Ciao, ciao, Bambino

Glade 60-år på City: Tettpakket dansegulv, Eli Tanja foran mikrofonen til tonene fra Armando Fellas orkester. Eli og Armando, arbeidskamerater og ektefeller, minnes.

Eli: – Jeg er Ålesundjente. Jeg sang før jeg kunne snakke. Så snart jeg kunne lese, laget jeg sanger av stykkene i boka.

Mor hadde orgel. Før TVn kom, samlet vi oss i stua. Mor satte seg ved orgelet og far og vi tre barna stemte i: – Millom bakkar og berg utmed havet, heve nordmannen fengje sin heim…

En dag hadde far kjøpt magnetofon. Den var stor som et middels hundehus. Jeg sang inn i mikrofonen. Det var snålt å høre seg i høyttalerne etterpå.

På skolen hadde vi frøken Gidske som vi var fryktelig glad i. I sangtimene laget hun kor av oss med første og annen stemme. Den første sangen vi lærte, var I Østen stiger solen opp. Den er ikke av de letteste. Av og til fikk jeg synge solopartiene.

Da jeg var tolv år, flyttet vi til Åndalsnes. Jeg sang på basarer, møter og stevner. Det fantes noe som het Åndalsnesdagene. Noen leste dikt, noen spilte sketsjer og noen trekkspill. Jeg hadde en dyr og fin, blå silkekjole, inn i livet med vidt skjørt og sløyfe foran og sang: – Er’u glad i meg ennå, Karl Johan, banker hjertet ditt ennå for meg?

Av og til byttet Åndalsnes og Stjørdal amatørartister. I Stjørdal var det militærforlegning. Jeg sang Gjøkuret. Uret druknet i piping og hoiing fra soldatene.

Først da jeg var blitt femten år, fikk jeg lov av mor og far å synge på dansetilstelninger. Jeg sang med en trio som kalte seg Jevo, trekkspill, bass og gitar. Det hendte at folk røk veggimellom på lokalene. Aldri la noen hånd på musikken og vokalisten.

Det ryktes at et italiensk orkester skulle spille på Rodins restaurant i Ålesund. Det var noe helt enestående på våre kanter. En venninne og jeg dro avsted. Jeg prøvesang med orkesteret. Georgia gikk fryktelig dårlig. Den neste sangen gikk bedre. Jeg ble vokalist i Armando Fellas orkester og etter hvert gift med Armando.

Armando: – Jeg er født i Mantova og vokste opp i Torino. Vi var ni barn. Jeg var rampegutten. En bror spilte fele. Det ville han at lillebror også skulle begynne med. Jeg ville heller spille trekkspill. Da bror kom i militæret, kjøpte pappa trekkspill til meg. Da bror kom hjem, spilte jeg utdrag fra Cavalleria rusticana så å si feilfritt. – Bravo, ropte bror.

Da jeg var ferdig med skolen, begynte jeg som læregutt på et maskinverksted. Jeg gledet meg til den første lønningen. Jeg fikk bare halvparten av hva jeg hadde regnet med, resten skulle være innestående. Jeg trasket halvannen mil fra syd i Torino til nord der vi bodde. Jeg syntes ikke jeg hadde råd til trikken. Det regnet og jeg gråt.

En kamerat skulle i det militære. Vi fulgte han på stasjonen, og jeg spilte på trekkspillet. Et par menn nærmet seg. Det var fine herrer, den ene hadde pelskrage på frakken. – Stikk, sa kameratene mine, det er politiet.

De var impressarioer. – Bli med oss, sa de, vi hører du har talent, du skal studere videre, du kan bli berømt. De tok meg med til Roma, jeg gikk på trekkspillskole, øvde og øvde og spilte El Cavallo de Bataglia uten å gjøre en eneste feil.

De kjøpte meksikanerdrakt til meg for vi skulle dra på turne til Amerika. Jeg hadde hatt en bestefar som dro til Amerika og var gruvearbeider. Det ble ikke noe av for krigen kom.

Jeg ble utskrevet til den italienske marinen. Første gang jeg opplevde et bombardement, så jeg karen ved siden av meg skjelve. – Er du feig, tenkte jeg. Senere skjønte jeg. Han hadde vært ute for det før.

Jeg var kanonér på et landgangsfartøy. Lasten var panservogner og bensinfat. Utenfor Sicilia kom flyene. Bomber falt, til styrbord, til babord. En traff oss akter. Jeg sto ved mitraljøsen på forskipet. Jeg ble kastet i været som fra en katapult. Folk hev seg i sjøen. Kapteinen var skadet. Han ropte på hjelp. Jeg tenkte: – Skal jeg redde kapteinen eller trekkspillet? Det ble kapteinen.

De allierte gjorde invasjon. Mange italienere hadde lite til overs for fascistene som hadde trukket oss med i krigen. Jeg fikk en sjangs og gikk med på alliert side.

Jeg kjørte Bren-carrier i en engelsk avdeling. Trekkspill hadde jeg ikke lenger, men når vi kom til en landsby og noen hadde spill, lånte jeg og spilte for kameratene.

Vi hadde rykket frem til St. Marcello, utenfor Ancona. Midt på natta hørte vi kirkeklokker i det fjerne. Det var ikke gudstjeneste, det var tyskerne som signaliserte.

Snart haglet det bombekastergranater ned over oss. Mange i kompaniet ble drept, mange ble hardt skadet. Jeg prøvde å hjelpe kameratene. Så kjente jeg som et støt gjennom hele kroppen. Jeg var truffet i benet. En tysker som hadde desertert og var vår sanitetsmann, reddet livet mitt. Han tok beltet mitt og strammet rundt benet.

Jeg åpnet øynene. Det var stjerneklart. Jeg tenkte: – Nå dør jeg. Jeg la hånden på brystet og kjente hjertet slå. Jeg hørte noen snakke Torinodialekt. Jeg ropte på dem. De la meg på noen ammunisjonskasser. Jeg ble fraktet til et polsk militærsykehus. Jeg var i paradis og sykesøstrene var engler. – Dzin dobra, god dag, sa søster hver morgen.

Krigen var slutt. Jeg fikk arbeid på kulelagerfabrikken i Torino. Jeg kjøpte meg et nytt spill av merket La Jolo. Jeg hadde et par venner, Felice spilte piano, Martin gitar. Vi dannet bandet Ancora. Jeg hadde en Fiat Topolino. På taket hadde vi trommene. Instrumenter stakk ut av bilvinduene. Besame mucho var populær. Vi spilte på dansesteder i friluft der tidens kjendiser kunne danse mer anonymt med siste platinablonde erobring.

Etter hvert ble det utlandet. Italienske orkestre var populære. Det lå i tiden. Anita Ekberg danset i Fontana di Trevi, Silvana Mangano sang i Bitter ris. Over hele Europa nynnet folk Volare og Ciao, ciao, bambina. Folk i Skandinavia dro på gruppereiser med buss til Italia. Ungdommen putret av gårde på Vespaer og Lambrettaer.

Jeg spilte i Sveits, i Lugano, i Lucern, i Zürich. Et sted var fyrst Rainier og David Niven på dansegulvet. David Niven entret podiet, grep trommestikkene og ville synge.

I Holland tok det helt av. Etter spillejobben sto det haugevis av damer og jenter og ventet for å få autografer og kysser og klemmer. Jeg var ung og sjenert. Jeg snek meg ut bakdøra.

Vi spilte i Tyskland, i Danmark, i Norge. Første sted i Norge var på Park hotell i Sandefjord. Jeg dannet mitt eget, Armando Fellas, orkester. Nå var jeg sjef og ga instruks: – Disiplin, disiplin! Ikke løpe etter pikene, karer! Vi spilte på nattklubben Bonanza på Grand. Direktøren hørte oss: – Dere skal flytte opp i Speilsalen. Det var gjennombruddet. Da vi spilte i Ålesund, møtte jeg Eli som ble kona mi. En dag på slutten av 60-tallet fikk vi engasjement på City i Fredrikstad.

Eli: – Direktør Johansen på City var verdens snilleste menneske. – Dere må ha et sted å bo, sa Johansen. Han gikk til Ihlen i Boligbyggelaget og skaffet oss leilighet på Lisleby.

Foruten Armando og meg selv, var det Giacomo på saksofon eller fløyte, Agido på piano og Jarl på gitar. Agido laget arrangementene. Han satt på hotellrommet, spilte plater, noterte og skrev ut.

Hver uke studerte vi platebarometeret i avisene for å være oppdaterte. En uke var det Blue Moon, neste uke La paloma blanca.

Første timen spilte vi rolig taffelmusikk, så folk fikk spise i ro og fred: wienerschnitzel eller flambert pepperstek var populær gå ut-mat. Så fulgte dance time: Fire menn ut i silkeskjorter, på lørdager i hvite smokinger. Første melodi ut: Scuzi mi. Jeg hadde et opplegg med draktskifte. Jeg åpnet i miniskjørt, høyhælte støvletter, skiftet til indianerkostyme for å avslutte i lang, utringet kjole og dempet belysning.

Fra gjestene kom det ønsker: – Spill E viva Espana, spill Amanda fra Haugesund. Spill Nidelven. Guttene spilte, jeg sang. Publikum var alle tiders, fra byens direktører til sjøgutter på landlov. Fra en rekeaften husker jeg purunge Drillo.

Av de ansatte minnes jeg med glede Valborg Bruun. Hun lånte oss både sovesofa og bord da vi flyttet inn på Lisleby. Hovmester Thorgersen var rund i sinn og skinn. Kelnerne Gunnar og Manuel var gode venner. Manuel er visst på City ennå. Sist, men ikke minst Thorleif i baren. Hadde du et problem, hadde alltid travle Thorleif tid til å lytte. Han var og er et godt menneske.

Ut på kvelden var det jenkatid. Opp og ta tak i skuldrene på sidemannen, og så gikk jenkaen over dansegulvet og opp på balustraden, inn på kjøkkenet til Ludl som korset seg over panner og gryter: – Aber doch… Til sist var det Godnattvalsen, mens Thorgersen blinket med lyset. Utenfor ventet drosjen til Lisleby.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling