«Drengen» til far sin

Ellen Edvardsen, 83 år, glad i dyr all sin tid. 15 år og stenkjører i et knipetak. – Jeg kunne aldri tenke meg et annet sted enn Vestgården, sier Torsnesjenta.

Da jeg var 17 år, ville jeg tjene noen penger. En vinter var jeg hos Hans Buen, så på Haugsten, deretter på Kjelsås og siste vinteren hos Thomas Veel. Far klaga til mor: – Det har blitt så tomt etter Ellen. Jeg hadde vært gardsgutten til far.

Jeg kom hit til Vestgår’n et år gammel. Født er jeg i kammerset til bestemor og bestefar på Humlekjær. Ellen heter jeg etter bestemor. Marie-navnet har jeg etter mormor. Hun ble treognitti år og røkte skråtobakk i pipa. Det hadde hun begynt med etter at hun en gang hadde tannverk.

Jeg hadde en bror, men han døde av gulsott da jeg var tre år gammel.

Vi bodde i den ene delen av gamlestua. I den andre bodde en gammel kone som het Oleane. Jorda leide far av Kai Møller på Torsø. Kai Møller red omkring, han var en stram kar med barter som sto rett til værs.

Senere fikk far kjøpt jordveien på 60 mål. Han tok lån i hypotekbanken og mor og far slet hardt for å klare renter og avdrag.

Jeg hjalp til fra jeg var lita jente. Jeg gjorde som jeg var gutt. Jeg likte bedre å være med far enn å hjelpe mor med innearbeid.

Vi hadde fem, seks kuer, to hester, høns og gris. Dagen jeg skulle på skolen, tok jeg åket og hjalp far med å bære vann til dyra fra dammen. På våren gikk jeg bak såmaskinen og letta labbene så kornet ikke skulle bli liggende i hauger.

Etterpå kjørte jeg over med kokstokken der far hadde sådd. Jeg kjørte med Flora. Hun var så snill at du kunne gjøre med henne hva du ville. Den andre hesten het Agust. Han var snill han og.

Når far kjørte slåmaskinen, satt jeg ved siden av han med riva og tok opp etter me’n. Bak gikk bestefar og onkel Karl og bant nek.

Til sist gikk jeg etter med riva. Den ble kalt latstokken, men det var slitsomt og kjedelig å rake hvert eneste strå som lå igjen.

Første tida hadde vi treskemaskin som gikk med hestevandring. Jeg leide Flora og Agust rundt og rundt ute på garden. Så fikk vi en treskemaskin som gikk med damp og gikk på omgang på gårdene. Den dunka og tøffa og far var maskinist.

Far selte på hesten og lesste kornsekkene på vogna og kjørte til mølla ved Hafslund. Turen tok hele dagen. Mens mølleren malte kornet, gikk far og jeg på Matstova på Sarpsborg torv. Der fikk jeg skåringer som smakte ekstra godt.

Mor bakte 10-12 brød i slengen i gamlestua. Da jeg ble voksen, bakte jeg sjøl i bakerovnen. Jeg lagde alltid noen boller, og alle ungene rundt her kom for å få. For ikke så lenge siden kom en, nå var han voksen og aldri så lite pussa. – Jeg husær godt de gode bollane dine, Ellen, sa karen.

Høyonna var ei stri tid. Vi kjørte høyvogna inn på lagårn, så hadde vi en gaffel som var festa til en wire som vi spente hesten for og så rusla Flora eller Agust fram og tilbake, fram og tilbake så høyet ble kasta lenger inne i lagårn.

Når høyet var slått, slapp vi kuene ut på beite på enga. Jeg gjette Sølvi og Lita og Trine mens de andre ungene dro for å bade i Bukta eller fra Syversens brygge. En gang lurte jeg meg med. Etterpå hadde jeg dårlig samvittighet.

Når jeg melka, venta katten ved bena mine for å få en melkedråpe rett fra spena.

Bøndene hadde hver sin uke til å kjøre melkespanna til meieriet på Veel. Ei uke var det Humlekjær, så Thomas Veel, deretter onkel Hans og så Øgarden, Refsahl og oss. De voksne hjalp meg med å få spanna på kjerra. Første meieribestyreren var Svein Glosli.

Senere kom det bil og henta spanna fra melkerampa på Humlekjær. Var vi heldige, fikk vi sitte på til skolen på Veel. Der måtte vi pugge leksa ord for ord. Ingen spurte om vi skjønte meningen. En gutt var det vi kalte tilbakestående. Læreren lugga og slo gutten. Vi andre var redde.

Når det nærma seg jul, slakta onkel Karl og far. Jeg sto og holdt tauene som var festa i en løkke rundt grisetrynet. Jeg likte det ikke. En gang slet grisen seg, sa nøff-nøff og la i vei. Da måtte jeg le. En gang måtte jeg holde bena da de slakta en kalv jeg var så glad i. Det syntes jeg var fælt.

Ei ku ble sjuk og måtte opereres. Ho sto så stille, så stille og jeg gråt og klappa henne og ho slikte meg i ansiktet og da gråt jeg enda mer.

Fritjof Åsen kjørte den første bussen her ute. Den gikk bare til Humlekjær. De som venta, satt på krakken ved veggen hos bestefar. Var det vinter og kaldt, gikk de inn i stua.

På lørdagen dro far og mor med hest og vogn til Gamlebyen. De handla hos Pettersen og hos Wergeland. Hos Wergeland var det stall der de kunne sette inn hesten.

I forstaden var vi sjelden. En gang dro vi i snekka til onkel til et menasjeri på Tollbodplassen. Der var det ormer og slanger og andre kryp.

En sommer hadde vi så mye jordbær at vi lasta på og tok hest og kjerre over med ferja. Jeg sto med jordbærkassene på torvet, og folk kom og pruta. Det var konkurranse om kundene. Folk kjøpte der det var billigst.

Vi fikk besøk hjemme av kremmere. De solgte sneller og bendler og bånd. En kalte vi Jøden. Han var jeg litt redd. – Jeg er sint på deg, Anna, sa’n til nabokona hvis hun ikke kjøpte. En annen kalte vi Fjortendagerskremmeren. Senere starta han Møbler og lys og kom seg opp.

Det var stor arbeidsledighet blant stenhoggerne. Så leide Syversen fjell her og satte igang. De satt og panka gatesten og kantsten. Det var Sigurd Bevø, Alfred Brevik og Adolf Berg og Kristian Kristiansen og sønnene Anker og Finn. Når det nærma seg jul, sto de med parafinløkt i brøttet for å tøye arbeidsdagen og lønninga.

Jeg hadde to kroner uka for å dele ut ammunisjonen. Jeg hadde ei jernkiste borte i skogen, låste opp, delte ut og skrev opp: dynamitt, krutt, lunte og perler.

Far kjørte sten. En dag fikk han rosen. Jeg og nevøen min på 13 overtok. Jeg var 15 og kjørte med Flora, og Kolbjørn kjørte med Lydia. Vi lasta opp gatesten i kassevogna og kjørte den ned til Syversenbrygga der vi lasta av. Så dro vi i fjellet og henta et nytt lass. Etter første dagen hadde jeg nesten ikke skinn på fingrene. Stenhoggerne hadde moro av oss. – En stenkjører må bruke snus, sa de. De fylte sand i ei blikkeske og ga til meg.

Da jeg skulle konfirmeres av pastor Urdahl, dro vi til kjerka med trilla til bestefar. Da var jeg blitt voksen. Jeg merka ingen forskjell.

Jeg gikk ikke på fest på Skytterhuset eller Folkets Hus for jeg syntes jeg var for lubben og var redd for ikke å bli bydd opp.

Vi ungdommene pleide å gå eller sykle til Bysvingen der Torsnesveien kryssa Heibergsgate. Jeg hadde sett Olaf før. Han var fra Begby. Vi ble i følge og gifta oss. Først bodde vi i gamlestua. Så bygde vi ny lagård og nytt hus her, og vi hadde rom i annen etasje. Olaf snakka om å forpakte og drive gård et annet sted, men det ville jeg ikke. Dette var hjemmet mitt og jeg ville ikke svikte mor og far som holdt på å bli gamle.

Etter noen år kjøpte vi Brevik. Når jeg gjette kuene dit, gikk vi gjennom skogen. Det var på sommeren og først gikk jeg og så kom kuene, og etter dem et tamt rådyr. Aller sist kom hesten ruslende. Vi var et helt følge.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling