Har du først hørt Østen kalle…

vil du intet annet ha, synger Kipling i Mandalay. Flere norske skipsoffiserer gjorde tjeneste i den engelske handelsflåten i det fjerne Østen etter at annen verdenskrig brøt ut. – Vi var også øyne og ører for Naval Intelligence, forteller Johan Sture.

Vi lå i Ching-wan-tao og lasta køl. Verdenskrigen hadde brutt ut. En styrmann var fra Shetlandsøyene. Han følte seg som kvart nordmann. Han var fornærma fordi Norge ikke hadde gått med i krigen mot Tyskland. – Bare vent, sa jeg.

En dag hadde North China Daily News svære overskrifter. «Germany occupies Denmark. Norway declares war on Germany.» Det var vel å ta litt hardt i.

Forloveden kom hjemmefra med den transsibirske jernbanen. I reisefølget var Åsa Gruda Skard og Sigmund Skard. Når de var i spisevogna passa hun de to tvillingbarna deres.

Konsul Kildal via oss i konsulatet i Shanghai. Den 17. mai 1940 kom sjømannsprest Nilsen opp og ga oss kirkens velsignelse. I tiden som fulgte, var kona i perioder med meg om bord.

Engelskmennene trengte offiserer til marinen og var på utkikk etter folk som kunne erstatte dem i handelsflåten. Syv, åtte nordmenn meldte oss og fikk hyre på det engelske konsulatet i Shanghai. Jeg ble overstyrmann på M/S Jemlock, 5 555 tonn, engelsk rederi, registrert i Shanghai, i timecharter for et japansk selskap.

Kapteinen var engelsk, chiefen skotte og kalte engelskmennene foreigners. Sjøl var jeg fra Sarp og annenstyrmann var kinesisk.

Mannskapet var kinesisk, og språket pidgin. Can do betød ja, og No can do, nei. Ellers var det sir oppover hele veien. Lønna var god. – Jøss, du har jo skipperhyre, sa en eldre norsk kaptein som hadde seilt på Kinakysten i mange år.

På norske båter blir skipperen servert i lugaren. På engelske båter spiser han sammen med offiserene i salongen. Shepherds pie var OK, det samme var Steak and kidney hvis du lot kidneyen ligge igjen på tallerkenen.

Vi gikk i kølafart fra plasser i Nord-Kina til Tokyo og Yokohama. Kinesiske kulier lasta køla. De hadde en lang bambusstang over skuldra med ei fletta kurv i hver ende. De var som en slange, uten hode og hale, opp leideren, bort i lasterommet, tømme køla ned og tilbake og fikk fylt kurvene for en ny runde.

Sørover fra Kobe til Shimonoseki gikk vi gjennom den japanske innlandssjøen. Den er noe av det vakreste jeg har sett på denne jord.

Køla smelta japanerne skrapjernet med. Skrapjernet hadde de kjøpt i USA. Senere fikk de det tilbake, blant annet gjennom lufta i Pearl Harbour.

Det kan blåse hardt og brått i Kinahavet. Tidligere hadde jeg opplevd taifuner hvor djunker blåste langt opp på land. Over dekk måtte du krype på alle fire. På Hongkong havn sto 2.000-tonnere med baugen og forskipet opp på kaikanten.

I Zihawei drev noen franske munker et observatorium. Når en taifun var i anmarsj, varsla de trådløst til skip med radio. Jeg sto om bord i en ny, engelsk båt, Jeanette Skinner, da vi fikk varsel om taifun. Vi gikk inn til den franske marinebasen: Kam Ran Bang. Det morset fra land: – You have anchored in a minefield. En vedettbåt kom ut, på kryss og på tvers. Om de kunne lose oss ut? Nei, vi fikk klare oss sjøl. Jeg kommanderte båtsmann og mannskapet på popen og gikk sjøl på bakken og hev opp ankeret. Vi var ikke høye i hatten da vi prøvde å manøvrere oss ut samme vei som vedetten.

På havna i Shanghai lå krigsskipene tett i tett. I Nagasaki bygde de de svære superslagskipene. De var dekket av rismatter fra vannlinjen til mastetoppen for å skjerme for innsyn. Vi skjønte at det var et tidsspørsmål når japanerne ville med i leken.

Skippere og styrmenn på britiske båter rapporterte til Naval Intelligence gjennom de engelske konsulene hva de så og hørte når de seilte langs kysten. Hvis vi la merke til japanske troppeforflytninger, meldte vi fra. Det dukka opp tyske passasjerbåter som seilte under japansk flagg. Jeg oppdaga og rapporterte at en stor japansk passasjerbåt var flytta sørover og var i ferd med å bli gråmalt. Supercargoen glemte igjen planen over minefeltene i Tokyo bay i bestikklugaren. Jeg studerte kartet, prøvde å pugge det utenat så godt jeg formådde og rapporterte til den britiske konsulen i Kobe. Han bretta ut draftet og jeg tegna inn det jeg husket.

Vi satt i salongen på New Grand Hotel i Shanghai. På hotellet bodde tyskere som hadde flykta fra hollandsk Indonesia. En engelskmann hadde vært med under Rhinlandokkupasjonen etter første verdenskrig. Han snakka et slags tysk. Jeg gjentok hva han sa: – Kinder müssen achtig sein. Alle tyskerne reiste seg og vandra ut. De trodde vi hadde lytta til hva de hadde prata om.

I Wakamatsu var det digre jernstøperier. Skipperen og jeg gikk i land. Vi hadde ærend i diverse butikker. Nede på kaia måte vi gjennom det japanske water police. Det var rene Gestapo. Da vi skulle om bord, kunne de fortelle oss om hver eneste butikk vi hadde vært i. Eierne telefonerte til water policen: – Nå er de her. Nå er de i butikken min.

St. Quentin var den siste engelske båten jeg sto om bord i. Vi skulle ankre opp ved et større skipsverft. Der fikk vi ikke ligge, men ble sendt opp elva til et lite sted som het Mike. Jeg gikk til køys. Midt på natta banka det på lugardøren: En marineløytnant og syv marinesoldater med bajonett på geværene trampa inn.

Jeg fikk pakka bagasjen og så: – Følg med! På den vesle politistasjonen satt en eldre politimester. Han så på passet og lurte på hva en nordmann hadde å gjøre på en engelsk båt. Jeg fikk vite: Japanerne hadde utsletta den amerikanske flåten ved Pearl Harbour. Keiserriket var i krig med USA og England. Jeg kunne ikke tro det.

Senere fikk jeg flere dårlige nyheter. Den engelske marines stolthet, krysserne Repulse og Prince of Wales var senket østafor Singapore. Jeg var krigsfange. Jeg var av de heldige. Norske offiserer som ble arrestert nordpå havna i japansk fangeleir. Noen overlevde ikke krigen.

I den lille byen fantes ikke noe fengsel. Jeg fikk ligge syv døgn på golvet i et hotellrom med vakt over meg. Hotelljentene var snille og foret meg med ham and eggs and pork chops.

Tidligere hadde de hatt en nordmann som havnekaptein i Mike. Kanskje det gjorde politisjefen bløthjerta. Han satte meg på toget fra Shimonosheki til Shanghai. Der hadde jeg en sjanse til å bli utveksla.

Jeg satt på toget i en grønn, norsk militærkappe jeg hadde fått av en bror som var offiser. En kar satt og titta opp på kofferten min med navnelappen. Han snakka til meg på norsk: – Er du tysker? Jeg ble så forfjamsa at jeg svara på engelsk.

I Shanghai endevendte water policen bagasjen. De fant en skriveblokk der jeg hadde rabla noen meningsløse streker og krusiduller. Det ble stort oppstuss. De snudde og vendte på det og prata i vei: Kanskje jeg var spion med hemmelig budskap i kofferten?

Diplomatene skulle få fritt leide hjemover. Det ble ordna så skippere og maskinsjefer kom med på lasset. Kona mi var utdanna sykepleierske og ettertrakta i England. Derfor kom jeg med.

Kamakura Maru gikk til Lorenso Marques i Mosambique. Maru betyr omtrent det samme som darling. Kvinnene hadde egne lugarer om bord. På kvelden spaserte jeg arm i arm med kona på dekket under sydkorset. De andre kvinnfolkene advarte: – Pass deg for skipsforelskelser. Hun fortalte at vi hadde vært gift i to år.

Ved kaia i Lorenso Marques lå et amerikansk Libertyskip. Noen sjøfolk drev og overhalte en kanon på bakken. En irlender sa til meg: – Rop Olsen, så snur de på hue alle sammen.

Kona og jeg gikk ut på en restaurant og dansa. På dansegulvet traff jeg den engelske konsulen jeg hadde rapportert til i Yokohama. Han stansa midt i et valsetrinn: – My God, are you alive! Den britiske marineattachéen var også på dansegulvet. Han ga meg visittkortet sitt: – Gå opp i Admirality og vis frem dette.

Vi dro videre med et engelsk troppetransportskip. En engelsk dame ble hysterisk da vi passerte ekvator for nordgående: – Nå drar vi tilbake til japanerne igjen.

Jeg har sjelden sovet bedre enn i hengekøya i lasterommet. I Liverpool var det black-out, vi så ikke handa for oss. Alle som kom utenlands fra, måtte gå gjennom interrogation på Patriotic School i London. De bare vifta meg vekk. – Deg kjenner vi. Du har seilt på en av lockene.

En lastebil frakta oss til Shaftesbury Hotel der de norske bodde. Husmor og sjef var fru Roksvaag som hadde seilt trise på hurtigruta og kalte de som bodde på hotellet for passasjerene. Hun stod i vinduet og så sønnen sin som førstemann hoppe ned fra lasteplanet. Han hadde seilt på Østen, og hun hadde ikke visst om han var død eller levende.

Neste dag meldte jeg meg på Admirality.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling