Hvit slavehandel i Gamlebyen

Slavehandleren var kokken i det militære. Mikk Makk var Houdini, frøken Syversen slo herren til Thorsø på baken, likvogna rullet dagstøtt under spanskesyken. Synnøve Mathiessen (91) husker Gamlebyen da det bare var én verdenskrig.

Når militærmusikken spilte i gatene i Gamlebyen, hoppet ungene etter i takt. Klokka halv ti om kvelden gikk korpset gjennom Voldportgata og Kasernegata mot Torvet og spilte tappenstrek. Da skulle soldatene til køys, og alle snille barn burde være i hus.

Det var første verdenskrig og det krydde av militærer i Gamlebyen. Soldatene ekserserte, sersjantene kommanderte og av og til stilte de opp i full puss for kommandant Munthe. Nede på Stangevollen ved elva vandret vaktene fram og tilbake.

Midt på natta fikk en soldat hjernehinnebetennelse. Han datt død ut av køya, og de andre ble så redde at de fløy ut av kaserna. De fikk straffeksersis. Så skjønte de det var alvor, og alle soldatene ble flyttet ut og bodde i telt på Brakkesletta.

Jeg hadde en onkel som var dekorasjonsmaler. Han hadde gått i lære i Berlin og fått tysk statsborgerskap. Nå var han på Østfronten.

Etter Jyllandsslaget fløt tyske og engelske lik i land på Hvalerøyene. Jeg husker de ble begravet på Krigskirkegården. Bestemor sendte blomster enda onkel hadde kjempet på landjorda og ikke til sjøs.

Det ble knapt med mat. Bonden vi kjøpte poteter hos, måtte levere det han hadde til sykehuset. Det ble et nødlager i kjelleren under det Grundmurede proviantmagasin der folk kunne hente. Dit ned torde ikke mor å gå, det var mørkt og fullt av rotter. I stedet ble fetter og jeg sendt etter poteter. I Tøyhuset ble det lagra korn. Vi lurte oss inn og lekte blant sekkene.

Det ble mangel på brød. Far kjente baker Andersen som hadde bakeriet i huset der Vekteren ble. Han bakte for det militære. På kvelden tok far seg en tur bort og fikk kjøpt seg en stump eller to.

Mor hadde to venninner i Vaterland. Fru Billington hadde mannen sin på sjøen. Datteren hadde ei nydelig dokke som jeg misunte henne. Dokka hadde hun fått av faren da han siste gang var hjemme. Han kom aldri mer. Han stod om bord i den første båten som forsvant sporløst under krigen.

Spanskesyken herjet. Vi bodde i Kasernegata 50. Fra vinduet hjemme så jeg hver dag likvogna kjørte ut porten på Gamlehjemmet. De ville ikke kjøre de døde rett ut sykehusporten. Kristian Hansen kjørte vogna. Den var svart og hadde fire stolper i hjørnene og baldakin over. Hansen kjørte også sykevogna. Nå er den stilt ut i inngangen til ØSS.

Mor ble syk og far ble syk og en fetter likeså. Jeg klarte meg med bronkitten. – Du må ha ull på brystet, sa dr. Thorvaldsen. Det gikk jeg med til jeg var 16 år. En annen fetter av meg fikk vondt i magen. – Vi må ikke la Thorvaldsen få tak i’n, sa onkel. Da tar han bare blindtarmen på gutten.

Far til pappa eide det lange, enetasjes huset ved siden av skolen der det ble skolekjøkken etterpå. Der drev bestefar skomakerverksted med svenner. I bakgården hadde de både høner og gris og ku. Bestefar hadde en stor bok der han skrev opp hva folk hadde betalt og hva de skyldte. Steen hadde mange barn og han var en god kunde. Herlof Steensgate er oppkalt etter en av sønnene.

Mor var datter av malermester Olsen i Voldgata 2. I gården bodde to onkler og to tanter og tre fettere. Jeg var mer der enn i Kasernegata 50 som var barndomshjemmet mitt og der to av barna mine er født. Etter morfar drev onkel og etter ham igjen sønnen Rolf Petter verkstedet. Jeg husker de store tønnene med oker og linolje. Morfar hadde en kvern der han blandet malingrester og lagde grønnsåpe som de vasket med før de malte.

Jacobsen i Vaterland var møbelsnekker. På verkstedet til morfar beiset, lakkerte og polerte de møblene. Han hadde flere svenner. Jon Svendsen ble utlært hos morfar. Det samme ble Ottesen og Jacob Gudevold. Ved siden av verkstedet var det et rom der morfar innlosjerte malersvenner som var ute og vandret på sitt fag, som man sa den gangen.

Da de bygde Denofa, hadde morfar alt malerarbeidet. Det kom mange tyske fagfolk, og noen av dem bodde hos morfar før de skaffet seg eget. Det var Meyer og Bothe og stakkars Bellmann som ble kalt hjem og måtte være med i krigen.

Pappa eide Kasernegata 50. Han var bokholder på Kemnerkontoret som holdt til der sjømannsskolen flyttet inn senere. Der skrev de med penn og blekk i svære protokoller. Far hadde en spesiell håndskrift som alle kjente.

Kemner var Karl Sandberg. Han var en herre og en original. Han bodde i Sandberggården som senere ble Bakkegården, der kortevaren og frisørsalongen er nå. Sandberg var glad i barn. Han sang for oss, og gav meg Asbjørnsen og Moes eventyr i fødselsdagspresang. Jeg syntes gutten og jenta på forsiden av boka var så fine.

Jeg hadde en bror, Thorsten, som var fem år yngre. Han var fæl til å herse med meg og ble likningssjef og ikke godt likt av alle.

Vi rulla tønne med oss sjøl ned vollene, slo kokk og ball på råstutomta og lekte partigjemsel. En flokk gjemte seg, og den andre flokken skulle lete. Det var mange gårdsrom å stikke seg bort i i Gamlebyen. I dag hadde vel ungene blitt jagd ut med en eneste gang.

Vi fant på historier. En mann kalte vi Nebukadnesar. Det var bare tull og tøys, men så vi ham i gata, fløy vi for bare livet. Ei jente fra Kråkerøy hadde dratt over til byen og blitt borte. Noen snakket om hvit slavehandel. Jeg så en mann med hvitt forkle og hvit hatt på hodet. Jeg skjønte han drev med slavehandel og var ute etter meg. Jeg klarte å komme meg unna. Det var en av kokkene på kjøkkenet i det militære.

Jeg likte å gå og gikk ofte til en onkel og tante som hadde bondegård nordafor Veum. Der hadde jeg en kusine og syv fettere. Jeg fikk sitte på hesteryggen. En gang hadde de sela av fjordingen og akkurat da jeg skulle svinge meg opp, smattet de og Blakka satte i vei med meg om halsen. Det hadde de moro av.

De drev og bygde asylet og onkel hadde kjøringa. Pasientene flyttet inn. Noen var ute og gikk sammen med pleierne. En av dem danset hele veien.

Vi handlet hos Pettersen på Torvet. Senere hadde Wergeland butikken. Bak disken stod Pettersen og frøken Nilsen og frøken Syversen som senere giftet seg og ble fru Nybøle.

En kar, det så ut til å være en gårdsgutt, bøyde seg for å ta opp noe på gulvet. Frøken Syversen ga ham et klask på baken. Han reiste seg, det var sønnen på Thorsø herregård. Han bare lo. Far hans var stiv og stram. Han kom i blank ekvipasje med strigla hester og kusk på bukken gjennom Gamlebyen på vei til et møte i Kristiania. Hestene ble satt inn i stallen i bakgården hos Pettersen.

Der hadde også bøndene hestene sine når de kom til byen. De stilte opp vognene sine på Torvet og solgte poteter og grønnsaker og på høsten kalvekjøtt. Det var Brandstorp og Langvik og Skinne og flere til. Noen, gjerne koner, kom gående på sine ben med bær og frukt og blomster i kurvene sine. De sto på rekke og rad langs veggen fra Pettersenhjørnet til doktor Søtorp. Borte ved Donkejongården stod fiskerne fra Torsnestangen og fallbød fangsten.

Ellers handlet vi fisk på brygga. Det var et hus der Thiis hadde koks og kull i ene enden. I den andre hadde han som ble svigerfar min, fiskeutsalg. Han hadde ei roeke og kjøpte av fiskere som lå ved brygga ved vestsiden, eller de kom direkte og leverte til ham.

I gatene ruslet politiet rundt. Det var Heide og Bjørnstad og Hem og Hermansen. Jeg var mørkeredd. Belysninga i gatene var dårlig. En kveld hadde jeg vært og besøkt en venninne borte ved Amundsenhjørnet. Da jeg skulle hjem, passet jeg på å holde meg bak den ene konstabelen på veien til Kasernegata.

En av Andersguttene hadde fått for mye innabords. Han slo seg løs og var urolig på plassen utafor Fossegården. To politifolk gjorde et eller annet med kravebenet på’n, og da fulgte han pent med.

Mikk Makk bodde på brennerovnen, var flink til å rime og gjorde ikke et menneske fortred. En gang hang han drivende full mellom to konstabler. Med ett var det som han gjorde et hopp opp i lufta. Bena gikk som trommestikker og vekk var’n.

I Byegården var det ølklubb i ei stue. Det var det visst også der meieriet kom senere. Disse ølklubbene var ikke noen bra steder. Du kunne risikere å bli robba. Den siste jeg hørte om, var en som hadde vært i banken og tatt ut penger som han skulle bygge hus for. Han mistet hvert eneste øre. I forbudstida var det enkelte enker og koner som solgte smuglersprit. I Arnesgården foregikk mye rart, det samme gjorde det i bakgården i Torkilsgården.

Jeg gikk på Gamlebyen skole. Å skrive stil var det verste jeg visste. Å regne var moro. Vi hadde gymnastikk i foldeskjørt. Frøken var så fæl til å klemme. Det tålte jeg ikke.

Mor sydde overhørings- og konfirmasjonskjolen min. Før hun gifta seg hadde hun lært søm hos Gina Moen i Kristiania. Mor hadde hatt systue og elever. Stoffet til kjolen kjøpte vi hos Hafslund. Søstra drev og stoppet ut fugler. I vinduet stod de utstilt på rad og rekke. Hva prost Christie spurte om til konfirmasjonen, husker jeg ikke, for vi var så nervøse alle sammen. Så var jeg blitt voksen og begynte på Middelskolen.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling