200 år på Meieriet

Far, tre brødre, en søster. Søster Signe bak disken i utsalget, Abel, Einar, Rolf og Ivar bak meieribilrattet. Tilsammen har familien Martinsen i to ganger 100 år sørget for at Fredrikstadfolk har fått skummet og nysilt, fløte, smør, ost og kjernemelk. Andreas Abel Martinsen forteller.

Jeg gikk på St. Croix. En lærer var rene Rinnan. Gutta snauklipte seg ved øra.

Vi sloss med gutta fra Apenesfjellet. En liten tass fra Sands løkke løp først med en sabel lengre enn han sjøl. Han følte seg nok som Napoleon.

Det var meieriutsalg i Fergestedsveien, i Gamlebyen, ved Stadion, i Borggata, på Guldbergsiden og på Gressvik. Far kappa 40 favner ved de skulle ha til brensel. Bror min og jeg langa kubbene bort til kappsaga. Det blåste, vi fikk møle i øya. Ute i gata lekte de andre ungene.

Vi fikk være med far på tur. Bilen var en Fiat med gear og handbrekk på utsida. I bakken fra Seut opp til Labråten måtte vi legge planker under for å komme opp.

Vi bodde i tredje etasje i gården ved siden av meieriet i Daniel Leegaardsgate. Meieriet eide huset. Vi hadde kjøkken, kammers og to rom. Vi var fire jenter og fire gutter. Vi måtte være inne i god tid for sengeplassene skulle ordnes og fordeles. Når far kom sent hjem, skulle alle være på plass.

I bakgården på meieriet var det stall i to etasjer. På fredag og lørdag kom bøndene med melk. Mange tok seg en dram. Vi fikk fem øre for tomflaskene med V i bånn hos skraphandleren. Bror og jeg sparte opp femti kroner og kjøpte en enerfotball og to par gummisko. Vi ble kjendiser blant gutta i strøket.

Far var vaktmester og sjåfør på meieriet. I ene enden av meieribygningen i Daniel Leegaardsgate var utsalget. Bak disken ruva fru Opsund og Alfhild og Randi i mindre format. Senere sto Signe, søstra mi, i utsalget.

Kundene kjøpte melk i spann og fløte i mål. De som hadde dårlig råd, kjøpte tre liter skumma og en liter nysilt og blanda. Melka var ikke pasteurisert. Mange kokte melka så det ble et fløtelag på toppen. Tette med sukker på var noe av det beste jeg visste.

Når de kjerna smør, ble det melk til overs. Kjernemelken var veldig populær. Da de bygde den nye meierigården, hadde de stående en så med kjernemelk til murerne som var spesielt tørste på mandagsmorran. En gang fløt det en død rotte i såen. Mureren tok rotta i halen og slengte den vekk, rørte rundt og tok noen gode slurker.

Det var veldig fritt på meieriet. Folk gjorde jobben sin og ingen brød seg. En kar kom til bestyreren og ba om å få låne bilen. – Arbeider du her? sa bestyreren. Mannen hadde vært der i femten år.

I bakgården var fyrhuset. Fyrbøteren var en gammel ungkar. Han var like svart om morran som om kvelden. Meieriet hadde eget ishus. Isen henta de i Bjørndalen. Den lå i sagmøle og holdt seg hele sommeren igjennom.

Meieristen het Moe. I taket på meieriet gikk akslinga tvers gjennom rommet. Det surra og gikk med drivrem ned til kjerner og separatorer.

Abel, far min, hadde forlengst skifta ut Fiaten med en tregira International. De andre sjåførene het Mikael og Abraham. Det var rene bibelhistoria.

Etter konfirmasjon fikk jeg viserguttjobb hos fru Trondsen nede på brygga. Hun drev fiskematkjøkken og var kjent for å ha gode varer. Jeg hadde tolv kroner uka og kosten. Trondsen var et snilt menneske. I slutten av uka fikk jeg alltid med meg noe godt hjem.

Jeg ble sendt med ei tine smørbrød til en damebridge på Cicignon. Tina hadde jeg i kørja foran på sykkelen. Borte ved Kirkeparken gikk jeg overende. Jeg satte meg på en benk i parken og prøvde å sortere brød og pålegg. Jeg tørte ikke annet enn å levere. De ringte til fru Trondsen. Jeg var sikker på å bli jaga. Frua sa bare: – Neste gang får du la være å ta sykkelen når du skal ute med tina.

Brødrene mine, Rolf og Ivar, og jeg hadde drevi og klådd på bilene så snart vi hadde en tjangs. En fullikæll hadde sovna i stallen. Klea var nedsausa av hestemøkk og piss. Politiet hadde ikke svartemarja, men brukte drosje når det trengtes. Denne karen kunne de ikke ta inn i en bil. Politimannen sa til bror min: – Ta lastebilen og få han ned på kammeret. Bror min sa: – Jeg har ikke sertifikat. Politimannen: – Spiller ingen rolle, se å få’n av gårde. De slengte fullikællen på lemmen som en død gris.

Bestyreren sa at jeg skulle ta sertifikat og begynne å kjøre for meieriet. Jeg hadde ofte sotti ved rattet når gubbene hadde tatt seg en forfriskning. Jeg leste litt i boka og gikk ned. Noen av skiltene kunne jeg, de andre forklarte bilsakkyndig Pedersen. Om jeg ikke skulle kjøre opp? Pedersen så på meg over brillene: – Trengs ikke, du har jo kjørt rundt i byen i flere år.

Jeg starta med en Opel Blitz. Det var blitt krig og vi kjørte på knott. Likevel gikk det bra unna, spesielt på kvelden når blomstene hadde lukka seg, og det var mer surstoff i lufta.

Sommerne var varme og vintrene kalde før i tida. Varmeapparat hadde vi ikke, men det kom en liten lunk fra motoren. Opelen hadde hytte av tre som var ganske tett. Frontruta gne jeg med ei saltpåse eller hadde på glyserin så det ble et lite høl å titte i.

På sommeren tok vi av panseret så motoren ikke skulle koke. Var det veldig varmt, tok vi av dørene også. Vi så ut som et fantefølge. Jeg hadde følge med hun som ble kona mi. Hun hadde tjeneste på Hankø. Jeg var yr og forelska og la igjen skinnforklet med seks tusen kroner i lomma i den åpne bilen. Da jeg kom tilbake til bilen på ettermiddagen, lå forklet og penga på samme plassen. I dag stjeler de bilsetet under rompa di.

Under krigen skulle løktene være blenda. Ei stripe på én ganger fem centimeter var bestemmelsen. Far og jeg kjørte på Mosseveien. Plutselig sier gubben: – Se etter, Einar, sa’n, jeg ser ikke veien. Jeg åpna døra på mi side. Hadde jeg ikke holdt i håndtaket, hadde jeg gått utfor og ned på jernbanelinja.

Jeg henta melkespann rundt på gårdene. Melkekrakkene var lealause som leakæller. Når kuene hadde kalva, var det mye melk. 50-60 spann i to etasjer på lastelemmen var vanlig. I et spann fløt en død mink. Spannet hadde vel stått med åpent lokk i bekken. Spannet ble sendt tilbake, og meieristen gikk på politikammeret og heva skuddpremien.

Jeg kjørte mye på Torsnes. På vinteren dro de plauen med fire hester foran. Det underste snølaget ble liggende og frøs til is. På sommeren var det vaskebrett, høl og løse kanter. Jeg henta melk hos tre gårder ved Oldenborgila. En gang raste veien rett ved så bilen ble hengende på lemmen.

Over til byen gikk Go’vakker Maren. Meieribilen hadde forkjørsrett, så den ikke skulle bli stående i solsteken med melkespanna. Det var plass til fire biler, to etter hverandre på hver side. Sto jeg bakerst, var det såvidt jeg hadde hjula innpå.

Jeg kjørte melk til butikkene på Kråkerøy. Det var Bårdsen på Tangen, Julsen og Vik i Trolldalen og Lunde handel på Lunde. Deretter fulgte Fredriksen på Fuglevik, Mjølner og Gulliksen likeså. Ringstad lå i nærheten av Folkvang, A.L.Johansen opp til Damveien, Bergljot Kristiansen tvers overfor den gamle prestegården, Danielsen rett over der Rimi er nå. Søland holdt til nede ved Kråkerøy gamle fergested, Bjølstad kolonial var i Vennelystveien og Jacobsen og Abrahamsen og Olavesen på Glombo samt Rød handel. På sommeren leverte jeg melka på Tangen til Myrvold feriehjem.

Når jeg var ferdig med runden, kjørte jeg de tomme melkespanna tilbake rundt på gårdene. Ennå var enkelte av de gamle blikkspanna i bruk. Fortinninga var slitt av så de var helt røde av rust. Et spann hadde en sprekk i lokket. Bonden kitta igjen med smør.

Jeg henta ofte overskuddsmelk på meieria i Rakkestad og Mysen. Togovergangene var åpne. Vi la oss ned med øret mot skinna og lytta om toget kom. Undergangen ved Ise var så smal at jeg måtte slippe bilen fram centimeter for centimeter.

I aprildagene i 1940 var Sarpebrua sprengt. Den var reparert provisorisk, og brudekket hang i wirer. Den ga etter når jeg kjørte utpå. Det var berg- og dalbane uten at det kosta noe.

Politikontroll forekom aldri. Enkelte av de gamle sjåførene mente de kjørte bedre på en dram. Et meieri utafor Fredrikstad hadde en T-Ford lastebil de kalte Gamle Norge. En gang hadde den kjørt i grøfta, motoren gikk og sjåføren sov over rattet og felgen gikk rundt og rundt iblant småsten og grus etter at gummien var slitt av.

Folk som bad om å få sitte på, var det lite av. Folk var flinke til å gå. På en gård i Torsnes var det en gammel ungkar. Han bytta borgerakevitten i dunder for smakens skyld. Da han våkna etter en prostataoperasjon, forlangte’n snus. Han hadde en dame i Gamlebyen. Hun pleide å sitte på med meg til og fra.

Jeg tok med en kar med ryggsekk. Han var vegetarianer. Han åpna ryggsekken og langa inn kål og gulrøtter og tygde som ei ku. Mannen lukta så jeg måtte sveive ned bilvinduet.

Nye biler var ikke å få. Meieriet hadde en Ford Buick. Det var lemmen og hytta på en Ford som var sveisa sammen med motoren og forstillinga på en Buick. Motorkassa var på drøye halvannen meter.

Materiellet var nedslitt. De mekaniske bremsene var ikke rare greiene. Hadde vi blitt kontrollert i dag, hadde vi havna i fengsel.

Jeg kom med lass bortover Fergestedsveien. Rett før Krabseth kommer en tysk motorsykkel med en menig og en offiser bakpå og dundrer inn i forskjermen. Jeg tørte ikke snu hodet for da skjøt de vel. Jeg tråkka inn bremsen. Ved siden av bilen trilla en tysk stålhjelm. Først borte ved Phøniks stoppa bilen. Jeg ble ikke skutt. Offiseren skulle med toget. Han nådde det.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling