Født i Fredriksstad Blad

Nyhetene kom pr. telefon fra NTB. Manusene kom luftveien fra redaksjon til setteri. Osvald Husa klødde seg i hodet og tydet fuglespor i snø. Anna Pagander hadde abonnementsregisteret i hodet.
Typografveteran Steen Walther Olsen forteller.

Jeg er den siste som er kroppslig født i Nygaardsgate 29. Hvem jordmor var, husker jeg ikke. To eldre brødre og en søster kom til verden i Glemmen.

Far min, Gustav Olsen, begynte i Fredriksstad Blad i 1907. Han var faktor. Vi bodde i annen etasje i trebygningen der nybygget til Fredriksstad Blad er nå. Senere flyttet redaksjonen inn i leiligheten.

Da jeg var fire år, tok Ågot Fjeld meg på fanget. Hun var 15 år og arbeidet i distribusjonen. Ågot kom til å bli i avisa i mange år. I første etasje i nr. 31 hadde Haube musikkhandel. For en femtiøring fikk jeg en rød og hvit blikktromme. Prisen var satt ned for den hadde en bulk. Den gav fin gjenlyd i gårdsrommet i bakgården. Vinduene i trykkeriet føk opp: – Vil du holde opp med levenet, gutt! ropte trykkerimester Løkkeberg, far til Georg Løkkeberg og Tore Segelcke.

Mens jeg gikk på skole var jeg visergutt i bla’. Redaktør Urdahl bodde i Ridehusgaten. Hver dag klokka 11 ble jeg sendt av gårde for å hente værmeldingen. Urdahl var amatørmeteorolog og laga’n sjøl.

Hadde jeg lite å gjøre, sendte Anna Pagander meg ut i byen for å innkassere bladpenger. Hun hadde hele abonnementsarkivet i hodet.

Hver dag lempet jeg 8 000 aviser fra trykkeriet og over til avisbudene som holdt til i et rom mot bakgården. Mange avispakker skulle videre med Trippe-båt og busser. Var avisa forsinket, ble det er forferdelig leven. Det ble sagt at redaktør Gjerløv sørget for å gå hjem før hordene ankom.

Jeg ble sendt med en forsinket avispakke som skulle med bussen fra Gamlebyen. Da Go’vakker Maren var midt i elva, var tåka så tett at jeg så hverken øst- eller vestsiden.

Jeg ble forfremmet til oppslagstjenesten. NTB ringte nyhetene rundt til alle landets aviser. Jeg skrev og hengte opp i vinduet mot Nygaardsgaten. Jeg er den første i Fredrikstad som fikk vite at prins Harald var født.

Etter hvert fikk Fredriksstad Blad et apparat som tok opp telefonmeldinger på ruller. Første forsøket endte mellom Moss og Fredrikstad. Opel Olympia-varebilen fra Gustav A. Ring kjørte i grøfta da sjåføren fikk en veps inn i vogna og verget seg med hendene.

Jeg gikk på middelskolen på Den gule anstalt. Første dagen ropte rektor Borchsenius opp Woller for Walther. Resten av tiden het jeg Woller blant gutta i klassen. Jeg skrev av stilene til min eldre bror og fikk T. Til eksamen fikk jeg M.

Jeg var lei skolen og ville ut i arbeidslivet. Broren min, Olaf, var ikke lei og fortsatte å utdanne seg. Han ble disponent i Fredriksstad Blad. Jeg dro til Oslo og begynte i typograflære hos Carl Werner et Co. i Citypassasjen.

På trykkeriet var det De og etternavn på alle som var eldre. Når en hadde gått læretida der, var det du og etternavn. Blystøvet gjorde at mange typografer fikk tuberkulose. De første seks ukene støvsugde jeg settekasser.

Carl Werners trykkeri hadde oppdrag for Det norske Veritas. Settekassa kjente jeg på forhånd, jeg hadde juksa litt som guttunge. Den første teksten jeg satte var skipssertifikatet for jugoslaviske båter med aksenter hit og dit og alskens krummelurer.

Jeg bodde på Læregutthjemmet i Pilestredet. Før hadde det vært sykehus i bygningen. Det luktet eter i flere av rommene.

Det var krig og mørkt og kaldt. Veden var isete og brente dårlig. På kafé Norrøna måtte en ha med poteter sjøl. Typografene fikk hver dag en halv flaske melk mot blyforgiftning. Jeg drakk min til frokost. På fritiden gikk jeg på skøyter på Øvresetertjern.

Læretida var på fem år. I 1944 leste jeg i avisa at Østbergs trykkeri i Fredrikstad søkte etter folk. Sjefen min i Oslo gav samtykke, jeg skaffa reisetillatelse og grenseboerbevis og fikk jobben.

Østby hadde som bigeskjeft å stensilere illegale aviser. 8. mai 1945 ble et par av oss stengt inne på trykkeriet. Vi trykket armbind i norske farger for hjemmefronten. Materialet var dårlig lerret og det støvet noe forskrekkelig.

Lørdag 10. juni 1946 begynte jeg i setteriet i Fredriksstad Blad. Jeg var kjent i lokalene og gled fort inn i rollen.

Støperiet var i første etasje i bakgården. Mannskapet var støperimester Andresen og stereotypør Sverre Eriksen. Blyet ble smeltet i en stor, kølafyrt gryte. I samme rommet ble de ombrukne sidene vasket i flybensin. Branninspeksjonen beordret bensindunken bort og vekk. Snart var den på plass igjen. På sommeren kunne termometeret vise +40 grader. Var det hektisk sommertid med ferieavvikling, hendte det at bror disponent gav en hjelpende hånd i varmen.

Bly er dyrt og fordunster ved bruk. Fredriksstad Blad kjøpte brukte blyrør fra en skraphandler. Rørene var skitne, tok fyr og varmen sto i taket. Brannvesenet kom og ville sette vannslangen opp i gryta. – Stans! ropte Andresen, sprøyter dere på varmen, går huset i lufta!

Pressa sto i rommet ved siden. Det var en amerikaner fra Chicago, innkjøpt i 1921. Den kunne klare opp til en avis på seks sider. Da jeg begynte i setteriet, var fremdeles Georg Løkkeberg på post som maskinmester.

Når pressa gikk, ristet hele huset. En gang da vi satt ved settemaskinen, hørte vi gjennom alt bråket skrik nedenfra. En kar hadde fått handa mellom valsene.

Setteriet var i annen etasje. Det var tre linotypemaskiner og en intertype samt håndsetteri. Håndsetterne satte titlene, store annonser og brakk om.

Faktor var Einar Pedersen. Setterne fra den første tida mi var Sverre Johansen, Kjell Tindlund, Rolf Andersen, Osvald Husa, Asbjørn Torp og Knut Hoel som etterpå starta et eget lite trykkeri i Brogata.

Arbeidsdagen var fra syv og til vi ble ferdig. Klokka kunne bli både ni og ti om kvelden før vi vasket oss med Hugos i kaldtvannskranen og tok kvelden. Det ble sagt at en typograf bare har rene hender når han har ferie. Tidspress var det alltid. Det hendte at redaksjonssekretær Cappelen-Dahl sto og dikterte de siste nyhetene.

Mens nybygget ble reist, flyttet redaksjonen inn i annen etasje i tregården. Det ble strekt en snor fra redaksjon til trykkeri og manus kom over pr. løpestreng. Det kom mye rart med den løpestrengen.

Før jul haglet det med annonser. En gang måtte vi hive ut både Lund og Tallaksen og Stabburets faste Torsdagsprat om Stabburmat for å få plass til litt nyhetsstoff.

Redaktøren skrev lederen for hånd. Gjerløvs skrift var fuglespor i løssnø. Husa klarte å tyde sporene. Var han syk eller på ferie, klødde vi oss i hodet. Cappelen-Dahl var ikke god, han heller. Redaktør Henriksen skrev øll. Vi rettet det i korrekturen. Neste gang sto det øll igjen.

P og J er like ved siden av hverandre på klaviaturet på settemaskinen. Det var fort gjort å slå feil. Da det ble gjort i førstesideoverskriften om Røde Kors julegrisutlodning, ble det ståhei.

Deadline var klokka halv to. Eneste gang jeg kan huske vi stanset pressa og brekte om førstesida, var den dagen Kong Haakon var død. Det var en fjorten dager etter kronprins Olav hadde åpnet Fredrikstadbrua. Nekrolog hadde ligget klar i flere uker.

Avisen så helt annerledes ut enn den gjør i dag. Før var det mange nyhetsartikler på forsiden. Var de lange, fortsatte de på side fire som gjerne ble brukt til fortsettelse følger.

Bilder var det lite av. Første fotograf i avisa, Kjell Berteau kom først i 1961. Hadde en journalist en sjelden gang knipset et bilde, var det et langt lerret å bleke via Amtrups klisjeanstalt før de kom på i avisa.

Først da vi fikk den nye pressa i 1961, kunne vi trykke annonser i farger. Pressa var en tysker fra Düsseldorf. Den hadde tilhørt en tysk kommunistavis som ble stoppet av Hitler. Den hadde stått lagret i mange år før den ble installert i kjelleren på nybygget til Fredriksstad Blad.

Setteriet skulle ha inn en ny maskin. Deler av taket måtte fjernes. Arbeidsfolk la en midlertidig presenning over. Det var høst, det var en helg, det blåste opp til storm. Regnet øste ned.

Da vi kom på jobb på mandag, var de runde, hvite lampekuplene halvfulle av vann. Da vi slo på bryteren, gnistret det i kontaktene og røk av koplingsboksene. Elektriker ble budsendt, han strekte opp provisoriske ledninger og koplet til. Settemaskinen gikk, pressa likeså og avisa kom ut. At det skjedde, var et under.

En eneste gang måtte vi gi opp. Snøen hadde smeltet og rent inn og kortsluttet transformatorstasjonen i Asylgata. Alt var dødt og svart og trist. Det var bare å gå hjem.

Demokraten kom ut, for de fikk strøm fra en annen transformator. At de en annen gang ikke kom ut, er en annen historie.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling