Da Gressvik fikk vaska seg

Onsinger er kjent for å være renslige. Det var tungvint før, i avskjæringa eller zinkbalja på kjøkkenet. Med Gressvik bad begynte den nye tid. Sigrid Jensen satt ofte i luka. Foruten badet minnes Sigrid Syrefabrikken, Brakka og Aldershjemmet den gang kuene gresset på Hauajordet.

Jeg er født rett under Galoppen. En gammel sjømann hadde vært i Guadeloupe. På onsøyisk ble det Galoppen. Så sier folk i hvert fall. Vi bodde i funksjonærboligen til Oksalsyrefabrikken. Far var ansatt på fabrikken. Av og til stakk Andreas Jacobsen innom hjemme og inspiserte. Fra huset så vi den høye fabrikkpipa. Det køla fælt når de fyrte hardt. Mor fløy ut og berget tøyet på snora.

Da var flere tyskere på fabrikken. En het Keuss. Dattera het Elfrida. Hun og jeg var venninner. På fabrikken hadde de bad for funksjonærer og arbeidere. Elfrida og jeg plaska i badekaret.

Det var på tampen med produksjonen i begynnelsen av 30-åra. Da de la ned, fikk vi mye rart. Jeg fikk en vekt som hadde vært på laboratoriet. Den brukte Elfrida og jeg når vi lekte butikk. Jeg lekte med dukker helt til jeg ble konfirmert. Jeg sydde tøy til dukkene mine. Far snekra ei vogge og der lå dokka som jeg var mest glad i.

På Hauajordet der det nå er hus, beita kuene. Borte i Jordbærbakken satt lofferne med dunderflaska. Dem var vi redde for.

Så snart det gikk an på våren, var vi nede på Floa og badet. Vi hadde ikke lov, men gikk likevel.

På vinteren frøs Floa. Noen gikk på blikkspann. Det var lengdeløp. Andre gikk på stokkskøyter. Skøyteskjærene var felt inn i treklosser. Jeg hadde snabelskøyter som jeg festet med lærremmer. Lærremmene kjøpte vi hos Pettersen på brua. Han var bestefar til dr. Andersen.

Når Trosvikgjengen kom over isen, ble det slagsmål. Guttene sloss med knyttnever og snøballer. Det var aldri rått, og det fløt aldri annet enn neseblod. Når vi hadde jagd dem tilbake til Trosvik, gikk vi hjem og fikk en bolle av mamma.

På lørdager fikk vi av og til være med far og mor når de skulle til byen og handle. Anton Olsen rodde ferja. Det kosta fem øre. Ferjemann hadde ett øye og bodde i et lite hus like ved ferjestedet. Det andre øyet hadde han mistet etter en ulykke på fabrikken.

Jeg gikk på Gressvik skole. I småskolen hadde vi frøken Gunda Jacobsen. Hun røsket godt i de som ikke kunne leksa eller ikke satt stille på pulten. Senere fikk vi lærer Grøtseth. Han var av den roligere typen.

Vi hadde unger fra Brakka i klassen. Brakka var en to etasjers, rødmalt trebygning på oversiden av Galoppen. Før hadde det bodd bruksarbeidere der. Etter at bruket var lagt ned, var det mest løsarbeidere og sjauere og familiene deres som holdt til i Brakka. Det var ofte store familier, med opp til åtte til ti barn.

Det var to trappeoppganger med fem leiligheter til hver oppgang. Hver leilighet var på ett rom og kjøkken. De to rommene var like store. Veggene på kjøkkenet var høvla, malte bord. Mange av ungene sov på kjøkkenet. Der sto den store svartovnen.

De brukte mye køl til å fyre med. De tente opp med sprikkel. Det var sideveden av plankene som ble skjært på bruket. Når de la opp plankestablene nede ved vannet, fylte de først opp med sprikkel. Den lå under vann og råtnet ikke. Folk rev den løs, tørket den og brukte den til å fyre opp med.

Det var mye arbeidsløshet og smått stell hos mange i Brakka. Mange måtte gå til forstanderen og få matlapper. I uka lukta det alltid stekt kålrabi i trappa. På fredagene rodde mannfolka ut på Lera og fiska til helga. Mor var flink til å sy klær. Hun hjalp de som var mest tynnkledde.

Enkelte av mannfolka trøsta seg med drammen. De støa seg til gjerdet vårt når de skulle hjem.

Kvinnfolkene strevde for å holde liv i familien. De bar vann med åk fra ei brønn rett nord for Brakka. En gang druknet en gammel kone seg i brønnen, men henne hadde det gått rundt for.

Det hørte et bryggerhus til Brakka. Der var det bakerovn der de kunne bake ti, tolv brød om gangen. Når vi kjente lukta, stakk vi ungene inn og fikk ei bolle.

Vi hadde også bakerovn hjemme. I kjelleren sto brødkassa.

Til Brakka hørte en do, med yttervegg og gang og ti avlukker. Ytterveggen var fin å kaste ball imot. Når det var fullt, kom gårdsgutten til Aaserød med hest og vogn.

Under doene var det en svær, lang kasse som gikk på skinner og var til å dra ut. Gutten sto med møkkagreipet og hev fra kassa over i vogna. Han måtte kjøre flere vendinger. Det luktet over halve Gressvik. Vi fikk ikke lov til å gå ut, for det skvalpet over, og vi kunne tråkke i det. Møkka ble kjørt ut på ei løkke og brukt til gjødsel.

Det var et gamlehjem på Ørmen. Fem, seks eldre mennesker ble stuet sammen på ett rom. På tjuetallet ble Gressvik Aldershjemsforening stiftet. De skulle arbeide for bedre kår for de gamle.

De som sto i spissen den første tiden var Bolette og Karl Pettersen og Thea Hansen Kirkeby. Karl arbeidet i bordhuset på bruket. Senere ble far formann i foreningen. Han fikk Kongens fortjenestemedalje for innsatsen.

Foreningen samlet inn penger til et nytt aldershjem. De holdt basar i menighetshuset. Jeg satt ved bordet og skrev i boka eller tok lodder sjøl. En gang vant jeg tre kvelder på rad.

Foreningen tagg gevinster hos forretningene på Gressvik. Noen ga en sjokoladeplate og noen et kjoletøy. Førrisdal ga og Konrad Olsen ga og det gjorde også Martiniussen på Kooperativen. Utafor sto hesten tjora og ventet på at bøndene var ferdige med handlingen.

Foreningen bestemte at de skulle kjøpe Brakka og pusse den opp og gjøre den til aldersbolig til eldre som kunne stelle seg sjøl. Det var ikke lett å få plassert de som bodde i Brakka. Far hadde mange ubehageligheter. Heldigvis hadde mange av ungene blitt voksne og flyttet hjemmefra. En av de eldre var skeptisk til å flytte inn og skjelte og smelte. Da hun fikk se leiligheten, la hun handa på hjertet og bad far om unnskyldning.

Til å begynne med kostet det 15 kroner måneden å bo på aldershjemmet. Det var egen helsesøster på hjemmet. En av de første var Nora fra Åle.

Det gamle bryggerhuset ble revet. Det ble bestemt at det skulle bygges bad – for de gamle og for folk ellers på Gressvik.

Penger måtte de skaffe sjøl. Norges Badeforbund bevilget 2 000 kroner. Resten fikk de inn ved basarer og utlodninger. Badet ble et okerfarget trehus, syv meter langt og en fire meter bredt.

Først var det en lang korridor. På den ene siden var det små båser med knagger der de som skulle bade, kunne henge av seg tøyet. Det var dusj, karbad, og dampbad. Det var to solide, emaljerte støpjernsbadekar med en grønn stripe fra vannkrana. Det var fem, seks dusjer og aller innerst dampbadet. Det gikk rør under setene, og vi sprutet på vann til svetten begynte å renne.

Fyren var midt i huset med varmtvannstank på loftet. Anton Thøgersen var fyrbøter. Han fyrte med koks som ble tilkjørt fra Emilsen. Han skuffa på under kjelen, men likevel hendte det at folk ropte: – Vannet er for kaldt, Anton!

Marie, kona, gjorde rent. Hun hadde en liten skilling for jobben. Å sitte i luka og ta inn betaling, gikk på omgang. Jeg har sittet i luka mange ganger. Hadde folk ikke håndkle, kunne de leie. Det og et lite såpestykke kostet noen øre. Å bade kostet vel en krones penge.

Det var åpent en gang i uka og på fredager og lørdager. På fredager var det for kvinnfolk, på lørdager kom mannfolka. På lørdager kom det mange med ferja over fra FMV. De satte syklene fra seg utenfor og løste billett.

Det var mest voksne som brukte badet. Ungene badet vel fremdeles i zinkbalja til mor på kjøkkenet hjemme.

Badet var i drift noen år etter krigen. Besøket dabbet etter hvert av. Folk fikk bedre råd og skaffet seg bad sjøl.

En dag var det kroken på døra. Til da hadde mange gressvikfolk fått av seg skitten på Gressvik bad.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling