrell og kasta fisken i søplekassa.

Sto det kjøtt på menyen, var det svære oksesteker eller lammesadel eller det beste jeg visste: kalvestek med fløtesaus. Johansen kjøpte hele dyr. De hang i fryserommet i kjelleren. Jeg likte ikke å gå inn der, jeg var alltid litt redd.

Etter at vi hadde bydd rundt hovedretten første gang, var det taler. Vi hadde ikke lov til å være inne da, men vi sto i dørsprekken og lytta. – Han der blir lang, hviska Gunhild, jeg kjenner’n. Ble det tid, stakk noen av jentene ned i et kott av et rom i kjelleren og tok seg en røyk. Der hadde vi også klea våre.

Vi bød alltid rundt to ganger. Så var det ut og stå på gangen igjen. Det var alltid en ny runde med folk som slo på glasset før vi kunne servere desserten. Det var is eller karamellpudding eller pannekaker fylt med syltetøy. Fylte pannekaker spiste jeg første gang på Bjørnen. Maten vi spiste, ble trekt i lønna.

Bjørnen hadde flinke kokker. Den første tida sto fru Johansen på kjøkkenet. Senere fikk vi fru Blom og frøken Olsen, og i tillegg to koldjomfruer.

Etter middagen serverte vi kaffe i salongen. Der var det dype skinnstoler og tjukke tepper på gulvet og malerier på veggene. Vi gikk rundt med bretta: cognac til herrene og likør til damene.

Det var ofte bra med driks. Det var gjerne slik at de ga en sum på deling mellom serveringspersonalet.

Mange feira bryllup på Bjørnen. Jeg husker bryllupet til Bjørnevågen. Han var hvalfanger og hadde flust med penger. Hun var friserdame og hvit brud fra Nordby. De bygde seg et stort hus i Bjørnevågen. Nå er de visst borte begge to.

Kommunepampene var stadig innom, med Håkon Karlsen i spissen. Jeg har inntrykk av at de spiste og drakk mer for skattepengene våre den gang enn nå. De var der på formiddagen, de var der på ettermiddagen og de var der på kvelden.

En gang hadde det gått tomt for likør. Jeg var ennå i anretningen. Jeg fikk beskjed: – Ingrid! Stikk bort på Polet i Storgaten og kjøp to flasker DOM Benedictiner. Og jeg som var datter av en totalavholdsmann.

Noen fester var verre enn andre. Lille julaften holdt Titan fest for ansatte. Det het ikke julebord den gangen. Det var bar, og folk fikk lapper de kunne bruke i baren. Noen drakk ikke og ga lappene sine til andre, og noen fikk for mye og ble kærslige og ville klå på serveringsdamene, men Johansen var på plass og rydda opp.

Når selskapet var over og vinduene satt opp og tobakksrøken lufta ut, kom fru Adriansen med bøtte og kost og skurte restauranten og kjøkkenet og spisesalen og Kremmerstua og salongen. Jeg trur ikke hun hadde rare betalinga for jobben.

Jeg arbeida på Bjørnen til jeg gifta meg. Da jeg slutta, fikk jeg tolv pene sølvskjeer av de andre jentene.

Det hendte at de sendte bud på meg senere hvis det var noe spesielt. Jeg serverte i salen på toppen av administrasjonsbygget på FMV. Gamle direktør Wilhelmsen var en sånn pen mann.

Det skulle være bondebryllup i Borge. Igjen var det Borgny og Gunhild og jeg som var i sving. Vi dro oppover med bussen til Ingebretsen. Ingebretsen var svigerfar til Gunhild.

Dattera på gården skulle giftes med en svensk sukkertøymillionær. De hadde bedt inn over hundre gjester. Vi sto i og ordna og visste ikke hvordan vi skulle få plassert alle sammen. Det var egen kjøgemester som skulle sørge for drikkevarene. Han ble fullest av alle. Ellers krydde det av fulle bønder som spiste og drakk og dansa og begynte å gjøre haneben til oss serveringsdamene. Vi bare lo av dem, gifte koner som vi var.

Morran kom og de på gården tok på seg arbeidsklea og gikk i fjøset og gjorde stellet. Så tok de på seg finklea igjen og fortsatte. Først utpå kvelden andre dagen begynte det å ebbe ut. På veien nedover til Selbak så Ingebretsen en barnevogn som lå velta i diket. – Se på den der, Ingrid, sa sjåføren, det betyr noe skal du se. Ni måneder senere ble sønnen vår født.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling