Så er døren stengt
Brødrene Nielsens Eftf. i Gamlebyen har opphørt. En institusjon er vekk: Nielsen i grå lagerfrakk som syklet varene rundt til kundene. Margaret Holmskog som veide opp rugmel og farin og Elsa Bjerke som fylte glassene fra sirupstønna. Sørra hentet mæskinær, Thams Karva bla’ og ordfører Thøgersen druer til kona. – Butikken ble en del av livet mitt, sier Margaret Holmskog.
Det har vært kolonialforretning på hjørnet her i over hundre år. I mange år drev Hans Eriksen og etter han igjen Ove Balterød butikk i gården. I 1927 startet onkelen min, Arnt Nielsen, sammen med bror Karl, Brødrene Nielsen. Etter noen år trakk Karl seg ut og etablerte egen kolonialforretning på Hvaler. Brødrene Nielsen ble Brødrene Nielsens Eftf. Det har butikken het helt til vi måtte stenge 31. januar i år.
Det hadde vært flere kolonialforretninger i Gamlebyen. På hjørnet midt imot holdt Froberg til. Wergeland lå borte ved torget. Dina Jensen lå vis à vis fiskematforretningen. Samvirkelaget holdt til der Plus har utsalget. Leif Sørensen og Brødrene Hansen solgte også kolonialvarer.
Tidligere lå butikken litt høyere enn den gjør nå. Det gikk en seks, syv trinns trapp opp til lokalet. Rett før krigen senka Nielsen butikken og installerte nye hyller. Nå skal det bli store forandringer.
Jeg er født i Rakkestadsvingen. Vi flyttet og bodde i Bryggeriveien før vi dro tilbake til den riktige siden av elva og hadde leilighet i sidebygningen til Graffgården i Gamlebyen.
Jeg gikk ut og inn i butikken fra jeg var en liten jentunge. Jeg hadde moro av å leke at jeg fylte posene og veide på den gamle vekta. Onkel og tante hadde leiligheten sin ved siden av butikken. I annen etasje har Lars Olsen bodd i en menneskealder. Rett over gata holdt altmuligmann Mikkelsen til. Når tante Anna kokte ertesuppe, kom han over for å få seg en tallerken.
Hver dag, før butikken åpnet, gikk onkel seg en fast tur i Gamlebyen. Når butikkdøra var stengt om kvelden, satte han seg ved skatollet i stua og slo ned klaffen og gjorde opp dagens regnskap.
Det første året gikk jeg på Nabbetorpskolen. Så flyttet jeg over til St. Croix. Jeg hadde Gudrun Myhre som var verdens snilleste menneske. Jeg ble konfirmert i 1939 av pastor Fyrwald som nylig hadde kommet til byen.
Sommeren 1939 var jeg med frøken Myhre til Oslo og gikk til hånde i huset til to eldre søstre av henne som bodde der inne.
I årene som fulgte var jeg daghjelp hos forskjellige familier. Lengst var jeg hos urmaker Gartmann i Dronningensgate.
I butikken til onkel var jeg i to omganger. På 50-tallet hjalp jeg til på fredager og lørdager. Foruten Nielsen sjøl, sto Irene Ødmann bak disken. Jeg var hjemme mens barna var små og begynte igjen i full jobb på 70-tallet. På fredager og lørdager kom Elsa Bjerke fra Byens Marker og hjalp til. Ellers i uka var det Nielsen og jeg.
Nielsen gikk i grå lagerfrakk. Han hadde blyanten bak øret og behandlet alle likt. Det var vanlig at mange skrev i boka og betalte på fredager. Da sønnen min overtok, skiftet vi gulvbelegg. Det var slitt et sted foran disken. Der var det kundene sto når de skulle gjøre opp, sa onkel. Nielsen hevet aldri stemmen. Det hendte at noen kom innom og hadde en god del innabords og ville ha øl. – Du får komme igjen i morgen, sa Nielsen. Det gjorde de.
Vi solgte fremdeles mye i løs vekt. Onkel fortalte at da han begynte var det vanlig å selge raffinade og rosiner i hektovis og smør i løs vekt. Nå gikk det i en kilo rugmel, takk. Jeg fylte papirposer med rugmel eller hvetemel eller potetmel eller gryn eller erter fra skuffene bak disken. Folk kom med glassene sine og fikk fylt opp fra den store sirupstønna.
Nielsen satte opp plakat utafor: Fin, fersk fetsild i dag. Inne på lageret sto sildetønna med treklypa nedi.
Vareutvalget var enklere før. Av hermetikk kjøpte folk mest seikaker og fiskeboller.
I hyllene hadde vi glass med bringebær- og jordbærsyltetøy og bokser med sild i olje og tomat fra Canningen og Bjelland. Vi førte kandissukker i løs vekt. Det er visst helt forsvunnet. Kaffen fikk vi fra Joh. Johannessen i Oslo og malte sjøl. Folk skrøt av kaffen til Nielsen. Folkene i Sparebanken kjøpte i lange tider kaffen hos Nielsen.
Kjøttvarer hadde vi ikke. Rett rundt hjørnet og over gata holdt slakter Bogen til. Han hadde pølsemakeriet sitt i bakgården hos oss. Kundene kom inn med en liste der det sto skinkestek til søndag. Vi gikk til Bogen og henta kjøttvarene. Melk førte vi ikke, men sto det på lista, hentet vi melkeflaska og fløteflaska over gata i meieriutsalget. Skulle kunden ha brød, stakk vi over gata til Cewex.
Vi hadde kunder fra Torsnes og fra Skjeberg. I bakgården var det staller, der bøndene hadde satt inn hestene sine. Det var det slutt med i min tid.
Før brua åpnet i 1957, stanset bussene fra Borge og enda lengre av gårde ved Artillerigården. Mange leverte inn kjøpelapper hos oss før de tok seg en tur over i forstaden med Go’vakker Maren. Hele butikken var full av esker med varer. Vi bar eskene ned til bussen og gav dem til kunden når bussen skulle gå.
Ofte var det konene som handlet: Borghild Andersen som bodde vegg i vegg med Frimurerlosjen og gamle fru Gjone i Rustengården. Dagny Mathisen hadde kort vei fra annen etasje i Torvgata. Det hadde også Sigrid Johansen, mor til Raymond, skuespilleren, og fru Dahl som var gift med billedhoggeren.
Til de faste hørte Sigrid Graff, Annie Evensen, gift med Åge som hadde transportforretning, og fru Torp i Scheelegården og Reidun og Finn Syversen fra Byens Marker. Oberst Kolstad var stadig innom og handlet, for kona hadde dårlig syn. Han var en snill og hyggelig mann som aldri gjorde forskjell.
Vi hadde en stol foran disken. Kundene slo seg ned og pratet. Det gjorde ofte fru Hesselroth, et morsomt menneske, og herr og fru Apenes. Sønnen Georg har vi sett lite til, men her om dagen var han innom og kjøpte to flasker tran. Hver fredag kom Thams og kjøpte Karva blad. Guttungene gjorde seg grove i stemmen og forlangte Speed og Blue Master.
Innerst i kroken, bak den gamle kjøledisken, hadde Nielsen ølet. – La meg få tre mæskinær, sa Sørra. Mæskinær var hele bayere. Spørck og Heideguttene var spissburer. De sto ofte og ventet på at Nielsen skulle åpne. Sheriff Heide hadde cowboyhatt og kruttlappistol i beltet. Det luktet aldri kruttrøyk i lokalet.
Nielsen brakte varene. Den første tida brukte vi vognmann Hansen med hest og vogn. Da Molly, niesen til Hansen døde, overtok Nielsen transporten sjøl. Etter stengetid tok han på sykkelklypene, satte esken på bagasjebæreren og syklet i vei til en ti, tolv kunder. Vi hadde faste kunder i Gudeberg alle og i Nabbetorpveien. Karen Thorbjørnsen bestilte i alle år varer fra Nielsen.
I 1981 var Nielsen blitt 79 år. Da mente han at han hadde gjort sitt. Bjørn, sønnen min og jeg overtok forretningen. Store forandringer har det ikke blitt. Vi har fremdeles reklamen for Sunlight og Krystal sepe på veggen. Den store, svarte vedovnen i kroken var skiftet ut allerede i Nielsens tid. Jeg klarte å knuse en av de store, hvite kuplene i taket, så vi måtte bytte til ny lysarmatur.
Før gikk disken nesten tvers over butikken. Vi måtte korte den av da vi fikk det første fryseskapet.
Bak vinduene hadde Nielsen hatt reoler der han stilte ut hermetikkbokser og litt julepynt når den tiden sto for døra. De måtte vi ta bort da vi installerte det nye kjøleskapet.
Slakterbutikken var nedlagt. Vi har solgt kjøttvarer fra kjøttbutikken på Selbak. Nielsen hadde tatt inn mye fra bøndene. Egg fikk han i mange år fra Eriksen i Torsnes. Nå fikk vi fra Eggsentralen, men potetene har vi i alle år tatt fra Utne i Rygge.
Storleverandører som Eldorado står for fruktleveringen. – Hvor har det blitt av de gode Del Monte, spør kundene.
– Nå har du fått frysedisk, nå kan du selge iskrem, sa agenten. – Det kan jeg vel ikke gjøre, det er Cewex som har issalget, sa jeg. Det var slik vi tenkte før.
Det har blitt snakket alle slags språk i butikken. Vi solgte mer til turistene tidligere. De lå hele uken og ferierte ved Kongsten. Nå er de innom, kjøper en is og en brus og straks er det videre.
Fremdeles har vi mange eldre kunder. Enkelte er dårlige til bens. Det har hendt at vi har gått på posten og hentet pensjon for enkelte.
Fru Rustad hadde vanskelig for å gå. Bjørn bar opp og satte på hyller i spiskammeret og kjøleskapet. Anna Sønstegaard på Byens marker nådde å bli hundre. Søstra sto for husholdningen. Anna var et lesende og skrivende menneske. Når jeg var der ute med varer, hørte jeg alltid knatringen fra skrivemaskinen til Anna.
Trofaste er Karl og Øivind fra krakken over gata. Begge hører til Gamlebyen. Karl har jobbet i transportforretningen til Evensen. Øivind bodde før i det lille huset over porten ved vindebrua der militæret har vaktstue.
Ordfører Thøgersen er innom og handler druer til kona. Bjørn på Werche kjøper mat og øl og prater med Bjørn. Når folk leser dette, er døra stengt for godt.
Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling