Alt var jobb den gangen

Brona og Kvikk dro kornet til mølla og materialene til Trolldalen. Chevroleten og Reo’n gikk i tungtrafikk til Moss og Oslo og kjørte kjerringer på tyttebærtur. Hans Jacob Iversen holdt i tømmene og i rattet.

Bestefar, Iver Sandersen Belsby, hadde stall på Labråten og fire, fem hester. Han leide bort hester til saga borte ved Sleipner og hadde kjøringa for Gressvik bruk. Han hadde seks sønner og to døtre. Da bestemor lå på dødsleiet, stod barna rundt senga og sang salmer.

Da jeg var to og et halvt år, flytta vi til Labråten. Far leide 60 mål av kommunen og Trosvik hovedgård. Vi drev bondegården til etter krigen. Vi hadde to kuer, griser, høns og hester som ble brukt i gårdsdrifta og til kjøringa.

Jeg hadde tre brødre og tre søstre. Nærmeste nabo var Trosvik skole. Lærer Thomassen og lærer Augensen tok oss i håret og i øra.

I helgene gikk vi til søndagsskolen til frimenigheten i Bryggeriveien. Havthor Hansen ga oss stjerne i boka.

Etter folkeskolen gikk jeg på Sivertsens handelsskole. Han var flintskalla og hadde et svært skjegg. De flinkeste elevene underviste nybegynnere. Det var et fint system.

Jeg gjette kuer i havna ved Fjeldbergbruket og oppover Liaveien.

Jeg kjente godt Anders som fikk tilnavnet Pol’ti. Han skulle ha gått på skole og fått lært noe. Anders gikk til hånde på Fjeldbergbruket. Han hadde jobben å ta imot møla. Det begynte å renne over. Byggmester Bronn: – Nå får du følge med. – Hold kjeften, sa Anders, jeg har fått jobben av formann. Jeg traff ham i byen: – Åssen lever Andreas, åssen lever Ivar, spurte Anders.

Vi hadde Brona og Kvikk og en to, tre til. Når vi gikk ut på trappa, kom de trampende og skulle ha brødbiten.

Hester er kloke dyr. Jeg snakka til dem som til et menneske. I Gullikbakken akte en gutt ut rett foran hestebena. Hesten var følsom av en annen verden. Ho tråkka på lua til gutten, men sjøl fikk han ikke en skramme.

Vi hadde flatvogn og enspann og trille. Det hendte at far kjørte konfirmanter til kjerka i trilla.

Far slakta for folk. Han sto på torget og solgte flesk for seg sjøl og for andre. Jeg kjørte krakkene og bordet ned på flatvogna. Torghandlerne stilte seg opp med krakkene i været. På slaget seks vifta politimannen med handa. Alle slapp krakkene. Torvdagen hadde begynt.

Jeg kjørte korn til mølla der Røde Mølle er nå. Så flytta mølla til Skrellen. Den siste tida malte vi kornet på mølla ved Porselen.

Jeg kjørte til Titan og Denofa. Hest og vogn sto pent på lørja. Det henger fotografier av hest og vogn og ferje nede på City.

Jeg hadde mange turer ned med materialer til Trolldalen. Det tok halve dagen. På lasset hadde jeg høysekken. Brona visste å stoppe når vi skulle ha matpause.

Far var nøye med at hestene skulle ha godt stell. Det verste han visste var når hestene hadde gått seg svette og frøs. Vi måtte passe på å ha med hestedekkenet å legge over.

På søndager var det ingen som fikk låne hestene. Den dagen skulle være hviledag også for dyra. Hendte det at hesten fikk bronkitt, kom dyrlege Hvattum med medisin på en flaske.

Vi skodde hestene hos en smed nede i Sværta eller hos to brødre var det visst, som holdt til i Holtegata. Broddinga gjorde vi sjøl. Vi hadde flatslede, langslede og doning. Doningen var en slede foran og en bak. Den brukte vi til langlast.

En gang i Husebybakken i Lervik snubla hesten og gikk overende og ble liggende på ryggen. Jeg havna oppå. Brona kom seg opp av seg sjøl. Det gjorde jeg også.

Det var mange vognmenn. Bakkehaugen hadde hus og stall i Damstredet og hadde ei lita bu på Trafikkbrygga. Eriksen holdt til i Glemmengata. Det var Olsen på Stranda og Olsen i Oredalen og Karl og Anders Olsen og en til som var brødre og drev hver for seg. Anna Olsen som hadde kafe, var søstra til Olsenguttene. Harald Olsen, naboen vår, hadde kølaforretning, men drev også med kjøring. På Østsiden hadde vi Syversen og vognmann Hansen i Gamlebyen som kjørte posten, og Evensen.

Mange av vognmennene gikk senere over til bil. Far min ville ikke ha bil. Jeg og bror Håkon ville. Vi starta med en gammel Chevrolet med 28 hestekrefter. Så fikk vi en grønn Reo med rødt understell og et par Forder. Den siste hesten solgte vi i 1951.

Jeg lærte meg å kjøre på gårdsplassen hjemme. Jeg gikk til dr. Arntzen: – Ser du godt, sa’n. – Ja, sa jeg. – Hører du godt, sa’n. – Ja, sa jeg. – Det blir tre kroner, takk, sa doktor Arntzen og skrev under.

– Opp her, sa Rasmussen og pekte på Bedehusbakken. Jeg gira. Han så på meg: – Du har kjørt mye før. Sertifikatet henta jeg på politistasjonen i Gamlebyen.

Alt var jobb den gangen. Vi løfta og dytta og skjøv. Var det tunge saker, la vi opp labanker til plan. Vi kjørte mye materialer fra Fjeldberg bruk. Vi hadde langlast på bilen over til Kråkerøy. Vi fikk en politimann på ferga til å holde bilen nede foran så den ikke tippa bakover.

Vi kjørte skurlast og høvellast for byggmesterne. Det var Anton Davidsen, Anton Kristiansen, Holter, Brynildsen og Brostrøm. Brostrøm var en grei kar. Det var fram med lommeboka og oppgjør på stedet og minuttet.

Når bilen hadde gått 60 000 km, måtte den overhales. Vi brukte Ford i Oslogate. Der fylte vi også bensin fra pumpa. Brusevold var verksmester. Smed Larsen var en solid kar. De skifta lager og stempelfjærer. Vi pleide å være med når de skifta. Det var lov den gangen.

Veiene var fæle. Her ute i Mølleveien var det hjulspor så en nesten ikke kunne komme over. På Osloveien var det fullt av vaskebrett. Vi hadde kjøringa for byggmester Elvestad som drev og bygde der inne.

En Oslotur var da’n. Veien gikk over Son og langs Gjersøen.

En gang punkterte jeg tre ganger. Dekkene var lappa med gummi. Når de ble varme, sa det pang. Jeg la om og sto i veikanten og pumpa med håndpumpe.

Veikantene var løse. Når vi havna i grøfta, lesste jeg av, fikk bilen opp, lesste på igjen og kjørte videre. Fortjenesten var ikke stor. For en tur til Moss, fikk vi tolv kroner.

Polykarp Pettersen var sjåfør hos oss i mange år, det samme var Ole Ulriksen, Jan Eriksen og Asbjørn Thøgersen.

Først etter krigen fikk bilene skikkelige varmeapparat. Vinteren 1941 og 1942 hendte det at det kunne være minus 35 grader. Jeg gned frontruta med en saltpose eller hadde på glyserin. Det hjalp en lita stund. Vi blanda sprit i kjølevannet. Etter en stund dampa spriten bort. Vi måtte tappe av kjølevannet på kvelden og fylle på om morran. Jeg fikk frost i bena. Jeg gned inn med noe fra griselevra. Det hjalp.

Da jeg var guttunge, dro fire hester snøplauen. Nå var det snøplau på bil, men mange steder var det dårlig brøyta. Vi brukte kjettinger på bakhjula. Løsna en kjettingbit, slo de istykker planet.

Under krigen hadde vi knottgenerator på bilen. Det var av merket Imbert eller Strømmen.

Om morran fyrte jeg opp i generatoren og prøvde med en fyrstikk om gassen var brukandes. Det gikk på et vis, men trekkrafta ble dårligere.

På en knottsekk kom vi halvveis til Oslo. Vi kjørte innom en bensinstasjon på veien og fikk en sekk til, eller vi hadde reserveforsyning på lasset.

På Rådesletta kjørte jeg ikke fort nok til side for en tysk Hafenkapitän. Han skrek: – Sertifikat! Sertifikat! Jeg ga han sertifikatet. Så venta jeg litt og kjørte videre til Moss. En måned etter fikk jeg sertifikatet i posten.

Vi kjørte mye for Seutelven verksted. Vi frakta deler av digre tanker som skulle settes sammen inne ved Oslo. Vi kjørte fast for Porselen, både på tomta og på fyllinga og frakta kasser med digre isolatorer. Bjarne Johansen var formann på Porselen den gangen.

Klokka fire lesste vi opp og kjørte til frakt- og ilgodsen der det var åpent til seks. Sæby og Andersen var sjefer der den gangen. Vi gikk sjøl rundt og plukka ut det hver og en skulle ha. Det var anstendige forhold og mye enklere den gangen.

Rett etter krigen åpna Svinesundbroa, Kongen skulle klippe snora og far og jeg kjørte av gårde for å se på. Da vi kom forbi Porselen, så vi røyken. Etter brannen kjørte vi teglsten fra Nøkleby teglverk da de bygde opp igjen fabrikken.

Når det var bærsesong, drev vi personbefordring. Vi rigga til krakker på plan og kjørte kjerringer og unger og en og annen kæll på tyttebærtur til Svinndal.

Da FFK skulle spille mot Sarpsborg, hadde vi planet smekkfullt med Fredrikstad Skiklubb. Jeg ga gass og dro i vei. Fredrikstadfolka heia. FFK vant 4-0.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling