Følte med venstre, krysse med høyre

– Husker du stevnene i Biblioteket, hører Egil Jacobsen stadig i byen. Hardtslående, finnebokser og fighter, med sølv i Norgesmesterskapet og pokal for Østfolds beste juniormester.
– Slåss gjorde jeg bare som guttunge, sier bokseveteranen.

Jeg ser folk kjører ungene fra skolen til treninga og fra treninga til speider’n. Jeg skjønner hvor fritt og fint vi hadde det på Glombo der jeg vokste opp.

Vi hadde elva, skogen og sletta. Vi svømte i elva, staka oss fram på sjøllaga flåter og tjuvlånte roeka til far. I skogen bygde vi barhytter og lekte indianer og hvit. På løkka sparka vi fotball. Senere spilte jeg back på B-laget på Kråkerøy. En gang ble vi juniormester i Østfold.

Far var Glombogutt og handformer på Værste. Mor var fra byen, fra Glemmengata. Jeg er tvilling. Vi gikk for lærer Høydahl på Rød skole. Bror min fikk jobb på bryggeriet. Jeg begynte i kobberslagerlære på Værste. Sverre Andreassen lærte meg opp.

Jeg fylte harpiks i kobberrøret og varma opp med blåselampa. Jeg bøyde og hamra ut skrynkene. Så varma jeg røret på nytt så harpiksen rant ut og hengte det opp i krana.

Det var et fint idrettsmiljø på Værste. Trygve Huseby og Wilhelm Ranum var to ildsjeler. Fotballbanen var like ved der vakta er nå. På vinteren sprøyta de så det ble skøyteis. Stafetten starta på Værste, gikk opp Påskestien og utover mot Enhuus og endte på Værste igjen.

16 år gammel begynte jeg i bryteklubben Atlas. Rett etter krigen var det vanskelig å få lokale. Atlas holdt til i ei tyskerbrakke på Kongsten. På brytermatta trente Ivar Eliassen, Roger Skaugum, Sigurd og Jens Hansen halv nelson og hodefall.

Torpebrytere som Per og Kjell Karlsen og Reidar Urskogen var farlige motstandere. På bryterstevne i Turnhallen kjempa jeg mot Reidar Urskogen. Det var 500-600 mennesker i salen. Block Elektriske hadde skjenka gavepremien. Etter 11 minutter vant jeg ved overrulling.

Jeg syntes det kunne greie seg så jeg begynte å bokse. Fredrikstad Bokseklubb holdt til på Seiersten skole. Senere flytta vi over til gamle Pikeskolen.

Arne Kristiansen og Gunnar Øverlid trena oss. Hansker og drakter: singlet og bukse, holdt klubben. Boksestøvlene måtte vi skaffe sjøl. Det ble rigga opp sandsekk og punchingball og ring på gulvet i gymnastikksalen. Det var trening to ganger i uka. Vi sto på rekke og rad og trente slaga. Rett venstre, høyre kryss, ett, to, omigjen og omigjen.

Det var gutter som Reidar Andersen, Johannes Karlsen, Oddvar Olsen, Aksel Olsen, Per Båstangen, Tormod Eriksen, Johnny Morris, Willy Gulliksen, Gunnar Olsen og Ivar Hagberg.

Vi slo på punchingballen og dælja løs på sandsekken. Deretter var det tauhopp og gymnastikk. Vi stilte opp to og to og ajerte skyggeboksing. – Fotarbeidet er riktig, gutter, sa Kristiansen. Får du ikke med deg bena, er både ett og to og tre ute. Vi gikk i ringen og banka løs på hverandre med store treningshansker.

Noen av gamlekara som hadde lagt hanskene på hylla stakk innom for å inspisere etterveksten. Der var Sverre Pettersen som var badetjener i en menneskealder, Asbjørn Nilsen og Roald Bye.

På sommeren når skolen stengte, dro Reidar Andersen og jeg opp i Bjørndalen og trena der. Publikum var tilfeldige turgåere.

Første gang jeg gikk i ringen var et nasjonalt stevne i biblioteket. Det var rigga til boksering på scenen. Salen var smekkfull. Jeg skulle bokse mot Erland Thoresen. Stevnet var på søndag og starta etter kirketid og varte til fem, seks.

Vi gikk tre runder med ett minutts pause mellom rundene. Dommeren hadde svarte bukser og hvit skjorte og var fra Oslo. Vi hadde aldri noen boksedommer her i byen.

Jeg var veldig nervøs da vi varma opp før kampen. Sekundanten min var Kristiansen. I pausen passa han på at jeg tok ut tannbeskytteren, fikk skylt munnen og ga gode råd: – Pass på høyrehanda hans! Det er ikke mye du klarer å få med deg på den korte tida før dommeren slår på gongongen.

Så var vi igang igjen. En ting var jeg sikker på: at kondisjonen skulle holde. Jeg hadde drevi og løpt, det gjorde jeg før jeg begynte å bokse, mens jeg boksa og i mange år etterpå. Jeg har 25 Fredrikstadmesterskap i løping. Dessuten gikk jeg på ski og på skøyter.

Jeg følte at jeg førte kampen. Jeg vant på poeng. Dommeren heva den høyre handa mi i været. Publikum ga applaus.

Jeg gjorde militærtjeneste i Garden. I Oslo var det sterke boksere. Det var klubber som Pugilist, Fagen og Sportsklubben av 1909. Jeg hadde møtt Per Østby på boksestevne. Han ba meg med på treninga til Sp. 09. Vi trena i Turnhallen. Det var mye hardere sparring enn jeg var vant. Jeg lærte bedre teknikk, lærte å studere motstanderne, å prikke inn slagene.

På den tida lå militærlandslaget i Husebyleiren før de dro til London. En på laget var Bjarne Lingås. Håkon Hansen trena dem. De holdt oppvisningskamp, og vi fikk prøve oss mot dem.

Jeg fant stilen min, fant meg sjøl som bokser. Du kan godt kalle meg finnebokser. Jeg boksa maskinmessig, gikk på hele tida, følte med venstre, kryssa med høyre. Jeg fikk en veldig slagkraft. Jeg turte ikke bruke høyrehanda på treninga. Det kunne ryste han som jeg sparra med mer enn han hadde godt av.

Det var stevne i Biblioteket. Jeg boksa mot en Oslokar. Jeg får inn et kraftig slag, han går bakover, slår hodet mot kanten rundt ringen og går i gulvet. Han ble liggende i et kvarter. Jeg syntes ikke det var noe moro. Slåss har jeg aldri, bortsett fra da jeg var guttunge og vi dengte gjengen fra Gressvik.

Vi hadde alltid lege på stevnene. Her i byen var det doktor Johnsen som troppa opp med veska si. Bestemmelsen var at hadde vi blitt slått ut, skulle vi i karantene i seks uker før vi fikk bokse på nytt.

Boksinga er kalt the noble art of self defence. Jeg studerte og beundra Joe Louis. Han boksa med stil, han var en real, fin bokser. Ingemar Johansson «Ingo», var veldig i skuddet den tida. Han har jeg aldri likt. Han boksa på en mye råere måte.

Vi var mye ute og boksa. I Sarpsborg var det 1 400 tilskuere i Folkets Hus. Det var mest mannfolk i salen, men kvinnfolk innimellom. Det var kjærester, forloveder og koner. Turid som jeg var forlova med, satt ringside på mange kamper. National i Sarpsborg hadde fine boksere: Hans Hansen, Edgar Ellefsen, Bjørn Andersen. Jeg boksa mot Bjørn Andersen. Vi banka friskt løs på hverandre i tre runder. Jeg vant knepent på poeng.

Jeg boksa flere ganger i Lillestrøm. En gang møtte jeg Oddvar Skilbred. Han hadde boksa på landslaget og var veldig god. Skilbred gikk på i første runde med noen farlige slag som jeg fikk dukka unna. I annen runde halte jeg innpå. Av en eller annen grunn likte de boksinga mi på Lillestrøm. De skrek og hoia. – Gå på, Erling! Bra! Kjør i vei!

Jeg klipte ut referatet fra kampen. Der står det: «I siste avgjørende runde tok Jacobsen det rolig og plasserte sine slag med kraft når anledningen var der og i midten av runden ble en høyre satt inn på Porsgutten som måtte ta telling til ni.»

Skilbred kom på bena, dommeren kommanderte: – Boks, og rett etter fikk jeg inn et nytt slag og dommeren brøt kampen. Etterpå sa Skilbred til meg: – Jeg har aldri vært ute for en som har slått så hardt, sa’n. I 1952 fikk jeg Østfold Boksekrets’ pokal for beste juniorbokser.

Hardeste motstander jeg har møtt i ringen var en svensk juniormester, Knut Henningsson. Han veide 75 kg og jeg 71,5. Han kom som et uvær. Han trodde vel at kampen skulle være over etter første runde.

Jeg bet godt fra meg. En gang måtte han ned for telling. Folk jubla. I tredje runde fikk jeg en smell så jeg så hele stjernehimmelen. Dommeren ga Henningsson seier på teknisk K.O. «Det gikk bra, men det kunne gått verre, hadde det vært en mindre hardhaus enn Jacobsen», sto det i bla’.

Utover på 50-tallet begynte aktiviteten å dabbe av i Fredrikstad Bokseklubb. Jeg dro til Sarp og boksa i National. Vi trente i Kirkeparken skole. Det var slitsomt når jeg skulle opp og på jobb dagen etter.

I 1956 var det Norgesmesterskap i Sentrum kino i Oslo. Jeg vant første kampen. I andre kampen forstua jeg tommeltotten og måtte avbryte. Jeg fikk sølvmedaljen. Jeg syntes det fikk greie seg.

Av og til treffer jeg folk i byen jeg ikke kjenner. De spør om jeg husker den og den kampen.

Ernst Olsen er en god venn og stadig på farta. Han er sjøl gammel bokser. Vi har litt av hvert å prate om.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling