Med høyaktelse, Christian Monkerud

«Med høyaktelse.» Dermed fikk unge Monkerud volontørpost hos Wilhelms. Veien videre gikk via Amrek Reklame på et loft i Fergestedsveien til eiendomsmegler- og kontorservicefirma i Nygaardsgaten.

– Blander vi inn kvinnfolka, blir det bare tull, sa mannen som kjøpte hus på St. Hansfjellet.

For en del år siden begynte Karl Evang å snakke om vitaminer. jeg tenkte å skrive til ham og fortelle om far. Han ga kokken beskjed: – Sørg for at det alltid er kål og gulrøtter og nok poteter i ballasten. Mannskapet var i fin form da skuta kom til Buenos Aires. På andre skuter hadde sjøfolkene beri-beri. Det var i den tiden kostøret lå på en krone dagen.

Far var skipper både på seilskuter og dampbåter. De gikk i langfart og han kunne være borte halvåret av gangen. Da jeg var syv år, dro mor og jeg til London for å møte far.

Tyskerne hadde erklært innskrenket ubåtkrig. Jeg fikk beskjed om å ha støvlene på når vi gikk til køys. – Er det tyskerne, spurte jeg og pekte på noen svære pølser over London. Far sa at det var sperreballonger som skulle stoppe de tyske zeppelinerne.

Folk hadde lagt lua frem og lå og tegnet på fortauet. Utenfor kneiper og restauranter sto folk tett og drakk. – Det er slum, sa far. Nå drikker de opp lønna som familien skulle leve av.

Jeg kunne It’s a long way to Tipperary utenat og sang for de andre skipperne. Det syntes de var moro. I lugaren til far lå reserveseilene i svære skuffer. Far gløtta på en av skuffene: – Der inne bor skipsnissen, sa han.

Vi bodde i Kjølberggata. Vi hadde så vi klarte oss. Ikke alle hadde det. Mange steder hadde de ikke middag hver dag. Når makrellen kom på høsten, lysnet det.

I Seutveien ved Stadion drev de med nødsarbeid. De hadde åtte kroner uken. – Se på det tempoet, sa han som ble svigerfaren min. Far sa fra: – De folkene der, de lever ikke. De bare eksisterer.

Jeg gikk i gutteklasse på Seiersten. Bugge Olsen var ikke bare lærer, han var pedagog. Vi spilte Jorden rundt på 80 dager. Jeg var Jean Smart, tjeneren til Phileas Fogg.

Vi lekte på Stangetomta, der Porselensfabrikken er nå, og stjal epler i byfogdhaven. Vi rodde opp Veumbekken til Sandbakken der vi badet. Det var ikke dypere enn at vi kunne vasse over.

Spanskesyken herjet. Hver kveld tok far frem konjakkflasken og skjenket i en dram til seg sjøl og guttungen. Det skulle være bra mot smitte. Når vinduene sto åpne i et hus, var det noen som hadde dødd. Utenfor huset var det lagt granbar ut i gaten og stilt grankvister ved porten. Jeg har hørt at enkelte dekket speilene i rommet der den døde lå.

På Den gule anstalt hadde vi rektor Western. – Nynorsk er en blanding av alle landets dialekter, sa Western. Fra vinduet så vi Bakkehaugen kjørte lass med beslaglagte spritkanner fra tollboden.

Etter at jeg hadde tatt middelskolen, leste jeg en annonse i Aftenposten: Volontør søkes. Jeg undertegnet «med høyaktelse» og fikk posten hos skipsmegler Wilhelms i Fergestedsveien. For noen år siden var jeg så uheldig å brekke lårhalsen. Fra vinduet på sykestuen så jeg ned på den første arbeidsplassen min.

Skipsmegleren hadde to båter, Monika og Mars i fart mellom Danzig og Island. Jeg skrev brev på en Smith Premier 10 med dobbelt tastatur, ett for de store og ett for de små bokstavene.

Fra telegrafen kom Hauge med telegrammer i Watkins kode. Hver bokstav sto for en setning: a kunne bety Vi ønsker tilbud, b vi ønsker oppdrag, og så videre. Wilhelms var fremsynt: Et tilbud på 10 shilling tonnet kull ble avslått. Det samme ble 11, 12 og 13. På 14 slo han til. Like etter falt fraktene.

En analfabet er en mann som har lært å lese, men ikke gjør det, sa Wilhelms. I skrivebordsskuffen hadde jeg en oppslått, engelsk kriminalroman.

Jeg var tre år hos Wilhelms. Da flyttet han til Oslo. Da hadde jeg 60 kroner måneden. – De kan ikke leve på den lønnen inne i hovedstaden, sa Wilhelms.

På skolen hadde vi hatt lektor Aas i engelsk. Jeg tegnet en mann som stupte: into, og en som sto i vannet: in. Neste gang het det: – Vis frem tegningene dine, Monkerud.

Kanskje det var tegnelysten som drev meg mot reklamebransjen. Jeg møtte Åge Amtrup som hadde gått på Richters reklameskole i Hamburg. Sammen startet vi Amrek reklame i loftetasjen i huset ved siden av Krabseths kolonial i Fergestedsveien.

Høydahl Ohme var det eneste annonsebyrået i landet. Sønnen til Laurentius Urdahl forsnakket seg og la en 17. mai ned krans på Høydahl Ohmes grav i Gamlebyen.

Amrek reklame var mer beskjedne greier. Vi laget plakater med skyggelagte bokstaver og tegninger i vannfarger for en del av byens butikker.

Dahlberg på Stadion bestilte kjekskremmerhus med diger, rund iskremtopp.

Dovre frukt skulle ha bilder av epler og pærer og druer og bananer.

Valborg Buer i Valencia solgte leskedrikk. Vi laget menyen: Lemon Squash (citronade) 23 øre, Drue Squash (ren druesaft) 25 øre, Creme it 25 øre.

Vi overtok kinoreklamen her i byen etter Paasche i Bergen.

I det tyske Das Magazin fant jeg et bilde av en som satte en ring på en vakker damehånd. I en småby var adresse og telefonnummer unødvendig. Jeg skrev bare ett ord under: WESSMANN. Gamle Wessmann kunne være morsk: – Jeg kunne tegne før De ble født, unge mann. Jeg dristet meg til: – Det hører vel med til bransjen?

Vi hadde et apparat med en lommelyktpære så vi kunne demonstrere våre produkter. Jeg tente lyset. Wessmann falt pladask.

En dress kostet en månedslønn for en industriarbeider. Agenter gikk rundt. En av dem var far til Rolf Bayern. Han kjente kundekretsen: – Betal 20 kroner kontant og fem kroner uken, så kan du hente deg en dress i butikken.

Jeg klippet ut bilder av kataloger eller tegnet dresser med og uten knickers, ulstere med og uten spensel i ryggen, vårkapper i gabardin og poplin for Lund og Tallaksen, Brenna Lund og Stene Isaksen.

To ingeniører, Hay og Sundby fotograferte platene for oss. Jeg gikk ned med dem på Verdensspeilet. Der gikk det cowboyfilm for en billig penge. Musikken var grammofonplater som Karlsen hadde plukket ut hos Felix Mathiesen.

Utenfor møtte jeg Nils Guldberg Olsen, senere lektor ved Den gule anstalt. – Skal De se på disse slette filmene, spør jeg. – Jeg lukker øynene og hører på musikken, sa Guldberg Olsen.

I 1930 fikk jeg jobb i meglerfirmaet Fagernes og Gudim. De holdt til der Rolf Martinsen senere startet bokhandel. Etter tre læreår ville jeg være sjef sjøl. Jeg leide et knøttlite kontor i Østberg-gården i Storgaten.

Et av de første oppdragene var å selge Phønixgate 10, senere søster Annas hvilehjem, for mor til Stene Gullichsen. Veletablerte megler Persson var snart i telefonen: – Den der får de stryke, Monkerud. Vi skal ikke ha noen guttestreker. Jeg viste papirene til advokat Otto B. Dahl. – Go ahead, Monkerud, sa Dahl.

De aller fleste måtte låne, enten i Hypotekbanken eller i en annen bank. En gammel stabeis av en sjef i en av byens banker la søndagsturen slik at han kunne besiktige husene til de som hadde søkt om lån.

Jeg syklet rundt til kundene. Valhallabakken var seig. Jeg solgte Valhalla for Heltvedt i losjen til en Svendsen. Nå hører jeg det er hotell der.

En sjømann med tjukk lommebok ville ha en eiendom på St. Hansfjellet. Han var borte en halv time for å se på huset. Tilbake het det: – Skriv ferdig, penger får du. Jeg: – Ja, men fruen… – De vet hvordan kvinnfolka er, sa mannen. Blander vi dem inn, blir det bare tull.

I 1935 kom Lov om autorisasjon av eiendomsmeglerne. Det gikk som smurt. Jeg møtte på byfogdkontoret og solgte Holmegata 8 for kommunen. Kontorsjef Restad hvisket: – Glem ikke fattigkassa. En fjerdedel av salgssummen skulle gå til Byens forsorgsvesen.

Jeg hadde en enebolig på Kråkerøy med terrasse og utsikt. En skipper reflekterte. Han var over og så på huset: – Nydelig sted, bare det ikke hadde vært for at jeg har naboen midt i trynet når jeg sitter på terrassen og heller opp pjolteren.

På 30-tallet kom funkishusene. De spratt opp i Bydalen. Jeg solgte ett til Sverre Bergstrøm. Pris 16 000 kroner. Det var ikke måte på advarsler: – Du må ikke hive deg opp i en slik sum.

Jeg flyttet inn i huset ved siden av Fredriksstad Blad og overtok en av avisens uthengskasser. Jeg tror jeg var den første her i byen som hengte ut bilder av hus til salgs. En kar var og tittet på Storgata 32 i kassa. Han kom opp på kontoret, var nede og så på huset, kom opp, var nede og tittet og kom opp igjen. Det var dersom, hvis, såfremt, ifall, han klarte ikke å bestemme seg. Til sist var vi kommet så langt at vi møttes i en leilighet i gården. Kontrakten var satt opp. Jeg tok frem fyllepennen. Da gikk lyset.

Trykt i Fredriksstad Blad 1998
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling