Bak disken på Torpeberget Samvirkelag

På gulvet sto sildetønna, i kjelleren sirupsfatet. Foran disken fomla arbeidsledige med matlappene. Anker Børstad, visergutt, ekspeditør, samvirkelagsbestyrer, ser tilbake.

I 1924 kullseilte far og fem kamerater med ei snekke utafor Kjellholmen. Far var den eneste som kunne svømme. Han hadde frakk på seg, og drukna.

Begravelsen var litt av en sjau: De gikk fra Torp til Selbak og veien tvers over jordene og gjennom skauen til Borge kirkegård.

Mor satt igjen med ni unger. Hun måtte gå til Sandersen og få anvisninger av kommunen. Da de tre søstrene mine begynte på papirsalen på Torpefabrikken, letna det. Så gifta de seg, og vi satt like trangt i det.

Vi var ikke de eneste. Før jeg begynte i første klasse, gikk jeg i skogen for å pelle kvist. Det fantes ikke en kongle. Alt var plukka av folk som trengte noe å putte i ovnen.

Første gang jeg tjente penger, gikk jeg i annen klasse. Borger, bror min, var hos Molteberg på Prestegården. De skulle ha folk til å luke. Bror min tilbød meg. – Den vesle spretten klarer vel ikke å luke, sa Molteberg. Jeg fikk en tjangs. Jeg luka et potetjorde, det var to hundre meter bredt med tretti, førti renner. Det tok ei uke. Jeg luka rundt plantene og i rennene og la ugraset i hauger.

Bonden kom: – Jeg har ikke sett maken til luking, sa’n. Du skulle ikke ha luka i rennene for der kjører vi med hestehakka. Bli med hjem. Jeg fikk middag. Kjøttkaker, kål og poteter og rødgrøt med fløte til ettermat. Jeg åt. Så tok han fram en tikroning. – Den skal du ha, sa Molteberg. – Jeg skal bare ha to kroner og seksti øre, sa jeg. – Ta pengene, sa’n, de har du fortjent. Jeg hadde lenge gått og kikka på et par sandaler i et butikkvindu på Selbak. De kosta 2,64. Jeg kjøpte sandalene. Resten av pengene sparte jeg.

I skoleferiene var jeg på Borge kommunes feriekoloni i Solvika. Robert Normann hadde fått med seg gitaren. Han lå på ryggen i gresset og spilte melodier.

Jeg ble konfirmert i Pellakirken. Jeg hadde fått klær av kommunen: et sett makkoundertøy, en mansjettskjorte, dress og et par sko. Sidemannen min var tunghørt og sa: – Hæ? da pastor Tveit spurte etter det sjette bud.

De skulle ha visergutt på samvirkelaget på Torp. Femtiåtte søkte. Til slutt sto det mellom Hans Bjørnland og meg. Jeg fikk jobben.

Samvirkelaget var starta i 1917 av Karl Øby, Otto og Karl Brostrøm og noen til i et lite lokale på Torp der det hadde vært strikkeforretning før. Senere flytta det til Torpeberget. I 1925 bygde de hovedutsalget ved siden av Torp meieri. Mor mi var med og stifta den første kvinneforeningen til samvirkelaget.

Da jeg begynte som visergutt, gikk jeg på bena. Varene hadde jeg i ei tom margarinkasse på skuldra. Etter et halvt års tid fikk jeg varesykkel. Den var for spinkel til tungtrafikken på Torp. Ivar smed forsterka kørja foran og bagasjebrettet bak med flatjern.

Bøndene leverte melka. Det kom melkespann fra Molteberg, Balterød, Syversen, Lilleborge, nordre og søndre Kolstad, nordre og søndre Torp, Hystad, Normoen, Holme, Amundsengårdene og noen til. Nicolaysen kjørte spanna med hest og vogn fra meieriet og ned til utsalget på Torpeberget.

Det hendte de råka opp for melk. Jeg tok et par femtilitersspann i kørja og sykla i vei. En av de lengste turene med varer gikk til familien Fredheim borte ved Borges Fremtid. På sommeren gikk det greit. Jeg tråkka og plystra. Alle visergutter plystra. På vinteren måtte jeg av og skyve sykkelen i løssnøen.

Etter et par års tid ble jeg forfremma til ekspeditør i samvirkelaget på Torp. Jeg husker godt det blanke kassaapparatet på disken. Det hadde samme navn som fornavnet mitt.

Det gikk mye sirup til pålegg på brødet. Et par ganger i uka var jeg i kjelleren og lempa sirupstønna som veide 342 kilo, opp på sliskene. Jeg bora høl i tønna med borvinna og tappa opp i tilitersspann som vi hadde i butikken.

Bak disken sto sildetønna med klypa i. Melk og fløte hadde vi i såer. Folk kom med spanna og fikk fylt opp en, to eller tre liter. Brød fikk vi fra samvirkelagets bakeri i Fredrikstad. Det var gangbrød og vanlig brød og hvetekake og vørtekake. Ute i skjulet sto fatet med parafin. Folk brukte mye primuser. Vi pumpa opp og fylte kannene kundene kom med.

Bak butikken var lageret. En kar som kjørte til oss var glad i en dram. Etter hver vending tok han seg en tur bak døra. Til slutt havna han og bilen inne i en kjøttbutikk i byen.

Vi fikk en ny sjåfør fra Moss Aktiemølle. Lageret var lite. Vi spurte sjåføren om han kunne hjelpe oss å stable melsekker. Han spøtta i nevene og tok sekkene over hodet og stabla syv i høyden.

Mange gikk arbeidsløse. Dårligst var det med dem som bodde i brakka på Moum. Der var det rene elendigheten. Mange jobba på teglverket om sommeren. På vinteren var det bare brennera som hadde noe å gjøre. Folk handla hele vinteren på bok. Når sommeren kom, og verket kom i gang, betalte de ned på boka.

Kom det en lekter med kalksten til Torpefabrikken, var det lang kø foran luka. Formannen pekte ut dem han ville ha. Han plukka aldri ut Johan Brandstorp. En dag sa’n til formann: – Du, jeg vil gjerne tinge jobb til sønnen min. – Du har jo ingen sønn, sa formann. – Nei, men jeg kan få, sa Brandstorp.

De kom på samvirkelaget med matlapper. Borge kommune var konkurs. Samvirkelaget betalte skatt. Vi kunne gi på lappene inntil det vi hadde betalt inn. Når det var slutt, slo bestyrer Kildahl ut med armene: – Dessverre. De gikk ut på trappa og rev i stykker lappen og rusla hjem.

De som hadde penger, handla etter pungen. Det hendte folk kjøpte en kvart eller en halv mark smør om gangen.

De som sto i arbeid på Torp Brug, hadde det romsligst. Kvinnfolka handla på fredag som var lønningsdag. Kona til Edvardsen på fabrikken kjøpte ei halv spekepølse i slengen.

Mannfolka kom for å kjøpe røkesaker og for å preke. Lokkern og Blekka, Bitten og Tåka og Loksen og Kjeva kjøpte sigaretter enkeltvis. En Golden West kosta fire øre. Longa var populær. Den var lengre og var ikke dyrere.

Alle så ikke med blide øyne på kooperasjonen. Sjefen for Borgar Margarinfabrikk gikk løs på kooperasjonen i Fredriksstad Blad. Etter det bestemte NKL at samvirkelagene i Østfold skulle kjøpe Delikat-margarin fra en annen fabrikk.

Kjøpmann Østli kjøpte varer for samvirkelagbakeriet. Fredrikstad Handelsstand trua med å ekskludere Østli. Han svarte at kundene bestemte hva slags brød de skulle ha. Hvis de ikke godtok det, kunne de bare hive ham ut av foreningen.

I 1940 ble jeg bestyrer på utsalget på Torpeberget. Huset var fra 1900 og hadde opprinnelig vært et brennevinssamlag. Kooperasjonen kjøpte det av Store-Jens på Sundløkka og satte det opp på Torpeberget. I første etasje var butikken. I annen etasje bodde løytnant Sjø, bror til Rolf Sjø-Hansen, og Hans Saxegaard som satt i vakta på fabrikken.

Foruten samvirkelaget drev fru Halvorsen en kolonialbutikk på Torpeberget. Ragenia hadde en liten sjapp der hun solgte kolonialvarer, og Reinert Rasmussen, bror til Elvira Larsen, starta et fiskematkjøkken under krigen der han solgte fiskepudding og fiskepølser.

Astrid Nyhus og Bjørg Nilsen sto sammen med meg bak disken da jeg begynte som bestyrer. Jeg kjente nesten alle kundene. På Torpeberget var vi som en eneste stor familie. Det var Otilie og Astrid og Sofie og Edith og Hans og Jørgen og fru Wehler. De fleste her rundt var medlemmer. På nyåret samla de sammen kvitteringene de hadde handla for, regna sammen og leverte inn. Hadde de handla jevnt og trutt gjennom året, kunne de få utbetalt en fem, seks kroner. Noen slo seg løs og storhandla. Andre satte pengene på bok i kooperasjonen.

Rett etter at jeg hadde begynt som bestyrer, kom krigen. Brød og melk og sukker og margarin ble rasjonert. Bare barn og syke fikk hvetemel og melk. Det var mye arbeid med å klippe av og sortere merkene som vi klipte av rasjoneringskortene.

Det kom alle slags erstatninger. En av dem var B-såpa. På Torp var det ikke noe stort problem å få vaska seg. Folk fikk såpe på fabrikken. Godt lukta den ikke, men den tok møkka.

Kvinnfolka kjøpte rug, brente den og kokte kaffeerstatning. Rundt i hagene vokste svære, grønne tobakksblekker. En del sendte inn til tobakksfabrikken og fikk tilbake esker med ekte, norsk hjemmeavla røketobakk og sigaretter. I butikken førte vi merket Mahuni. Folk sa at det betydde Mannen Adolf Hitler Unner Nordmenn Ingen tobakk. Så gikk det også som det gikk med der Führer.

I 1956 var vi det første samvirkelaget i Østfold som gikk over til selvbetjening. Vi hadde ei dame i kjøttdisken og ei i kassa, og jeg kunne gå rundt i butikken, ordne med varene og prate med kundene.

Torpeberget samvirkelag eksisterte til 1972. Da var det kroken på døra. Noen kaller det utvikling.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling