Den gode hjelper i Falken

Falkens første froskemann: Bogdan Badowski. På bånn i elva etter tippoldemors sølvskje. Ut og inn av skipsvrak og kraftverktunneler. – En froskemann må ta det med ro og planlegge, sier dykkerveteranen.

Jeg er født i Krakow i 1928. Jeg er enebarn. De sier de er bortskjemte, men det er bare tøys.

I gymnastikktimene på skolen holdt vi oss på landjorda med bøy og tøy og strekk. Å svømme lærte jeg meg sjøl i Wisla, ved broen over til Dembriki der vi bodde.

I 1939 var det stadig luftalarmøvelser. Første september sto bestefar i hagen. Et fly kommer i lav høyde. Det hadde hakekors på vingene. – Nå er sannelig øvelsene realistiske, sier bestefar. Det var ingen øvelse. Det var krigen.

Ikke lenge etter rulla tyske tanks i gatene. Krakow ble spart for ødeleggelser i motsetning til mange andre polske byer.

Etter folkeskolen begynte jeg på teknisk skole. På nettene om sommeren 1944 kunne vi høre buldringen fra det sovjetrussiske artilleriet i det fjerne. Tyskerne tok unge mennesker og tvangssendte dem ut av Polen. Jeg kom til Oslo i juli. Gatene var tomme og sommerstille. Jeg fikk jobb på et bilverksted i Svelvik. Jeg var der for noen år siden. Alt var forandret, jeg kjente meg ikke igjen.

I 1945 dro jeg på vedhogst i Aremark. Det var en fin jobb. En kamerat på skogsarbeid skaffet meg inn hos Edvardsen og Nordheim i Sarpsborg.

En dag leste jeg en annonse i Aftenposten om at de søkte etter folk i Falken i Fredrikstad. Jeg var lei av å stå på et verksted og fikle og skru på kontakter og brytere. Å hjelpe folk på gata kunne være en artig avveksling.

Jeg begynte i Falken i 1955. Dengang holdt vi til rett overfor Porselen omtrent der Brynildsen ligger nå. Ved siden av en søppeldynge var det en bu og en garasje. Vi var fem mann. Sjefen het Paulsen. Bua var innredet med køyesenger, og vi hadde 24 timer vakt og to døgn fri.

Vi hadde en gammel kranbil og to jeeper. Det var lite trafikk og få ulykker. Flesteparten av bilene fra lenge før krigen gikk ennå i trafikken. Mange hadde startvansker eller radiatorer som kokte. Vi rykket ut og hjalp til.

Falken hadde to sykebiler. En gammel amerikaner som det ofte var noe gærnt med, og en Mercedes 17VA. Sirenen var to horn som jeg hadde kobla sammen sjøl. Det låt aldri som det skulle.

Vi rykka ut når folk datt ned på FMV, eller da Gressvik Papir brant og brannfolk hadde fått i seg for mye av den giftige røyken.

Når folk skulle hentes hjem, hendte det at jeg måtte rykke ut alene. Det var alltid noen som hjalp meg når jeg skulle bakse båra ned de umuligste hønsestiger.

En dag ringte de fra kongeskipet: Kronprinsesse Sonja var blitt syk. Hva som feilte henne? Det ville de ikke si. Kronprins Harald fulgte med sykebilen innover. På sykehuset sto dr. Schie og en rad sykepleiersker linet opp i mottagelsen. Senere fikk dr. Schie en medalje for innsatsen.

Jeg fikk lyst til å prøve meg under vann. 150 mann meldte seg på froskemannskole i Oslo. Ti fullførte. Vi plaska i klorvann på Torggata bad og dukka i ferskvann i Bjørkelangen. Instruktøren var en gærning fra marinen som tvinga oss til å løpe fra tjern til tjern i fullt froskemannsutstyr. For å tjene noen kroner, begynte vi å ta opp synketømmer fra bunnen på Bjørkelangen. Transporten var for dyr, så vinninga gikk opp i spinninga.

Utstyret var dårligere den gang. Nå bruker de blandingsgass. Vi brukte ren luft. Vi hadde hette på hodet og briller, nå har de maske som dekker hele ansiktet. Drakta var dårligere. Vi kan kle oss bedre nå. Jeg frøs ofte noe kolossalt på vinterstid.

Første større jobb i Fredrikstad var rett utafor båthavna. En slepebåt fra FMV hadde en pram med en kran på slep. Prammen velta og gikk ned med to mann. Jeg var nede så lenge jeg hadde luft. Den første tida hadde vi ikke kompressor, men fylte flaskene våre med surstoff fra Denofa. Jeg klarte ikke å finne karene. Senere dregga de og fikk dem opp.

Bånn i elva er bare leire. Det vokser ingenting der. Da jeg begynte å dykke, var det en masse utslipp fra Borregaard. Det rare er at det er et saltvannssjikt en to, tre meter fra bunnen. Det strekker seg langt oppover. Jeg har sett brennmaneter helt oppe ved Christensens Mekaniske Verksted. Sikta veksler med flo og fjære. Er det flom i elva, ser du knapt hånda foran deg.

Nede ved ferjestedet er det en fire, fem meter til bånn. Det ligger strødd en 50-60 sykkelvrak på begge sider. Midt i elva er det en renne på en 17 meter. Jeg har ofte dykka når de har lagt nye kabler. De gamle blir kappa og bare ligger der. Jeg funderte en gang på å kjøpe dem, ta dem opp og selge kobberet. Men de ligger fletta inn i de nye, så jeg ga opp planen.

Oppdragene har vært alt mulig. Jeg har blitt bedt om å dykke etter en sølvskje som ei dame hadde arvet etter oldemor og som hun hadde mista fra snekka. På FMV har jeg dykka og henta opp kjettinger som de hadde mista i elva. En fraktbåt gikk ned ved Strømtangen fyr. Jeg var nede og fikk opp maskindeler.

Jeg har vært mange steder langs kysten. I Sogn og Fjordane hadde en russer gått ned. Der er vannet så klart at jeg hadde en sikt på 40-50 meter. På bunnen vokser vannplanter, og fiskene tok en sving for å kikke på meg.

Krabbene på bunnen har en friskere rødfarge på skallet enn i farvannet her nede. Jeg svømte i lasterommene, var inne i lugaren og mannskapsmessa der Lenin hang i glass og ramme på veggen. Skipet var så hardt skada at det var ikke mulig å berge det.

En dame var blitt myrda på Østsiden, og de var på jakt etter mordvåpenet. Politiet ga meg i oppdrag å dykke i vollgravene. Nedi der var det et eneste virvar av grønske og søle og gress. Jeg hadde fått låne en minesøker av det militære, men å finne noe nede i gørra, var som å lete etter nåla i høystakken.

Jeg har hatt jobber på kraftstasjoner. I Songa i Trøndelag dykka vi først ned på en 27 meter og videre i en tunnel en 70 meter innover. På Kykkelsrud kom en eldre kar ruslende: – Jeg har vært hjelmdykker, sa karen, og har hatt samme jobb som deg.

Jeg har rensa inntaket til kraftstasjonene på Borregaard og på Hafslund. Foran turbininntakene er det rister, og der legger det seg som kommer flytende ned elva: kvist og kvas, vasstrukne tømmerstokker, bildekk. En gang var det en død elg som hadde gått gjennom isen og drukna. En annen gang fant vi en gammel folkevogn. Vi brukte grabb for å få opp søpla. En gang kjørte vi vekk seks billass.

Nede ved torvet var det drikkekalas i en båt som var fortøyd på skrå mot brygga. En kar ble sendt for å skaffe mer å drikke. Det varte og det rakk og Arne kom ikke tilbake. Selskapet skrek opp, og folk på torget hørte levenet og varsla Falken. Da jeg kom ned, så jeg en hatt flyte på vannet mellom båten og brygga. Jeg dykka ned. På bånn fant jeg Arne.

St. Hansaften er det mange som drukner på Hvaler. Det var stadig noen som hadde gått over bord. Noen ganger hadde ingen sett det. Jeg måtte spørre etter vind og strømforhold før jeg begynte å lete. Ofte fant jeg dem flere kilometer unna. De kunne ligge i alle slags stillinger. En jeg fant i båthavna, sto rett opp og ned på bunnen.

Vi fikk varsel fra kongeskipet. En av gastene skulle svømme de tjue metrene til land. Han hadde blitt borte. En båt fra kongeskipet venta. Kommandøren ga ordre, og de som rodde, svingte opp årene, og en åre feide av meg maska som forsvant i dypet. Jeg hoppa uti uten maske. Det var ikke vanskelig å finne gutten. Jeg så den lyse badebuksa hans tydelig mot bunnen. Jeg fikk han opp. Det var ingenting å gjøre.

De pårørende har det verst. Det var i Trollvatn i Telemark. En amerikaner med en gutt og en jente hadde kjørt uti. Vi gikk ned på 40 meter. Ingenting å se. Vi kom opp. Foreldrene sto og gråt. Vi gikk ned på 70 meter. Dypere kan vi ikke gå. Vi så spor etter bilen på fjellet nedover. Senere prøvde de med undervannskamera. De fant dem aldri.

Jeg var ute med Olaf med trebenet i snekka hans. Han visste om et sted ved Missingen der det skulle være mye hummer. Ikke et skalldyr. – Jeg tar en tur ned og ser etter hummeren, sa jeg.

På bunnen, en syv, åtte meter ned er det en helning på 45 grader. Så ser jeg: En gammel kanon, halvt begravd i sand. Så mer: lavetthjul, andre jernsaker. Jeg var nede til jeg nesten hadde sugd flaska mi flat. Opp til Olaf: – Nå sier vi ingenting før vi har undersøkt nærmere.

Vi varsla Sjøfartsmuseet. Molaug kom og båt fra bergingskompaniet og flere dykkere. Ekspertene fant ut at vraket var fra 1700-tallet. Vi tok opp flasker og mynter og skåler og krittpiper og jeg vet ikke hva. Det var journalister og folk fra radioen og Erik Bye som tok på froskemannsdrakt og dykka med meg. Han var yngre og sprekere den gang.

Jeg drev i jobben til for ti år siden. Det viktigste jeg lærte meg var: Ikke stresse, planlegge, ta det med ro. En gang dykka jeg etter en bil i Gjersøen. Kollegaen var opp og ned og bort til journalisten og på’n igjen. På veien hjem fikk han problemer. Det bar rett i dekompresjonskammeret. Der har jeg aldri vært.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling