Det måtte kvinner til

Kvinnene har stått sterkt i arbeiderbevegelsen. 8. mars har vært arbeiderkvinnenes dag. Samhold til felles beste har vært parolen. Nå dominerer andre kvinnegrupper med andre målsettinger.
Åse Johansen var med da arbeiderkvinner i Østfold samlet inn til en ferieheim for kvinnene som hadde slitt tyngst. Hun forteller.

Pappa ville ha vært 105 år i februar. Han var utdanna snekker og jobba på Værste. En tid var det dårlig med arbeid, og vi flytta til Larvik. Der er jeg født. Da jeg var fem år, flytta vi tilbake til Fredrikstad. Vi kjøpte et lite hus i St. Olavsgate. Skredder Enger hadde senere verkstedet sitt i huset.

Bestefar døde og vi overtok huset hans på Labråten. Det ligger nederst i Liaveien. Det var ingen vei den gangen, bare en smal sti oppover. Vi bodde på landet. På løkka gikk kuene fra Liagården og gressa.

Vi var fem jenter og to gutter. Det hadde vært tre gutter, men en døde da han var liten.

Vi jenter hadde husholdning oppe i fjellene. Vi lekte at vi lagde mat og bad inn venninnene på besøk.

Vi jappa, hinka paradis og kasta ball. Guttene slo kokk. Far snekra kjelke og ski til oss. Vi akte i Bruabakken selv om vi ikke fikk lov. Vi gikk på skøyter på elva, fra Floa og helt opp til Visterflo. I byen var vi sjelden, for dit fikk vi ikke gå alene.

På onsdager var det møte i barnelosjen Norges Fremtid. Der var det passord og ytre og indre vakt.

På St. Croix skole var det mange elever. Jeg hadde gamle frøken Larsen. På Trosvikskolen var det bare en klasse på hvert trinn. Jeg hadde både far og sønn Thomassen. Jeg hadde lyst til å gå realskolen, men vi hadde ikke råd.

Etter konfirmasjonen fikk jeg huspost. Først var jeg hos Kristoffersen på Blomsterberget. Jeg bodde hjemme og arbeida fra åtte til seks. Når vi hadde storrengjøring, vaska jeg både vegger og tak. Lønna var 35 kroner måneden. De hadde isskap i kjelleren, og vi henta isen i ishuset på Kråkerøy.

Et par av jentene til Kristoffersen lever ennå. Jeg var av og til og hjalp dem helt til jeg ble dårlig i 1982. Etterpå var jeg en tid hos Rybom. Der fikk jeg ti kroner mer i måneden.

I 1941 traff jeg Arne Lorang nede i byen. Han begynte å følge meg hjem. I 1942 gifta vi vårs.

Mor hadde vært med i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse før krigen. Det var hun som trakk meg med da vi stifta Glemmen arbeiderkvinnelag i 1952. Det var fem arbeiderkvinnelag her i byen: Fredrikstad, Lahellemoen, Lisleby, Nabbetorp og Glemmen vestre. Nå er det ingen.

Vi hadde møte hver uke. Første åra holdt vi til i badstua som tyskerne hadde satt opp ved Trosvik skole. Far snekra bord og krakker til vårs. Senere flytta vi opp på kommunelokalet på Trara.

Av de som var med husker jeg fru Hasselgård, fru Norbom og Mary Ulriksen. Mary døde i fjor, 80 år gammel.

Vi holdt studiesirkler, klistra konvolutter og gikk med valgmateriell. Jeg kom med i kommunestyret og skolestyret. Vi hadde basarer og lodda ut. Planen var å få i stand et feriested for slitte husmødre i Østfold.

Jeg var sammen med mor og så på flere steder. Vi festa oss ved en stor gård nede ved vannet ved Svinesund. Det var en norskamerikaner som hadde bygd huset. Jeg trur han het Torkildsen. Han og kona hadde ikke barn. Huset hadde stått tomt i flere år.

Arbeiderkvinnelaget i Østfold hadde klart å skrape sammen 100 000 kroner. 50 000 kroner fikk vi av et fond som bar Oscar Torps navn. Vi kjøpte eiendommen i 1962 og kalte den Oscar Torpheimen.

Første gang jeg var der tok vi buss fra Halden. Det var en elendig vei, ned en bratt bakke ned til gården. Nå er det jevna ut så en kan kjøre helt fram til døra.

I huset var det spisestue, salong og to mindre rom som senere ble gjort om til lesesal, hall og peisestue. Fra peisestua går trappa opp til annen etasje. I annen var det ett stort soverom, to mindre og alkover og et bad.

Det var vedovner i rommene, men vi hadde elektrisk komfyr på kjøkkenet. I kjelleren var der bryggerhus med bryggepanne og håndrulle. Vi vaska og rulla og strøk alt sengetøy og alle dukene som ble brukt på heimen.

Litt møbler fantes da vi overtok – en sofa husker jeg og noen stoler. Resten som trengtes, skaffa vi oss sjøl.

Vi hadde et fast styre. Den første formannen var Elvira Larsen fra Torpeberget. Etter henne var Ragna Forsberg formann i mange år.

Vi hadde dugnad før vi åpna på våren. Vi hadde med matpakke og bekosta reisen sjøl. Ellers jobba vi hele sommeren gratis første tida. Først senere ble det godtgjøring. I sesongen hadde vi et par skolejenter fra Halden som fikk noen kroner for å hjelpe oss.

En vår ringte Elvira opp: – Du må bli med ut. Det har vært flom i fjorden. Den dagen sto Elvira og jeg og tømte kjelleren med håndkraft og bøtter.

Vi åpna St. Hans og drev fram til skolen begynte på høsten. Vi hadde 18 stykker i slengen. De kom på tirsdagen og var til fredag uka etter. Damene kom med tog til Sarpsborg. Jeg sto på stasjon og kryssa av på lista. En drosjeeier hadde en liten buss og kjørte oss fram til Svinesund.

Det var mange som søkte, og ikke lett å plukke ut de som skulle få opphold. En sommer hadde vi 250 søkere og plass til 90. Vi fikk noe tilskudd av kommunene så det var om å gjøre å få så god spredning som mulig. Vi hadde sendt ut spørreskjemaer på forhånd, og vi tok de som trengte det mest. De kom fra hele Østfold, fra Moss og fra Mysen, ja, helt fra Marker og Øyer hadde vi damer på Oscar Torpheimen. De fleste var i satt alder, fra 50 og oppover, og vi hadde enkelte som hadde passert de 80.

Til å begynne med hadde vi bare damer. Så prøvde vi med et kull mannfolk, og det var så vellykka at vi bytta på med mannfolk og kvinnfolk. Det var gjerne eldre, enslige mannfolk som stelte seg sjøl og var glad over å gå til dekka bord. Den siste tida hadde vi også ektepar som bodde sammen på tomannsrom etter at vi hadde fått bungalowene.

Det var ofte trangt om plassen. På det store rommet lå en seks, syv stykker, på de to mindre en fire, fem og et par i hver alkove. En gang måtte vi plassere et enslig mannfolk på et kott. Sjøl sov vi på det vesle kontoret. Den første tida måtte jeg ha med meg den yngste dattera mi. Da redde jeg opp til oss to i leseværelset.

Dagen starta med frokost klokka sju. Middag serverte vi klokka ett. Maten fikk vi fra Samvirkelaget i Halden. Melk måtte vi ha hver dag, for vi hadde ingen oppbevaringsmuligheter. Noen ganger var vi over brua til Sverige og kjøpte billig der. Egg var det ikke lov å ta med seg over, men vi ble aldri ransaka.

Maten var av det gode, solide slaget. Vi serverte kjøttkaker og stua kål, lapskaus og fisk en gang i uka. Det gikk laks i fjorden som mannen til Ragna Forsberg fiska, men det var til privat bruk.

På søndager hadde vi ofte stek. Vi kjøpte i større partier så vi fikk avslag på prisen. Den første tida var styreformannen kokke. Senere var fru Heie fra Heiegården i Torsnes kokke i flere år.

På ettermiddagen gikk damene tur eller satt nede ved vannet og strikka og prata og solte seg. Badestranda var ikke rare greiene, men de modigste dyppa seg. Etter en tid fikk vi en roeke. St. Hans sanka vi rusk og rask og hadde bål på stranda og stekte pølser.

Hver dag klokka fire var det kaffe. Vi bakte sjøl boller og småkaker og kringler. Kveldsmaten serverte vi klokka sju. Vi hadde alltid litt varmt, for eksempel stekte poteter til kvelds.

Vi samla oss i salongen eller peisestua og spilte brikkespill. Noen av damene hadde vært over og kjøpt en liten gevinst på andre sida. Av pengene som kom inn, kjøpte vi noe vi trengte, et nytt strykejern eller mer dekketøy.

Mannen til Ragna Forsberg tok ofte en trall på pianoet. Vi hadde radio og lytta. Show i store studio var populært. Da satt alle stille og ble sjarmert av Kirkvaag. Senere fikk vi TV. Det var dårlige forhold, så vi fløy rundt huset med antenna.

Jeg tror de som kom til Oscar Torpheimen trivdes. Det hendte de betrodde seg: De hadde hatt mange barn, og mannen hadde gått uten arbeid og kanskje trøsta seg med en dram. Mange skrev brev etterpå og takka.

I 1976 fikk vi nytt kjøkken og kjølerom i kjelleren. I 1979 bygde vi bungalowene. Fagforeningene støtta vårs. Vi solgte aksjer på 250 kroner stykke. Sjøl sitter jeg med en aksje i Oscar Torpheimen. Kurs ble det mer og mer av. Storkarer kom på besøk. Einar Førde var en, Arvid Johansen en annen. Jan Johansen fra fagorganisasjonen var mye på heimen.

AUF hadde kurs. Oscar Torpheimen var tørrlagt. Noen hadde med seg en flaske. Det forekom at jeg måtte jage noen på rommene og true med kursledelsen. Alvorlig bråk ble det aldri.

Vi leide ut til private selskaper. En jeg var tante til, gifta seg på heimen. Det var et flott bryllup. Været var fint, og gjestene spaserte i haven. Så hørte vi toner. Svigersønnen til søstra mi, Steinar Johansen, spilte kornett i Borgemusikken. Nå kom hele korpset i båt opp fjorden og la seg utafor mens de spilte.

Etter at jeg ble dårlig, har jeg ikke vært der nede. Jeg tror ikke det blir brukt så mye som før. De som skal på kurs, blir vel mere frista av livet på hotella.

Dessuten er det visst mannfolk som sitter i styret nå. Det må nok damer til, hvis det skal bli sving på sakene.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling