Først i tre på FMV

Bånnrammer, motorblokker, akterstevner. Først gikk modellsnekkerne til verket, i bøk eller furu. Så var det støperiets tur. – Det var vondt den dagen det var slutt, sier Einar Bjørling.

Jeg er født på Dahle i Onsøy. Far hogg sten for Vegard. Da jeg var et par måneder, flytta vi til Møklegård, der Vegard hadde hus med fem leiligheter. Senere kjøpte far eget hus, og vi flytta tilbake til Dahle. Først gikk jeg på Slevik skole, deretter på Rød. Da tyskerne tok Rød, flytta jeg tilbake til Slevik skole igjen.

Det var en veldig god skole. Jeg hadde lærer Rondtvedt og gode kamerater. Skolegården var en svær sandbakke. Der lekte vi høk og due. Det gjaldt å klare seg så lenge som mulig.

Jeg fikk pleuritt og lå på fylkessykehuset på Østsiden. På kvelder kom søster inn og ga oss en klem og ønska god natt. Legen sa at jeg skulle på sanatorium. Mor og jeg tok den gule bussen som det sto Glitne på, utafor Østbanen. Da jeg våkna første morran, var det fullt av folk i rommet. De ville hilse på nykomlingen. De ga meg tilnavnet Rabbagast. Jeg ble maskot og kjæledegge. Jeg hadde det like bra som hjemme.

Vi var syv barn. Mens jeg leste for pastor Gulbrandsen, arbeida jeg på Forsetlund. Foruten garden hadde han pølsemakeri og revefarm. Jeg måkte møkk og melka.

Det var ikke slik at du fikk velge sjøl hva du ville bli. Mor var flink til å ordne opp. Da jeg var konfirmert, gikk mor og jeg i følge til Fredrikstad Modellverksted. Der ble jeg læregutt i 1946.

Fredrikstad Modellverksted holdt til i en gammel tyskerbrakke på Seut. I første etasje var også Trenums lampefabrikk og Kai Pedersens småindustri. I annen etasje holdt Jahro Konfeksjon til.

Vi var fem, seks mann i alt. Eier og sjef var Torgersen. Vi brukte bare etternavnet. Av gamlekara minnes jeg Reidar Madsen og Henriksen, far til pianisten.

Fabrikken hadde høvelbenk og et par dreiebenker. Den ene dreiebenken hadde de laga sjøl.

Vi laga modeller for Nabbetorp Mekaniske Verksted, Porselen og Sleipner. Det første jeg ble satt til, var å male modellene. Alt som skulle bli gods, malte jeg rødt. Det som ikke skulle bli til noe, malte jeg svart. De eldre karene kryssa av for meg: – Der skal det være rødt, der skal det være svart. Når arbeidsdagen var slutt, feide jeg golvet.

Å snekre lærte jeg ved å se hvordan de andre gjorde, og ta etter.

Torgersen var haugianer. Haugianerne står sterkere på Vestlandet. Han bestemte seg til å avvikle og dra vestpå og begynne som forkynner.

Han ordna for et par av oss yngre. Harry Svensen fikk fortsette på Bratlie verksted på Trara, og meg skaffa han inn ved modellverkstedet på FMV.

Der hadde jeg min første arbeidsdag 6. februar 1950. Sammenlikna med brakka på Seut var det svære greier. På modellverkstedet var vi en 11-12 mann. Det fantes alt mulig: tykkelseshøvel, rettemaskin, to, tre dreiebenker, et par bandsager, bormaskiner og pussemaskiner både til å pusse horisontalt og vertikalt. Håndverktøyet holdt vi sjøl: hoggjern, sjulp, dreiejern og høvler. Det var en trivelig arbeidsplass, med godt avsug og sentraloppvarming.

Formann var Thorleif Jahren. Han var fra Drammenskanten. Da han flytta til Fredrikstad, sa han: – Her blir jeg ikke lenge. Han var på Værste’ til han gikk av med pensjon. Formann var snill, men han ville ha respekt. Slik var det den gangen.

Modellverkstedet lå vegg i vegg med tømmermannsverkstedet. Vi kjente tømmermennene, men hadde ingenting å gjøre med dem i arbe’. Vi var en brikke i det store spillet, men hadde lite å gjøre med selve produksjonen.

Før hadde det vært slik at modellsnekkerne følte seg noen millimeter heva over de andre som arbeida i tre. Litt hang det kanskje igjen av det ennå.

Wilhelmsen så vi helst når han kom flyende gjennom hos oss når han hadde et ærend inne hos tømmermennene. Han hadde stor respekt. Det samme hadde driftsingeniør Jørgensen som gikk for å være spesielt streng. Jørgensen var en real kar du visste hvor du hadde’n: et ja var et ja og et nei et nei.

Eldstemann av oss på gølvet var Sverre Gulliksen, bror til Sten A. Gulliksen. Så var det Odd Oddsbu som ble formann etter Jahren, Knut Larsen, Erling Hansen, Kristian Nilsen Ørebekk, Egil Moe, Sten Noren, sønn til malermester Noren, Knut Spærnes og Rolf Edvardsen.

Sjøl var jeg ikke så veldig lenge i modellverkstedet og ble aldri noen spesielt flink modellsnekker. En dyktig modellsnekker måtte ha handlaget, kunne lese tegninger og danne seg et bilde av hvordan det hele ville arte seg i støpen.

Vi laga modeller i furu og en sjelden gang i bøk. En gang laga vi utstillingsmodeller i lind. Treet skulle være vanngått så safta var vaska ut. Det måtte være dødt så det ikke bevega seg ene eller andre veien.

Mange av modellene var svære: akterstevnen til en båt eller bånnramma til en dampmotor. Den siste var to og en halv meter høy og fire meter lang og en meter dyp.

Når vi skulle ha den ut, åpna vi de svære portene i ene enden av verkstedet. Med en raring av en motordrevet vogn ble de frakta til en av de tre modellagerhusene. Senere ble det bygd et nytt modellager i tre etasjer. Det ble senere arbeidsplassen min.

I perioder kunne det være mindre å gjøre. I dag er det permittering og ut på timen. På Værste’ prøvde de å ta vare på folka så lenge som mulig.

De ble satt til å male værstehusa i Paul Holmsens vei og Christianslund allé eller rydde og ordne ute i anlegget. Eldre folk som hadde vanskelig for å følge med i arbeidet på båtene, fikk jobben å ordne med kaffeflasker i varmekassa, gjøre rent bord og benker og golv i spiselokalet og på toalettene. De hadde følelsen av at Værste’ fremdeles hadde bruk for dem.

Riggergjengen var noe for seg sjøl. Det var eldre folk, noen av dem hadde i sin ungdom stått om bord i seilskuter. De var alltid tidlig ute. Enkelte tok ferga over før første lørja gikk halv sju. De satt og prata til fløyta gikk.

Rigger Glosli var langt oppi åra. Han gikk i toppen av den store krana og smørte wirene. Sjøl ville jeg ikke for alt i verden ha gått opp i den høyden.

Riggerne hadde kister med lokk trekt med seilduk. Enkelte tok seg en lur på kista etter å ha spist matpakka. En av dem var kjent for å være ille redd for mus. Noen gapafanter fanga ei mus, bandt en hyssing i halen på’n og holdt’n foran ansiktet på karen da han våkna.

Jeg hadde slått lilletromme i Slevik skolekorps og fortsatte på Værste’. Bror Arne slo stortromma. FMV hadde sitt eget musikkorps. Gutta kom fra de forskjellige korpsene i distriktet: Fredrikstad Musikkorps, Lisleby, Haugemusikken, Viken.

Først stilte vi i khakijakker og hvite luer. Senere spanderte Wilhelmsen marineblå uniformer på musikken. Første dirigent var Karl Paulsen. Senere overtok Sverre Nilsen som dirigerte Fredrikstad Guttemusikkorps.

Frelsesarmeen kom og holdt juleandakt, og vi spilte Her kommer dine arme, små i frokostpausa i rørleggerverkstedet. En gang dro vi til Oslo og spilte på utstillingen Vårt verk på Festningsplassen.

Når det skulle være stabelavløpning, hadde vi fri fra klokka 11 for å øve på Spisesalen på snekkerverkstedet. Når de svarte bilene kjørte inn porten, sto vi på en tribune for oss sjøl og blåste Sousamarsjer.

Riggerformann Henry Jørgensen hadde ordna alt fra sandsekkene som båten lå på til sjampanjeflaska i snora.

En gang kom prinsesse Ragnhild for å klaske flaska. Jeg husker også godt Tank Princess på 130 000 tonn. Det var det største skipet som Værste’ til da hadde bygd. Folka hadde alltid fri når det var avløp, men det var ikke alle som gikk for å se. Vi var vant, vi hadde jo to, tre stabelavløp i året.

Sandsekkene ble tømt. Båten seg ned på slaen. Driftingeniør Leegaard stod klar til å trykke på knappen til hydraulikken. Etter «jeg døper deg…» begynte hun å sige. Paulsen heva taktstokken. Anchors away… klang ut over Fredrikstad Mekaniske Verksted.

Det begynner å bli noen år siden.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling