Med olje til Murmansk

Noen og tredve turer over Atlanterhavet, først pumpemann, deretter tredjemaskinist. I lasten marineolje, blodplasma, flydeler. Tom N. Pettersen, verksmester på FMV, var blant de heldige. Mange kom aldri hjem, også blant de som overlevde.

Da jeg mønstra på S/T Milo i 1942, kjente jeg henne igjen. Vi hadde et bilde av båten på veggen hjemme. Far min var maskinsjef før han gikk i land og starta Ideal verksted. Han hadde sett etter båten under bygging og vært med på prøveturen.

Da jeg var åtte år, døde mor og far rett etter hverandre. Onkel og tante ble meg i mor og fars sted. – Det er penger så du kan ta middelskolen, men itt’no’ mer, sa onkel. Noe skolelys var jeg ikke og dessuten lat. 14 år gammel begynte jeg i kobberslageriet på FMV. Onkel var formann og losjemann. Om uka krøp de for’n. Mandagsmorran skrøt de av at de hadde drukket øl i helga.

Noen av gamlekara forsøkte å mobbe meg. To ganger var nok. Tredje gangen bad jeg dem dra til helvete og dro sjøl til sjøs.

Tarifa til Wilhelmsen gikk på Østen. I Shanghai var det krig med piggtrådsperringer og maskingeværposter. Tre av oss kom litt for nærme og ble arrestert. En lang rekel satt ved siden av meg og gråt. Vi tegna Tarifa på et pappstykke. De skjønte tegninga og sendte oss om bord.

Hjemme hadde jeg læretida mi på FMV. Natta til 9. april gikk jeg ned på Værste. Det var ikke et menneske å se. Ved kai lå fregatten Tor, nybygd for marinen. Kaptein Røren og noen flere dukka opp. En svensk montør sa: – Gå till Sverige me’n. Det ble mye fram og tilbake, ja og nei, men enden på visa var at Tor ble seilt ut til Glombo. Jeg fikk ordre om å åpne bunnventilene. Senere fiska tyskerne henne opp og brukte henne under krigen.

Flere av oss unge på Værste prata om å dra av gårde og være med i krigen. Fire av oss avtalte å møte klokka tolv ved Kråkerøy fergested. En til foruten meg møtte opp. Vi dro av sted i ei roeke. Det knaste i isen.

All skipstrafikk til og fra Norge gikk innom Herføl. To losgutter slo seg sammen med oss. I Strømstad gikk jeg på stasjonen: – Fire billetter til Göteborg, takk. Så hørte jeg de snakka om norrbaggar i telefonen. I stedet for å ta toget begynte vi å gå på jernbanelinja. Etter tre stasjoner var vi så slitne i bena at vi gikk på toget likevel.

På det britiske konsulatet i Göteborg var de interessert i losguttene. De huska hver eneste båt som hadde anløpt Norge det siste året. Vi to andre var av mindre interesse.

Jeg stakk av fra flyktingeleiren Öreryd og dro til Stockholm. Jeg sov under tiden under åpen himmel, vaska gulv i den norske legasjonen og venta på tjangs til å komme videre.

Tyskland og Sovjet hadde inngått ikke angrepspakt. Kanskje madame Kollontay som var Norgesvenn trakk i noen tråder. I hvert fall sto jeg på lista sammen med en gjeng offiserer og skuespilleren Knut Wigert: Avreise med fly fra Bromma, ankomststed Moskva.

I Moskva ble vi innkvartert under krystallkroner, på tjukke tepper og med møbler i rød plysj. Vi prøvde å ta en titt på Lenin, men ble jaga.

På toget til Odessa delte jeg kupé med russisk far, mor og datter. Først la foreldra seg. Så pekte jenta på meg og jeg på henne. Vi ble sittende i korridoren og spille domino.

Fra Odessa dro vi med båt til Istanbul. Over hele byen var det slått opp store plakater: Tyskland hadde angrepet Sovjetunionen.

Tyskerne marsjerte fram i Grekenland. Kreta var falt. På kaia i Mersin var samla tusenvis av flyktninger. Vi ble plukket ut til å hjelpe dem om bord. Jeg bandt livbeltet på en fem års gammel gutt. Mora ville betale meg med penger og smykker som hun halte opp fra brystet.

Etter Haifa havna vi i en leir ved Store Bittersjø. Over 200.000 mann lå i telt. Den engelske kommandosersjanten sa: – To års trening, og du er soldat.

Jeg har alltid vært gærn i bena. Vi marsjerte i ørkenen og førstemann hadde bena helt opp til brystet, og jeg i baktroppen måtte småløpe. Jeg skjønte at jeg passa bedre på sjøen enn landjorda.

Med 1 400 italienske fanger om bord dro vi til England. I London drev tyskerne og bomba. – Grosse slabedasken gjennom lufta geflügen, sa en hvalfanger som hadde sittet i tysk krigsfangenskap og blitt språkmektig.

Under et bombeangrep havna jeg sammen med en av gutta fra Kingston House. Han ordnet papirer: «Tom Pettersen is temporarily granted leave from the Norwegian Army Forces on the condition that he joins the Norwegian Merchant Navy».

– Du har desertert, sa en offiser jeg hadde reist sammen med.

Nede ved Themsen lå Milo fra veggen hjemme. Kapteinen het Berg. Vi skulle ha om bord to engelske gunnere. En av dem fikk fingeren i wiren da vi lasta. Halve fingeren røk. Ambulanse ble henta. – Lucky fellow, sa den andre. Noen måneder før hadde 90 gunnere gått fra Scapa Flow. Nå var det 19 igjen.

Vi gikk med marinefuel fra New York til Murmansk. Milo gjorde 10 mil og gikk sammen med en tankbåt til, en russer og en lastebåt til og syv svære krigsskip som passa på oss.

Vi var Admirality Fueller og lå langt utafor Murmansk og pumpa olje om bord i engelske krigsskip og i tanker i land. Slangen røk og olja fløt ut på isen. Russiske offiserer kom om bord og ville stille oss for krigsrett. En dame som snakka norsk, oversatte. Jeg sa de fikk skaffe seg bedre slanger. Det skjønte de. Dama ga meg et slags merke. Det har jeg mista.

Termometeret sank mot minus 30. Hver dag bombet tyske fly som kom fra Kirkenes. Mitraljøsene våre frøs fast i kulda.

På tilbaketuren gikk vi om Island. Utafor Reykjavik blåste det orkan. En båt hadde havarert. Noen av mannskapet red på hvelvet. Kapteinen beordret meg i motorbåten sammen med båtsmann og tømmermann. Vi klarte å redde sistemann. Kapteinen fikk medalje og muligens tredjestyrmann.

Jeg sto om bord i tre båter til: Temeraire, Tai Shanh og Reinholt. Hver sjette uke dro vi over Atlanterhavet. Alt i alt gikk jeg over noen og tredve ganger. Lasta var alt fra flydeler til blodplasma.

Januar og februar 1943 var jævlige. 56 skip dro i konvoi fra Halifax. 17 nådde fram.

Ubåter lå og venta, 15-20 stykker i slengen. De pleide å komme om kvelden. Jeg var heldig for jeg hadde tolv til fire-vakta. Vi hadde ubåtene etter oss seks dager i trekk. Jeg drev ikke og kikka etter, men så stripene til torpedoene og båter til styrbord og til babord gå ned.

Det var ikke slik det iser i magan når du holder på å kollidere med en bil. Det var dag etter dag på maskindørken mens dypvannsbombene braka, så hele båten skalv. Jeg hadde en oslokar med meg. Han hadde grønne svetteperler i panna, han ville stå tett inntil meg når det ramla som verst. Jeg prøvde å holde’n litt unna for han lukta så fælt.

Ble vi truffet, måtte vi se å få stengt av maskinene så de som hoppa i sjøen ikke ble tatt av propellen. En motormann var religiøs: – Jesus hjelper hvis skroget revner og grønne sjøen fosser inn. I land hørte jeg aldri noe om Jesus.

Etter at vi hadde vært 12 dager i sjøen, gikk mange i halvsvime. Jeg var heldig, jeg klarte å gå til køys. Det gikk liter på liter av kaffe fra byssa. På puben i land pøste flotte arbeidskarer i seg øl og brennevin så lenge de klarte å svelge.

I New York hadde vi en plass: Regent, i 55. gate. Filer’n, en gressvikkar, spilte trekkspill der. Nordkapp i Court Street var en annen sjappe.

Jeg kjente ei jente som satt på trygdekontoret i New York. En gul rytter på kortet betydde nerveproblemer. Tre gule ryttere, og du kunne ikke brukes til sjøs lenger.

En dag begynte kokken å bake boller og julekake og ingenting annet. – Det er vel ikke noe gærnt med juleboller vel, gutter, sa kokken.

Jeg hadde en chief som lå i køya under hele overfarten.

En dag kom kaptein og sa i fullt alvor at han hadde sett en fullrigger inne i selve konvoien.

En kar slo seg helt gærn. Han gikk løs, knuste bord og stoler i messa. Etter krigen traff jeg han på Bastøferga der han var mannskap. Han gikk nødig ned i lugarene under vannlinja.

Sjømannskjerka i Cardiff var halvtom. I Liverpool var det kø utafor. Van der Hagen var på linje med sjøfolka. – Gjør andakten kort så vi rekker en øl etterpå, sa en matros. Van der Hagen gjorde den kort.

Jeg seilte til 1946. Onkel møtte meg på brygga i Porsgrunn og fulgte meg til Fredrikstad. Mange hadde ingen å komme hjem til. Foreldrene var døde, bror eller søster hadde gifta seg og flytta inn i barndomshjemmet. Mange hadde en kjæreste i England og gifta seg og ble der borte. Bare fra Løkka der jeg vokste opp, kjente jeg tre.

Jeg var heldig. På stasjon i Fredrikstad venta resten av familien. Det var ikke noe musikkorps.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling