Fra Sannesund til Shanghai

I 1929 går førstereisgutt Johan Sture om bord i S/S Bessa med kurs for Cape Town. 40 år senere er jobben gjort. Kaptein Sture går fra borde fra M/S Lysefjell, bygd på FMV. I dag ser den 87 år gamle sjømannen tilbake.

Barndomshjemmet mitt var lengst nede i Skolegata i Sarpsborg. I Sannesund kom og gikk båter hele tiden. Bønder kalte sannesundfolk de som bodde lengre opp i byen.

Fra jeg var fem, seks år, sa jeg «sjømann» når de spurte meg hva jeg skulle bli. Bestefar fra strilelandet hadde vært fisker. Bestefar på morssiden hadde vandret inn fra Bohuslän. Han fikk hyre hos en skipper på Nøtterøykanten og seilte til sjøs resten av sitt liv.

Jeg var 16 år da jeg gikk om bord. En onkel var los og hadde skaffa meg hyre. Far fulgte meg til Oslo.

S/S Bessa lå ved utstikkeren i Oslo. Vi kjøpte køyeklær, oljehyre og sjøstøvler i en skipshandel nede ved bryggene.

– Du skal melde deg for styrmann og skipper på underbrua, sa båtsmann som sto ved gangveien.

Mannskapet drev og gjorde rent lasterommet etter forrige last. Jeg fikk ei skuffe og ble kjørt i arbeid med en gang.

Bessa var på 11700 tonn, bygd i USA i 1917. I tonnasje var hun Norges største lastebåt. Hun var moderne utstyrt, det var til og med fryseri om bord.

Skipper var Nils Olsen fra Larvik. Han gikk ned under krigen. Førstestyrmann var Aksel Andersen fra Fredrikstad. Han ble skipper under krigen og ble torpedert, men klarte seg.

Ruffen lå på dekk på popen. Det var køyeplasser til tolv mann langs skottene. Jeg fikk overkøye.

Dørken var hvitskurte planker. En gang i uka hadde dekksguttene bakstørn. Vi skurte plankene mens de eldre folka lå i køyene og så på. Var de ikke fornøyd med jobben, kasta de støvler i hodet på oss.

Vi gikk i ballast til Kotka for å ta inn trelast for Sør-Afrika. Vi fikk styggevær i Østersjøen. Jeg ble sjøsyk. En matros gav gode råd: – Ta en saltsild i en hyssing, svelg den og trekk den opp. Vi fortsatte å laste planker og bord i Göteborg og i Fredrikstad.

I Fredrikstad lå vi ved Prestelandet. Slepebåten kom med trelasten på prammer fra bruket. Vi lasta om bord med svingbom. En kar sto og dro over bommen. Det var en talje nede ved dekket der wiren gikk opp til nokken. Taljen ble kalt gjerder. Karene som dro bommen var ikke på plass. Da kom det fra lukemannen: – Å er’e blitt av han gjerderkællen min, dø? De orda fikk jeg høre mange ganger på turen.

Vi var tre førstereisgutter på Bessa. Vi lærte å vise respekt. De eldre hadde alltid rett. Når vi var på brua eller på dekk og styrmann eller skipperen kom, måtte vi ta av oss lua. Når vi skulle opp på brua, måtte vi gå opp på styrbord side. Skipperen hadde lugaren på babord og måtte ikke forstyrres.

Før jeg begynte å gå vakt, ble jeg lært opp. Jeg sto til rors mens en lettmatros sto ved siden av og passet på. Kompasset hadde ikke grader, men streker. Bessa gikk sakte og stakk dypt og jeg hadde S i navnet mitt.

Hun hadde svær dekkslast. Når det blåste opp, gikk vi mot været og stampa hele tida. Stabiliteten var ikke helt riktig så vi hadde ganske stor slagside. Når vinden kom motsatt, la Bessa seg over og det knirka i lasta.

På vakt hadde vi fire timer vakt og fire timer fri. Ettermiddagsvakta starta klokka tolv. Fra fire til åtte var det sen ettermiddagsvakt, fra åtte til tolv kveldsvakt. Hundevakta var fra tolv til fire, og fra åtte til tolv gikk vi dagsvakt. Det ble en arbeidsdag på tolv timer. En gang sovna jeg da jeg skulle ha utkikk på bakken. En lettmatros henta meg. Styrmann ga meg en forferdelig kjeft.

Mannskapsmessa lå på dekk på babord side av byssa. Det var ett bord for tolv dekksfolk og ett for de tolv maskinfolka. Mandag var det salt kjøtt, tirsdag var det ferskt, argentinsk kjøtt som vi kalte burrik. Burrik er sydafrikansk og betyr esel. Onsdag fikk vi klippfisk, torsdag var det burrik igjen, fredag salt kjøtt, lørdag klippfisk og søndag var det det argentinske kjøttet igjen, men nå var det stekt med brun saus.

Tørrmaten var brød med margarin og sukker. En gang i mellom satte kokken mursten på bordet. Det var mysost som var blitt hard som fjell.

Bessa hadde en trippel ekspansjonsdampmaskin. Annen maskinist var Oliver Andersen fra Fredrikstad. Han var senere på maskinavdelingen på FMV. Tredjemaskinisten var også fra Fredrikstad. Han het også Andersen, men fornavnet husker jeg ikke.

Fyrbøterne var fra Oslo østkant. De var flinke folk. De hadde spesielle uttrykk. De sa: – Ta’re ei bolle, du da! På Botsen eller Botsfengslet i Oslo fikk de en bolle suppe til frokost. Noen hadde tilnavn. En het Charleston, for han skrøt av at han var så flink til å danse. En annen skravla fælt. Han ble kalt Grammofon.

Hyra var 20 kroner måneden. Radiotelegrafisten var regnskapsfører. Bessa hadde gnistsender. Når vi hadde ærend inn til telegrafisten, spraka og gnistra det overalt. Utafor radiolugaren hørte vi det durte når han slo prikker og streker. Da vi nærma oss Sør-Afrika, gikk det ikke å sende telegrammer direkte hjem. Det måtte gå via den østafrikanske storstasjonen Slangkoop som sendte videre til Bergen radio.

Vi lossa ved kai i Cape Town. På kranen sto det på afrikaans: Pas op vor de kraanen. Det var nesten som på norsk. Jeg gikk opp i byen. Det sto Hatter på et butikkskilt. Jeg gikk inn og spurte om veien på norsk. De rista på hodet. Jeg kjøpte en fem kilos pose med druer for seks pence. En fyrbøter tok meg med på en bar og spanderte et glass øl. Jeg syntes ikke det smakte noe særlig.

Jeg sto om bord i Bessa i 18 måneder. Jeg fortsatte på sjøen. Jeg gikk gradene fra lettmatros til matros og båtsmann. I 1937 lå vi i Shanghai. Jeg gikk opp på konsulatet for å søke annenstyrmannsjobb. Det var tre å velge mellom. Jeg valgte den som var best betalt.

Jeg gikk om bord i en kinesisk kystvaktbåt og tollkrysser som også hadde oppsyn med bøyer og sjømerker langs kysten og Yangtsekiang. Båten het When-Shing. Den var bygd som en liten destroyer. På bakken hadde vi en trepundskanon. Det var nok når målet var djunker. Mannskapet var kinesisk. Det var flinke sjøfolk, like flinke som nordmennene.

Fra 1931 hadde det vært krig mellom Japan og Kina. Japanerne hadde samla en stor styrke marineinfanterister i Shanghai. 13. august 1937 sto jeg på brua. Vi holdt på å overhale maskinen. Delene lå utover dekk. Så hørte jeg flydur. Det var kinesiske bombefly som var ute etter japanske marinefartøyer som lå på raia.

De kom i lav høyde. Noen sikta etter et fransk marinefartøy som lå for anker. De trodde det var japansk. Bombene falt. Vannsøylene sto opp til styrbord og babord.

Inne på land hadde japanerne et våpenlager. Det fikk et treff. Deler av maskingeværer og mennesker dansa i luften. En bombe traff en Shellinstallasjon. Et brak og flammene sto høyt til værs. Vi klarte å få en trosse om bord i en liten dampdrevet patruljebåt som tollvesenet brukte. De slepte oss opp elva der fyrvesenets båter lå for anker.

Akter hadde vi det kinesiske flagget. Vi kom opp på siden av en japansk destroyer. En av kineserne ropte: De var i gang med å sikte inn et maskingevær. Jeg tok av meg lua og pekte: Jeg hadde lyst hår, jeg var ikke kinesisk.

Den kinesiske bydelen i Shanghai var full av flyktninger nordfra. De kom til fots, gamle og barn, de bar bylter der de hadde de få eiendelene sine.

Japanerne angrep den kinesiske bydelen. Jeg sto på dekk sammen med et par engelskmenn. Svisj, svisj, svisj, begynte kulene å suse rundt oss. – Vi går ned i messa og får oss en drink, sa engelskmennene.

Vi skulle oppover Yangtsekiang for å kontrollere bøyene. Vestmaktene hadde gjort en avtale med kineserne og japanerne om at vi skulle få fritt leide. Vi følte det som vi løp spissrot.

På den ene siden av elva lå de japanske marinefartøyene, og på den andre siden var de kinesiske skyttegravene. Det ble skutt foran oss og det ble skutt bak oss da vi dro oppover. Dagen etter leste jeg i avisa: «Lighthouse tender narrowly escaped being hit.»

Da den europeiske krigen brøt ut høsten 1939 var jeg i Shanghai. Jeg seilte som styrmann på M/S Gemlock, en engelsk lastebåt som gikk på Kinakysten. Da nyheten om krigen ble kjent, kom en amerikansk krysser ut havnen i full fart så hekksjøen sto høyt til værs. De ville vekk, de visste ikke hvordan Japan ville stille seg. Etter fulgte en engelsk krysser og to destroyere. Det var vakkert vær og mannskapet satt på dekk og solte seg. Etter en stund dukka et japansk handelsfartøy opp. Det hadde malt det japanske flagget på siden. Da skjønte vi at Japan foreløpig ville holde seg nøytral.

9. april 1940 satt jeg i roklubben i Shanghai. En engelskmann kom inn: – Har du hørt det? Hørt hva? Tyskerne har marsjert inn i København. Norge erklærer Tyskland krig. Han klappet meg på skulderen. Jeg kunne ikke tro det. Jeg gikk ut på gaten og kjøpte en avis. På forsiden sto det med store bokstaver: Norway declares war on Germany.

Vi norske gikk opp på konsulatet og meldte oss. De sa at vi gjorde best nytte for oss der vi var. Jeg gikk på telegrafstasjonen og sendte et telegram til kjæresten min hjemme: Kom til Shanghai. Hun kom.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling