Verksted uten forviklinger

Fredrikstad Viklerverksted, over et halvt hundre år i bransjen. Motorer, dynamoer, magneter. I et knipetak et havarert fat eller en lysestake som har mistet fasongen.
– Bare gi oss tid, sier viklerveteranene Arild Holberg og Gudolf Westlund.

Arild: – Jer er tæssing fra Holm. Etter skolen skulle jeg ut i arbeid. Far og jeg dro til byen. Vi gikk fra Østlandske Elektriske til Martinsen og Sønner og fra Martinsen og Sønner til Bjørck. Overalt sa de at kanskje litt senere, men kan ikke guttungen prøve hos Omberg borte på Cicignon? Omberg så på meg over brillene. Jeg fikk napp. Det var i 1949. Neste år har jeg vært her i 50 år.

Gudolf: – Jeg er opprinnelig fra Moss. Vi flytta til Lahellemoen da jeg var tre år. Etter at læreren hadde holdt meg i øra i syv år, begynte jeg å studere annonsene i bla’. Ombergs vikleverksted averterte etter hjelp. Jeg begynte i 1953, så Arild leder med fire år.

Arild: – Omberg hadde starta rett etter krigen, i 1945 eller noe slikt. Baker Kruse hadde holdt til i lokalene før. Ennå står den høye pipa på taket. Da jeg begynte, fylte bakerovnen halve lokalet. I huset ved siden av var kolonialforretningen til søstrene Borgen. Det var de som eide huset her. Omberg rev bakerovnen for å få bedre plass. De brekte løs sten for sten, hev den i trillebåra og trilla ut og lesste på den små Opel Blitzen til Hansen og Sollie.

Gudolf: – Omberg var rolvsing, men han hadde flytta til Torp i tidlig alder. Først hadde han jobba på Torp Brug og etter det på Porselen. Omberg var en grei sjef. Noen skole eller teori hadde vi ikke. Vi måtte ta til oss det meste sjøl. Omberg underviste og forklarte hvordan vi skulle gjøre. – Når du skal lodde, Gudolf, sa’n, så skal du varme godt med loddebolten så det ikke blir liggende ei perle, men flyte godt utover.

Arild: – Vi jobba fra syv til halv fem og til ett på lørdager. Lønna kan ha vært en 50-60 kroner uka. Matpakka spiste vi ved verkstedbenken slik vi gjør den dag i dag.

Viklermaskinen var til å sveive med handkraft. Den sveiva jeg noen tusen ganger. Dengang var det brukt papirisolasjon. Vi måtte være veldig lette på handa så vi ikke skada papiret og det ble overledning. I dag er tråden lakkisolert. Du kan slå på’n med en hammer uten at det gjør noe.

Gudolf: – Eller så slo vi tråden av maskinen, tredde tråden gjennom og rensa maskinen før vi vikla. Verktøyet vi brukte var hammer og meisel og skruetrekker og tenger i alle størrelser og fasonger. Av maskiner hadde vi en dreiebenk og en boremaskin. Stort sett er det det samme i dag. På veggen satt den gamle marmortavla med åpne knivbrytere og amperemeter. Når vi prøvde motorer, slo det gnister for det elektriske anlegget var av enkleste slaget og underdimensjonert. Jeg skulle slå av en motor vi hadde prøvd. Jeg slo av bryteren på motoren og glømte at det sto spenning på tavla. Jeg hadde en ledning i hver hand. De satte seg fast her…

Arild: – Da skrek han stygt. Ellers har vi fått noen smeller sånn dann og vann. De sier det skal være bra for helsa. De som har jobba her, har klart seg fint. Per Mathiesen var her til han slutta og begynte for seg sjøl på Selbak. Ingar Johansen flytta til Trafo i Moss før han begynte på Værste. Fauli fra Torp og Balterød fra Borge har vært innom her. Sistemann var Arne Andreassen. Nå er han vaktmester på Fjeldberg.

Gudolf: – De første åra hadde vi mange svære motorer, helt opp til på en 50-60 hestekrefter. Dengang ble det brukt motorer med en gjennomgående aksel og remmer ned til flere maskiner. Fast kunde var Torpefabrikken. Fra Kiærs Brug og Kråkerøy verk kom det også noen sværinger. Vi hadde mye å gjøre med Mathiesen som var elektriker på Torpefabrikken og Kinn på Kiærebruket. Motorene kom hit med lastebil. Vi fikk dem inn i bua der, kløvde dem, tok statorer og rotorer inn i verkstedet og gikk i gang. Vi brukte nær på en uke på å vikle om de svære maskinene.

Arild: – Magneter har vi drevi på med hele tida. I førsten var det gjerne Omberg som tok seg av det. Han kjente knepa. Dessuten var det tynn tråd og lett arbeid. Ei snekke hadde sokki eller fått inn så mye vann at magneten var blitt våt. Noen pleide å legge’n i stekeovnen på svak varme. Det dugde ikke. Vi pelte fra hverandre, enten det var en SEM eller Lucas. Reservedeler fikk vi fra FM eller Sleipner. Nå har vi et stoff vi bruker som trekker ut fuktigheta. Før i tiden brukte vi bensin.

Gudolf: – Vi hadde en 20 literskanne stående borte på gulvet. Det var vinter og fyr i parafinovnen. Vi hadde sølt bensin på gulvet og plutselig så vi flammer fra ovnen og bort til kanna. Det tok fyr i taket, og vi fikk ikke tak i brannslukningsapparatet. Arild stupte ut døra for å varsle brannvesenet. Han føk mellom en trailer og en henger utafor så jeg så bare hæla på’n. – Bra det var så kort vei, sa gutta på brannstasjonen.

Olsen som hadde overtatt da Omberg døde, i 1963, satt på kontoret og merka ingenting. Olsen hadde ikke greie på elektrisitet i det hele tatt. Han hadde drevi med noe i klesbransjen, tror jeg.

Arild: – I 1978 kjøpte vi huset her av frøknene Borgen og drev for oss sjøl. På børjan av 60-tallet fikk vi mer og mer av det bilelektriske: dynamoer og startere og vipper. Drosjesjåførene var ofte innom. Josefsen kjørte alltid store amerikanere, de Soto og Nash og slikt. Leo Larsen hadde alltid Ford og var en stor skøyerfant.

Vi hadde mange jobber for Eriksen fra Lervikbussen og Åge Karlsen fra Gressvikbussen. Fredrikstad Rutebilselskap var faste kunder. Det kunne være en startmotor det var noe gæernt med. Børstene hadde røki, lageret var gåent eller drevet i ustand.

Gudolf: – Før var det likstrømsanlegg på bilene. På 60-tallet begynte de å gå over til vekselstrøm. Det var en stor overgang for oss. Vi måtte sette oss inn i mye nytt, diodebroer og slikt. Vi klødde oss i hue, men klarte det og.

Batterier har vi stadig hatt til ladning, men aldri reparert. Det var et par gutter som drev Fredrikstad Batteriverksted oppe i Glemmengata. Den gang var toppen av batteriene fylt med bek. De skrapa vekk beken, tok ut ei celle, satte inn ei ny og beka igjen.

Arild: – Stjernø hadde et likstrømsanalegg på 110 volt. Det ble mange batterier på rekke og rad Jeg var om bord og hjalp Bernhard, maskinisten, å skifte ut batteriene som var gåene.

I det hele tatt hadde vi mange jobber for Birger Svendsen. Generatoren på Akerø var ødelagt. Vi jobba i over ei uka, både om bord i båten og her på verkstedet.

Grundvig fra Engelsviken var stadig innom og skulle ha ordna med magnetene på båtene. Fiskerne fra Hvaler, folk som Tislerguttene, Jens Aleksandersen var alle tiders. De hadde greie på sakene. Nå kommer det folk fra Bergen, ja, helt fra Færøyene for å få utført reparasjoner. Vi er visst de eneste på Østlandet som reparerer magneter.

Arild: – Vi har hatt folk innafor døra som har vært flinke og kanskje litt for flinke. De vil prøve sjøl. Det går ei lita stønn, så står de i døra igjen. De kan ikke triksa. I en nymotens dynamo må du stikke inn en tråd for å holde børstene oppe. Men vi hadde en guttunge rekende her, Mordt, han var på verkstedet sent og tidlig. Han var fingerferdig. Han bodde i Bjørnegården og laga elektriske låser som smalt igjen bak ryggen på vaktmesteren. Nå er han sivilingeniør.

Gudolf: – Folk har kommet med alle mulige slags husholdningsredskaper. Vi er svarte på henda så det blir merker på hvitevarene. Vi har skifta motorer på mixmastere og reparert støvsugere. Skal jeg være ærlig: Det var solidere saker før. Den gamle, blanke Nilfisken var litt av en støvsuger. Nå er det så mye plast. Den første tida satte vi nye elementer i kokeplater som hadde røki. Det har vi slutta med. Men en gammel stekeovn som en kar ikke har orka å kvitte seg med, venter på tur. Vi tar’n etter hakkemaskin til Gladlaksen.

Arild: – Vi har en god del kunder fra strøket rundt her. Det kan være en frue med et fat der ene benet har røki. En dag kom en eldre kar med et par lysestaker han måtte ha reparert. Vi tar det meste. Bare gi oss tid. Ring oss om ei uke.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling