Det vanlige, Thorleif
Fredrikstads barløver visste hva de ville. Det fikk de: Sidecar, Manhattan, Singapore Sling.
Hotel City hadde Østfolds første bar. Over disken hang sjøgutta på landlov og direktører med representasjonskonto. Bak disken shaket Thorleif Andersen.
Far var hvalfanger. Bestefar var hvalfanger. Jeg dro ut som messegutt på kokeri da jeg var 16 år.
Jeg er fra Sandefjord. Far seilte i utenriksfart under krigen. I strøket var det mange koner som hadde mennene sine ute i de fem årene. De støttet og hjalp hverandre. Når presten gikk rundt, hadde han bud om de som ikke kom tilbake.
For å hjelpe på økonomien var jeg visergutt mens jeg gikk på skolen. Bakeren het H. M. Hansen. Han hadde 16 sykler og to brødbiler og ble kalt Hans Majestet.
I 1945 stod det en fremmed mann i døra hjemme. Det var far.
Første tur til sjøs varte i syv måneder. Vi gikk til Durban og Cape Town og videre til feltet. Jeg avanserte til byssa. Jeg tok kokk- og stuertskolen og seilte i flere år som kokk. Leif Hødahl, salongstuert på Abraham Larsen, var på sommeren stuert på Peter Wessel. – Jeg kan skaffe deg jobb som kelner om bord, sa Hødahl. – Jeg er kokk, ikke kelner, sa jeg. – Spiller ingen rolle, sa stuerten, det ordner seg.
I åra som fulgte serverte jeg på spisesalen, eller på jordet, som det heter i kelnersjargongen. På vinteren, når Peter Wessel lå i opplag i Filipstad, var jeg på hvalfangst.
Å reise med Peter Wessel til Frederikshavn var å dra til utlandet. Passasjerene var alt fra eldre pensjonistektepar til gutter og jenter med sykler med ballongdekk, pyramidetelt og Kurér reiseradio.
Middagen kostet 7,50 inkludert taffelmusikk ved Arthur Sørensen og Ragnar Østgård. Järbylåten var populær. Menyen var suppe, brasert oksestek og pære Helene. Ved syvmannsbordene satt italienere, tyskere og gudbrandsdalsbønder, snakket fingerspråk og forsynte seg av de felles fatene.
Peter Wessel var en god sjøbåt, men slingret noe forferdelig. En gang var det nesten tomt i spisesalen. En kar sto i døra: – Er det noe mat å få, spurte Willy Brandt. – Vi har stormsuppe, sa jeg. Stormsuppa kom. – Har du spist, spurte Brandt. – Nei, jeg hadde ikke det. – Sett deg og ta en tallerken med, sa den kommende tyske statsministeren.
Jeg ble forfremmet til å assistere i baren. Bartender Rolf Larsen lærte meg forskjell på Sidecar og Bloody Mary. Det jeg kan om å mikse drinker, lærte jeg av Larsen.
Kjente Fredrikstadfolk som Parlow Hansen, Ragnvald Gundersen og Per Gullord reiste i embets medfør mye med Peter Wessel. En dag fortalte de at det skulle bygges nytt hotell i Fredrikstad. De skulle ha bar og bartender. Om det ikke skulle være noe for meg? Jeg skaffet meg anbefalinger og søkte. Jobben ble min.
Hotell City åpnet 1. desember 1964. Det var stor stas og lange reportasjer i avisen. Det stod ikke et ord om baren. Kommunen ville ikke irritere de som mente at en bar var syndens tempel.
Jeg grua meg litt til å begynne i Fredrikstad. Jeg husket fredrikstadgjengen på tribunene når FFK og Sandefjord kjempet på Sandefjord stadion. Jeg skjønte fort at fredrikstadfolk på hjemmebane var verdens hyggeligste mennesker.
City i dag er ikke til å kjenne igjen. Da jeg begynte, var inngangen en trapp opp fra Nygaardsgata. I annen etasje var garderoben der Solveig Andersen og Ingebjørg Halvorsen tok mot kapper, frakker, kåper og botforer.
Det var jakke- og slipsplikt. Garderobedamene hadde alltid noen Treviraslips til utlån i påkommende tilfeller. Dørvakt fantes ikke. Garderobedamene og jeg sjøl ordnet opp hvis det trengtes.
Det gikk en bro med glassvegger over til hotellet. Restauranten og baren lå vis-a-vis garderoben. Jeg tror det var Aksel Fronth som hadde tegnet hotellet. Restauranten var et vakkert rom. Det var i to høyder med balustrade rundt med bord og gulv nede med bord og dansegulv i midten. Salen var laget slik at fra hvert eneste bord hadde du utsikt til dansegulvet.
Av og til arrangerte hotellet hollandsk uke. Da var hele salen dekorert med mengder av tulipaner og nelliker fra Hannestad. Til dans spilte og sang Ursula May eller Eli Tanja med Amado Fellas orkester, eller Valhallakvartetten med blant andre Jens Karlsen og Tørris.
Direktør var Hans Jørgen Johannessen. I spisesalen tok hovmester Arnt Andresen imot gjestene. På kjøkkenet hersket Edgar Ludl fra Østerrike. Han hadde med seg kulinariske retter fra hjemlandet. En favoritt var innbakt ytrefilet med frityrstekt blomkål. Frityrstekt blomkål var noe nytt i et land der en av og til ikke fikk skjea gjennom kålen.
Fatene ble dekorert så en knapt kjente igjen wienerschnitzel og avkokt torsk. Ludl visste hvor skapet skulle stå. Det var ein, zwei, drei og sofort. Enkelte av kokkene hadde vansker med den stilen.
Baren var mitt departement. Den lå til venstre for restauranten og var åpen fra klokka tre til tolv, bortsett fra lørdager og søndager, dager før helligdager, helligdager og først og syttende mai som det het i visa på Chat Noir.
Jeg var ute en time i forveien. Jeg hentet glass, sørget for at det ble kokt sukkerlake på kjøkkenet, håndpresset appelsiner og sitroner, fylte opp med cocktailbær og oliven og sørget for is. En bartender uten is er katastrofe. Skålene på disken skulle fylles med peanøtter.
Etter en tid skiftet jeg ut skålene med glasskrukker fra Plus. Det var ikke noe særlig appetittlig når alle grov i samme skål. Jeg fikk et nytt problem: Kundene tok med seg skålene som suvenirer. Jeg knep en pen dame i trappa med krukka under kåpen.
Hotell City hadde den eneste baren i Østfold. Folk flokket seg fra Halden og Rakkestad, fra Mysen og Moss. Byens direktører Barfoed, Tandberg, Frølich stakk innom med forretningsforbindelser for en drink før middagen i spisesalen.
Var det amerikanere med, skulle Martinien være knastørr: Gin i glasset, tørr vermut i korken på vermutflasken, helle vermuten tilbake i flasken, ryste de siste dråpene opp i ginen. Med en oliven: – Det er servert! Med drinken brakte jeg spisesalmenyen.
Tre til seksgjengen var sjøgutter på besøk i hjembyen. Kjempekarer, rause med driks, reale og glade gutter som tok vare på seg sjøl og stedet: – Er det noe vi kan hjelpe deg med, Thorleif? Klokka seks dro de hjem, skiftet til hvit skjorte og dress før dansen med damene i spisesalen fram til tolv. Da blunket Arnt Andresen med lysene og det var ubønnhørlig slutt, søndag som hverdag.
Noen dager var travlere enn andre: Candle light-aftenene med levende lys på bordene og kelnere i sine candle light-klær som det het i annonsen, og fullt av ungdommer ved bordene. Eller rekeaften: Spis så mye reker du vil for kroner 25.
Folk ble tørste av rekene. Det ble smekkfullt i baren. Jeg fektet med armene som en dirigent bak disken: Tom Collins til venstre og whiskysoda til høyre. Drinken skulle nytes i baren, det var forbudt å ta glasset med ut i spisesalen.
Jeg hadde flinke assistenter: Svein Aaser bar glass en god stund, Rolf Gjermundsen likeså og sønnen min, og kameraten hans, Trond Heidenstrøm.
Det var en fordel å ha seilt i baren på Peter Wessel og skolert fredrikstadfolk i kunsten å velge drikkevarer. Cocktail var populært da jeg startet på City. White lady med sitronsaft, Cointreau og gin skulle shakes. San Fransisco: Bananlikør, vodka, grenadin og grapejuice kjøres i mixeren. Det samme med Singapore Sling: Gin i bånn, sukkerlake, litt benedictiner, presset sitronsaft og til sist en dash Cherry Heering som liksom slinget seg nedover i glasset. Min egen komposisjon: Green Memories rørte jeg for hånd.
Longdrinksmaken forandret seg over tid. Til å begynne med skulle alle ha gin og tonic. Så kom Cuba libre: Rom, cola og is. Deretter skiftet det over til vodka og sitronbrus. Kvanta var på 2,5 og 7,5 centiliter. 7,5 centiliter måtte bare selges med blandevann. Prisen lå på en ca. 17 kroner. Da som nå klaget alle over hvor dyrt det var.
Enkelte kjente jeg ikke navnet på, men visste hva de drakk. Herr Haig fra Bydalen skulle aldri ha noe annet whiskymerke. Verdensmenn fra Ridehusgata og strøket omkring bestilte: – Det vanlige, Thorleif. En dame blandet Pernod med Cola. En får godta at smaken er forskjellig. En tid gikk det i irsk kaffe: Jeg pisket krem og blandet Jameson med kaffe fra kjøkkenet.
Det var orden og stil i baren på City: Grå bukse, burgunder, senere marineblå jakke, hvit skjorte og tversoversløyfe. Det gikk mange år før det var god tone at barkeeperen kastet jakka i sommervarmen.
Ble en kar litt for tung i blikket og litt tjukk i stemmen, var det å få satt kroken på døra på en pen måte. Det forekom at jeg ble skjelt ut etter noter. Dagen etter kom de og bad om unnskyldning.
På ettermiddagen med få folk i baren ble jeg sjelesørger. Det kunne være en mor som var død, eller kona som hadde stukket av med en annen eller en som du var forelska i, men som ikke så til din kant. Men du vet: leger og prester og bartendere har taushetsplikt.
Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling