Proletarer i alle land

Åge Fjeld (75) fikk to års Tysklandsopphold for å male Marx’ sluttappell i Det kommunistiske manifest på brakkeveggen. Han var av de heldige som slapp fra det med livet i behold.
Sammen med Arne Jørgensen, Birger Bakken og Reidar T. Larsen har Fjeld skrevet NKPs krigshistorie. Han er den første av de fire som forteller sin historie fra siste krig.

Bestemor og bestefar hadde et småbruk i Svinndal. Jeg var ofte der på sommeren. En gang, da var de døde begge to, sykla jeg opp, fant nøkkelen og låste meg inn. Jeg rota i noen papirer. De hadde lånt penger og kjøpt hest. Etter 16 år var den utslitt og gikk til slakt. Av papirene så jeg at de bare hadde klart å betale rentene på lånet. Jeg syntes det var så rått. Jeg begynte å grine.

Foreldrene mine var rettskafne og arbeidsomme mennesker. Da jeg var ferdig med folkeskolen, sa far: – Jeg synes du skulle begynne i rørleggerlære, Åge. Slik ble det.

På en av de første arbeidsplassene mine jobba Albin Nilsson. Han var svenske og kommunist. Det var under Finlandskrigen i 1939. Folk sendte inn ryggsekker og ulltepper til Finland. Arbeidskameratene gikk løs på Albin i matpausen. Han forsvarte Sovjetunionen, han vek ikke en tomme selv om folka var gærne på’n. Jeg syntes han var modig.

Albin hadde med seg Arbeideren på jobben. Det het NKPs avis før krigen. Jeg lånte avisa og leste. Så abonnerte jeg. Jeg kjøpte Lenins verker og bøkene til Lo-Johansson og Pelle erobreren av Martin Andersen Nexø. Jeg regna meg som kommunist, enda jeg ikke var organisert.

9. april ble vi bare sittende i uvisse på arbeidsplassen. Sjefen kom. – Nå, sa’n, blir det vel slik at vi arbeidsgivere får litt å si igjen.

Snart var det slutt med arbeidet i Moss. En kamerat og jeg sykla nedover sørlandskysten på jakt etter noe å gjøre. Omsider fikk jeg jobb i et firma som hadde oppdrag for tyskerne på Gimlemoen. Vi saboterte og gjorde så lite som mulig. På arbeidsplassen var det flere kommunister fra Oslo, blant annet bror til ordfører i Oslo, Arnfinn Wiik, og Ragnar «Rangern» Lyngås.

9. april 1941 tok jeg en bit køl fra essa og tegna på veggen i brakka. Først en tynn soldat og: 9. april 1940. Ved siden av en tjukk en med svær mage og ordene 9. april 1941. Under tok en tysk og engelsk soldat hverandre i hendene til parolen: Proletaren aller Länder, vereignigt euch.

På sommeren ble arbeidssituasjonen bedre i Moss. Jeg dro hjem og fikk jobb. St. Hansaften drev jeg og stelte med fiskesakene mine for å dra og fiske. Det banka på døra. Jeg hadde å melde meg på politikammeret. Jeg ble arrestert. De ransaka hjemme og fant Leninbøkene mine og to pennetegninger jeg hadde laga av Lenin og Stalin. – Her har vi sjølve suggene, sa politimannen.

Jeg ble sendt til Kristiansand til avhør. Gestapist Kessler påsto at han hadde vært kommunist. Han tok fram en av bøkene mine, Lenin: Imperialismen som kapitalismens siste stadium. – Hva skriver så Lenin om Hitler i dette verket, sa gestapisten. Jeg sa som sant var at Lenin skrev boka i 1916, og da hadde vel få hørt om Hitler.

Han ble rasende: – Du kämpfst mit Stalin, du Stalinschwein! skrek han. Han tok boka og slo meg i hodet og slengte den i gulvet. Resten av Leninbøkene mine gikk samme vei. Så stilte de meg mot veggen og dytta meg og pirka i meg med en pistol og pekte på en vindeltrapp ned i kjelleren.

I fengslet i Kristiansand satt en gjeng som var tatt for Englandsfart. Alle, bortsett fra en som var under ti år, hadde fått dødsdom. De holdt hodet høyt, jeg så ingen som brøt sammen.

Jeg kom for krigsrett. Bak bordet satt tre generaler med rødt på kraven og røde renner i buksene. Førstemann for retten var en nordmann. Han fikk seks måneder for å ha stjålet tysk undertøy på en snor. Nummer to var en tysk soldat. Han hadde slått en tysk underoffiser i hodet med flatsiden av bajonetten. Han fikk ett og et halvt års fengsel og svimte av. De hev en bøtte vann på’n.

Så var det min tur. For det første hadde jeg fornærma den tyske Wehrmacht: seks måneder. Dessuten hadde jeg oppfordra til mytteri. Det var det dødsstraff for. Men fordi jeg var så ung, hadde jeg sjansen til å forbedre meg. Nåde gikk for rett: Halvannet år i tysk ungdomsfengsel.

Transporten gikk fra Oslo. Da vi passerte Jeløya, hadde jeg en klump i halsen: Om jeg hoppa overbord og svømte i land? Men jeg svømte dårlig og de ville sikkert skyte etter meg.

Først satt jeg i Fuhlsbüttel fengsel utenfor Hamburg. Der ble de kommunistiske motstandsmennene Rasmussen Hjelmen og Barly Pettersen halshogd av nazistene.

Første natta ble karen i cella ved siden av meg gærn og ulte og skrek.

Vi gikk rundt og rundt i ring i luftegården. En kar gjorde homoseksuelle tilnærmelser: Ville jeg, skulle jeg få et brødstykke.

Ungdomsfengslet lå i Glasmoor et par mil utenfor Hamburg. Det var en enetasjes murbygning, bygd som et kvadrat med appellplass i midten. Det satt både tyske og norske fanger i Glasmoor. De aller fleste tyskerne var kriminelle. Vi nordmenn satt på en 13 manns celle med køyer i tre etasjer.

Hoiing og skriking og knuffing og en eller annen ørefik hørte til dagsordenen. Direkte mishandling var det lite av. En belgier fikk et slag i ansiktet av en tysk fangevokter så han datt overende og slo hodet mot en jernskinne og døde.

Vi ble purra klokka seks, sommer som vinter. Deretter: Frühsport. Vi løp rundt appellplassen. Var ikke der Wachtmeister fornøyd, var det knebøyninger og et spark eller to for å få fart på oss. Frokosten var en bolle med brun væske de kalte kaffe og to brødskiver. En gang i uka fikk vi en klatt smør som vi åt med en gang.

En sjelden gang vanka et lite stykke Harzkäse. Fettinnholdet var null. Når jeg senere har vært i Tyskland, har jeg alltid kjøpt Harzkäse. Etter frokost gikk vi på arbeid. Med skyflen på skuldra marsjerte vi til torvmyra. Jeg forsøkte en sang: Die Scheufeln hoch … Tyskeren ved siden av meg la fingeren på munnen. Det var livsfarlig å håne Horst Wessel-sangen.

Jobben var å skjære ut torv i firkanta stykker, laste den på en vogn som gikk på skinner og skyve vogna til noen lagre der torven skulle tørke. Det blåste kaldt på myra. Noen meldte seg sjuke og gned på termometeret de hadde under armen. Senere måtte vi stå på rekke og rad med rumpa bar og ble målt i ræva.

Midt på dagen fikk vi suppe i samme bolle som vi hadde fått kaffen i. Så vi godt etter, oppdaga vi noen bønnestilker. Var vi heldige, fløt det noen kumagebiter med tarmtotter i suppa. Det smakte herlig.

Etter middag var det ut på den jævlige myra igjen og jobbe til kvelds. Kveldsmaten var igjen de to tynne brødstykkene og bollen med kaffeerstatning. Etter hvert ble vi kraftig underernært. Noen av oss gikk ned en 20-30 kilo og fikk store liggesår. De hjemme sendte pakker, men vi fikk bare såpestykket. Maten tok fangevokteren. Vi måtte ikke komme her og påstå at det ikke var mat nok i det tredje riket.

Fra tid til annen ble vi sendt til Hamburg med lastebil for å hente skyller fra lasarettene. Folk knytta neven til oss der vi sto på lastelemmen. I søpledunken fløt kaffegrut blanda med potetmos og en og annen brødbit med merker etter tenner. Vi var raske til å rappe til oss brødbiten, skylle den og putte den i munnen.

Den norske sjømannspresten i Hamburg kom på besøk. De som ville, kunne gå til alters. En kompis, en nordlending, hviska til meg: – Jeg trur jaggu jeg går fram. Tenk på brødet! Oblaten han fikk. var tynn som et løv. Vinen ble han snytt for. Presten drakk på vegne av nattverdsgjestene. Presten ordna så vi fikk låne bøker. Jeg fikk Sult av Knut Hamsun. Etter en fem, seks sider hev jeg boka i gulvet: Verre sprøyt hadde jeg aldri lest.

Tåka lå tjukk over sletta. Enkelte prøvde å stikke av. De kom ikke langt. Vi hørte det smalt når fangevokterne skjøt etter dem. Bøndene hadde schæferhunder og fikk stykkpris for dem de fanga.

Vi nordmenn ble sett på som rømningssikre. Leiren hadde både hester, kuer og griser. Vi ble røktere for 300 griser. Grisematen, blant annet fra søpledunkene, ble kokt i ei diger gryte. Vi fiska opp de kokte poteten og åt. Det smakte pyton.

Norsk initiativkraft viste seg på sitt beste. Vi plukka ut potetene før de gikk i grisekjelen, organiserte en liten kjele, salta med rødsalt fra hesteforet og kokte under ovnen. Resultat: Potetrett uten bismak. Vi satt i en ring og åt. En liten kriminell fra Hamburg prøvde en spansk en: – Die kleine schmecken am besten, sa luringen.

Vi fikk lese tyske aviser og skjønte hvis det var ting på gang: – Unser lieber Sohn ist bei Kursk gefallen. – Å, dæven, nå er de der. Neste gang var Heinz eller Franz gefallen bei Shitomir. Nå gikk det rette veien.

Om natta kom engelskmennene. Veien til Hamburg, til Lübeck og Rostock gikk rett over leiren. Lyskasterne feia over himmelen og fanga inn et fly, så glimta det til av sporlyset. Et gikk i bakken like ved leiren. De fleste dro uanfekta videre. Vi kjente dunkene i bakken når bombene falt og så lysskjæret av brannene mot himmelen. Vi koste vårs.

På kvelden var det lite å gjøre. Vi hadde ikke lov å synge og ikke spelle kort. Likevel laga vi oss en kortstokk og spelte om gamle frimerker. For å piffe opp gutta tegna jeg noen grove tegninger. Så ble det ransaking, og de ble beslaglagt. De hadde hatt et godt inntrykk, sogar et meget godt inntrykk av meg, sa de. Nå skjønte de hvilket svin jeg var. Noen Gnadensuche ville ikke bli innvilga.

Det spilte liten rolle for meg. Jeg satt på dom og skulle snart slippes fri. Verre var det med de som kom senere. De tyske standrettene dømte til døden eller til Tyskland på ubestemt tid. De som kom senere til fengslet, ble sendt videre til Polen og senere har ingen sett dem.

På veien hjemover hørte jeg to tyskere prate sammen. – Hvordan tror du det går, sa den ene. – Hitler har sagt at der den tyske soldat står, er det ingen fare, sa den andre. – Ja, så lenge han står, sa kameraten. I København fikk jeg jakke og bukse av Røde Kors. Mor tok vare på de klærne så lenge hun levde.

I 1945 meldte jeg meg inn i kommunistpartiet. Der har jeg vært med siden.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling