På sjøen med Jens
Jens Aleksandersen, Utgårdskilen, 90 år. Havet var leveveien gjennom årene. Første båten het Glimt. Kompasset og klokka var navigasjonsmidlene. – Så vi Torbjørnsskjær, var vi berga.
Jeg har solgt sprit en gang. I internasjonalt farvann utafor Færder lå Paul Weber og andre tyske og hollandske båter og venta. Var det dårlig sikt, hengte de opp ei svær gasslampe i masta. Det krydde av kunder der ute, det var som en hel by. Når de hadde handla, venta tollbåtene Bell eller Mimpen. I et knipetak lempa smuglerne sekker med gatesten og spritkanner over bord. Etter en tid råtna sekken og kannene fløt opp og inn i vikene her ute. Kameraten min og jeg fant ei kanne. De voksne kom: – Den kjøper vi av dere, gutter. Vi fikk et par kroner. Det var mange penger. Ellers tror jeg ikke det var noen som solgte sprit her ute.
Jeg er født i Utgårdskilen lille julaften i 1907 i huset ved siden av butikken. Det var så mye snø den vinteren at de hadde gravd tunnel fra huset til uthuset. Far het Aleksander Jensen, så jeg fikk navnet Jens i dåpen. Vi var elleve barn. Mellom meg og yngstemann var det 19 år.
På vinteren vassa vi tre, fire stykker i følge i snøen til skolen der samfunnshuset på Vesterøy er nå. Vi hadde lærer Henrik Sæle og måtte pugge bibelhistorie og salmevers på rams. Vi gikk tre klasser sammen og annenhver dag. Det var enkelte av gutta som regna stykker som Sæle ikke klarte.
Når vi ikke var på skolen, måtte vi gå i skogen og sanke tørr ved for mor eller hjelpe far eller bestefar på sjøen.
Bestefar Olaves Arntsen hadde en av de første motorbåtene her ute. Den het Bjørn og var en kravellbygget båt med seks hesters Lysekilmotor. Som guttunge var jeg med han og dørja makrell. Han måtte ned et øyeblikk og ba meg styre og holde kursen. Jeg holdt hardt i rorpinnen. Båten svinga innover. – Hvordan er det du styrer, sa bestefar da han kom opp. – Jeg har holdt så hardt jeg kan, sa jeg.
Jeg ble konfirmert av sokneprest Bastiansen i 1922. Bastiansen kom hjem på Lia, kasta frakken og sa til mor: – Nå får vi ha litt kaffe, Olga. Dette kommer til å bli dyrt for dere, sa’n da han ble valgt inn i fattigkommisjonen. Han ville at kommunen skulle betale, så de fattige skulle få det så bra som mulig.
Konfirmasjonsdressen min og lua med blank skjerm kjøpte vi hos A. Jensen på torget. Utstyret kosta en 40 kroner. Pengene hadde jeg tjent sjøl. Om formiddagen gikk jeg for presten, og på ettermiddagen var jeg med onkel Johan Augensen og fiska makrell ute ved Torbjørnsskjær. Vi var tre mann i en 30 fots båt og satte ut 30 garn.
Etter at jeg var blitt voksen og begynt med lange bukser, var jeg med og fiska brisling på laget til Hans Jensen.
Onkel Johan Seilø hadde dratt til Oslo og leide ferjestedet fra Vippetangen til Hovedøen. Det var tre ferjer i trafikken, en større og to mindre. Jeg ble ansatt som skipsfører, maskinist og billettør. Var det travelt, var vi to, ellers fikk jeg gjøre jobben alene. På sommeren lå Garden i telt ute på Hovedøya. På lørdager var det stevne der ute. Siste båt gikk klokka elleve. «Det hender så mangt på Hovedøen, en midsommernatt» som det heter i visa.
På søndagene satte Anders Svarstad, mannen til Sigrid Undset, opp staffeliet og malte klosterruinene.
Skipperen på en av båtene til rederiet Harboe Jensen bodde her ute. Mange fra Hvaler fikk hyre på båtene til rederiet. En dag i 1928 dro jeg med Stavangerfjord for å gå om bord i S/S Newston som lå i Philadelphia. Stavangerfjord var tre dager forsinka for det blåste full storm i Atlanterhavet.
Fire mann i følget hadde aldri vært i utlandet før. Vi hadde merkelapp i hatten og ble henta av sjømannskjerka på brygga og kjørt til restaurant Lyngblomsten, der vi fikk mat. Etterpå tok vi toget til Philadelphia. Vi sto på stasjonen og glante da det kom en bort til oss og snakka norsk. Jeg ble så glad at jeg kunne ha grått. På boardinghuset satt en kar i et nettingbur med en svær revolver på bordet. Kameraten min torde ikke sove alene, så han kom inn på rommet til meg.
S/S Newston var på 2 000 tonn. Nabogutten, Harald Karlsen, og jeg gikk om bord. Vi måtte stille garanti på 500 kroner og fikk 84 kroner i måneden. S/S Newston gikk i frukttrade på Honduras, Jamaica og Cuba for United Fruit.
I Kingston på Jamaica fikk vi om bord 30 innfødte lastearbeidere. De sov på dekket og hadde smijernkasser med sand i der de stekte et par fisk eller et kjøttstykke. De bar bananer inn gjennom portene i skipssida. Med 25 000 stokker med bananer om bord gikk vi til Baltimore. I USA var det forbudstid. Da vi hadde tømt lasterommet, fant vi mange tomme flasker det hadde vært moonshine i, som de kalte hjemmebrenten.
Etter noen måneder ble jeg forfremma til smører. Chiefen het Mostad og var far til Ole Mostad som driver Fjordfisk. Hyra gikk opp til 100 kroner måneden.
Da jeg kom hjem etter et par år, ble jeg innkalt til marinen. Jeg gjorde tjeneste på panserskipet Tordenskiold. På søsterskipet Norge var kronprins Olav marineløytnant. Etter seks måneder ble han forfremma til kaptein. Han var en skvær kar. Vi sov i hengekøyer på banjeren og skjøt på blink utafor Jomfrulandrenna. Jeg var mannskap på en 7,6 millimeter Bofors-kanon.
Kameraten min, Thorvald Johansen og jeg hadde klart å skrape sammen 1 500 kroner hver. Vi bestilte en kutter fra Løvfallstrand i Hardanger. Den var på 45 fot og hadde en 29 hesters Rapp-motor. Vi kalte båten Glimt. Thorvald og jeg fiska i følge i 27 år. Så ble sønnene våre store og vi delte oss på den måten. Vi var den største båten her ute. Ellers kunne de være på en 40 fot med motor på 12-14 hester. Folk lurte på hva vi skulle med den store båten.
Det var ikke bygd molo her ute ennå. Det var en 28 båter som fortøyde ved påler i vika. Der var Birger Bartholdsen, Karl Amundsen, Alf Vauver, Rud Olsen og Helge Kristiansen og Petter Arnesen og flere til.
De fiska mesteparten av året: først med makrellgarn, så dørja de makrell, etterpå satte de hummertener og på vinterstid tråla de reker.
De første åra dro vi til Farsund og Mandal og Kristiansand og fiska makrell med garn. Det var fire køyeplasser i båten. Vi hadde med folk som Johnny Bekkevold og Andreas Karlsen og onkelen min, Jens Arntsen.
Vi kokte makrellsuppe på primusen og klarte oss sjøl. En pinseaften kom vi hjem. Vi hadde vært i byen og hadde med oss en liten grisunge i ei kasse.
Før 1934 var det ikke noe rekemottak her ute. Rekefiskerne leverte til Grundtvig Engelsviken der de la ned råreker. I 1934 skaffa Arthur Jacobsen og Oscar Arvesen seg ei skøyte og begynte å kjøpe opp reker av fiskerne. Mye av det de kjøpte opp, leverte de til Strømstad.
Far min hjalp oss å lage den første reketrålen. Han kjøpte nota ferdig og satte på telner og kuler. Trålen var av bomull. Minst en gang i uka måtte vi ha den opp og tørke den og benka med kattekot som var laga av harpiks.
Vi drev gjerne og fiska på Svenskebanken mellom Persgrunnen og Grisebåene. Noe slags instrumenter hadde vi ikke. I styrhuset hadde vi kompasset og en tåkelur. På vinteren lå tåka så tett at det kunne gå uker uten at vi så land. Vi brukte kompasset og klokka. Når vi fikk fatt på Torbjørnskjær fyr, var vi berga. De hadde en liten, svart hund som kom flyende ned og gjødde.
Det var ingen fyrlykt utafor kilen her da. Den kom først i 1934. Anders Pettersen kjørte på land i tåka, men vi klarte å hale’n av og fikk båten i havn.
Vi starta gjerne når det lysna og holdt på til det ble mørkt. Trålen dro vi inn med håndkraft. Vi tok i hver vår arm og halte. Da jeg var med far, hadde vi primus og kokte nede i rommet. På Glimt skaffa vi et solarapparat og kokte rekene i en 50 liters kjele på dekket.
Den første tida jeg var med, helte vi ut rekene på storluka og pelte for hånd. Smårekene hadde ingen bruk for den gangen. Nå hadde vi fått sold å riste rekene gjennom. Blåste det og var litt sjø, måtte vi ligge på knea på dekket og riste. Mye av fangsten gikk til oppkjøperne som lå her ute. Noen ganger dro vi inn til brygga i Fredrikstad. Der var fiskehandlerne, Rubin og Svensen og alle sammen. De var så ivrige at de hoppa om bord og spurte: – Å mye skal du ha for reka di?
Krigen kom og det ble vanskelig med drivstoff. Vi lå ni uker ved FMV og fikk installert knottgenerator. Beholderen tok fem hektoliter knott. Det gikk i to dager, den tredje dagen måtte vi gjøre’n ren. En dag trampa tre tyskere inn i stua hjemme. De ville visitere passene våre. – Ser dere ikke at dere skitner til de nyvaska ryene mine, sa kona.
Jeg drev som yrkesfisker fram til 1975. Etter det hadde jeg en Spjærøykrysser, en vabåt, og fiska til husbehov. Fremdeles går jeg en tur ned på brygga hver dag.
Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling