Det levende ord

Charlie Jansson: Fredrikstad Journalistlags gullpenn og Handelstandens pris for gode ledere. Mot NATO, EU, kommunisthets. – Ta vare på talentet, sa Haakon Lie. Han kom til å angre på de ordene.

Far min kom fra Kumla. Der var alle skomakere, bortsett fra presten. Han halvsålte. En av arbeidsplassene i Norge var i Karl den 12. gate i Kristiania. Mor var fra Dammyr og hadde huspost i hovedstaden. Jeg er unnfanget en måned for tidlig og født i Dammyr, men levde mine første år i Kristiania. Da jeg var to og et halvt år gammel, flytta vi fra Sagene til byen ved Glommen.

Far starta eget. Fra Kølatomta via Nygaten for å ende på Dammyrfjellet. Svenske brødre og andre fra broderlandet ble budsendt. Amandus Nilsson blåste trompet og sydde overlær, Svensson spilte fløyte og satte på såle og hæl.

Vi flytta ustanselig. Jeg gikk på Lahellemoen, St. Croix og Trara. På St. Croix kom guttehjemsgutta i like busseruller. Ordet mobbing var ikke funnet opp.

Etter folkeskolen jobba jeg i farsans fabrikk. Litteraturen tok jeg meg fram til på fritida. Vegen gikk fra klisne, halvkristne guttebøker på Windju Simonsens forlag til Øverland, Hoel og Sandemose. Sandemoses ungdomsskildringer var rene raset. Jeg leste som en villmann, og pugget engelsk mens jeg sydde på såler.

Det første jeg fikk trykt, var petiter og annet smårusk i Fredriksstad Blad. Det uoppnåelige idealet var Mumle Gåsegg, Johan Borgen, i Dagbla’. Første honoraret var kroner fem. Jeg fløy bort til Jarrands bokhandel og kjøpte de to siste i Den gule serie. Jeg sykla til Enhus og lå i graset og leste Serenade og Dagdrivergjengen.

Jeg egla meg inn på Bugge Olsen som skrev filmanmeldelser i Smaalenenes Social-Demokrat. Jeg slapp til. Orda var store og sprakende. – Voff, voff, endte Bugge den mest knusende kritikk jeg har blitt utsatt for. Det tar tid å finne seg sjøl.

År senere traff jeg Bugge Olsen igjen. Kona mi hadde hatt han på skolen. – Jeg husker alltid de verste guttene og de peneste jentene, sa lærer Bugge.

P. Moe Johansen var fremdeles redaktør. Årene hadde krevd sitt. Ennå kunne det glimte til av den P. Moe som fillerista Gjerløw i Fredriksstad Blad og vice versa. En gang skrev han om Eugen Olaussen: «Olaussens argumenter er som kumøkk som klasker mot brostenene på Karl Johan.»

Krigen hopper vi lett over. Vennen Angell Simensen har fortalt godt og rett om Sterke Viljer på Nabbetorp.

Det ble en og annen novelle i Arbeidermagasinet til tyskerne stoppa Nils Johan Ruud. Honoraret var svimlende kroner 75. Arthur Omre gikk alltid bakveien opp inn og ut i bladet. Han frykta Oslomafiaen fra sin mørke fortid.

En del av honoraret ble fortært på Andreas Eriksens hybel på Torshov, arva etter Sigurd Hoel. – I den tiden kunne du sulte ihjel og drikke deg ihjel samtidig i Oslo, har Robert Normann sagt. Jeg lever i beste velgående.

Freden brøt løs. Jeg skifta for alvor fra skomaskin til skrivemaskin. Første reportasje var bak piggtrådgjerdet på den nyoppretta nazistleiren på St. Croix. Bak piggtråden tusla prominenser: Politimester og rådmenn og frontreporter Fritjof Diesen. Natta før hadde det vært tordenvær. – Det var verre enn det røde artilleriet ved Krasnoje Zelo, sa Diesen.

Dommer Simonsen delte ut dommer på løpende bånd: – Værsågod, neste. De fleste var små skjebner som snufsa og beklaga det de hadde tulla seg opp i.

De store sakene kom opp for lagmannsretten i Sarpsborg. Ved Skrikerutjernet hadde to grenseloser tatt livet av et jødisk ektepar på vei til Sverige. Jeg satt ved siden av Hasselknippe i VG og refererte. – Les VG i morgen, sa redaktøren. Stort oppslag på første side: «De handlet som soldater!» Derfor hadde de altså rett til å slå ihjel to gamle jøder!

Jeg intervjua Trygve Gulliksen, typograf fra Seut. Han satt bakbundet i bil til Trandum, klarte å få fram en kniv, kutte banda, skjære høl i duken over bilen, og kom seg vekk fra den sikre død.

De første åra etter krigen så vi ikke på klokka, vi så på datoen. Staben var stort sett redaktør Hustad, redaksjonssekretær Otto Reff, min gode og altfor tidlig døde venn Johan Simensen, og jeg sjøl.

Jeg kunne sitte alene og klippe fra Arbeiderbladet, sveive og ringe lensmennene, kaste meg på sykkelen og dra til kommunestyremøte i Råde eller på ski til møte i Onsøy. Det siste var mest for moro. Jeg tok bussen hjem. Drosje ble bevilga en eneste gang: En stakkars guttunge var overkjørt av toget.

Forretningsfører Tobiassens sparsommelighet er en legende. Men det er den hele og fulle sannhet at du måtte levere inn blyantstumpen før du fikk utlevert en ny.

Det gjaldt å være nøyaktig. En overskrift lød: «Lektor Lien lurer døden på Halden bybru.» Telefonen ringte. En kollega av Lien ringer: – Lien er ikke lektor, han er adjunkt.

Vi ble flere på laget. Odd Moe, sønnesønn av P. Moe, god all-rounder og naturskildrer fra Lerhølet. Ole Haug, tidligere Furubotnkjemper som trakterte skrivemaskinen som et maskingevær. Birger Madsen, uuttømmelig lokalhistorieskribent med mildt sjikanøse Hompetittenviser hver lørdag.

Selve sjefen Hustad, sterk som en hest i redaksjonen og ved sjakkbrettet. Vennligheten sjøl og åpen for kritikk. Han leste lederne høyt: – Nå, hva synes dere, gutter, mens faktor «Svarten» brølte etter manus.

I bakbygningen surra flatpressa. Den ga muligheter etter dead-line. Iltelefon fra Oslo: Marineløytnant Danielsen frikjent i spionasjesaken. Jeg var inne alene. Opp i setteriet, gripe i settekassa, stable: «Siste: Danielsen frifunnet.» Ned til trykker Skogstrøm og inn med satsen. 1-0 til Demokraten.

Edifonen står vel nå på Teknisk museum. NTP og Arbeidernes Pressekontor talte i telefon inn på ruller som vi kunne snurre tilbake og notere. En nyhet var Hellskriveren. Den har ingenting med det varme stedet å gjøre. Telegrammene kom på lange papirstrimler som flittige Else Marie Gjerløw maskinskrev i Fredriksstad Blad med blåpapirgjennomslag til konkurrenten borti gata. Journalist, senere redaktør Erik Skogstrøm og Else Marie Gjerløw var også gode kolleger og venner.

Forholdene var ikke alltid idylliske. Cappelen Dahl i FB var en dyktig luring. På referentjobber kunne han la blyanten ligge og stirre i taket. Altså uinteressant, tenkte vi. Dagen etter var det nettopp de poengene som var bretta ut over tre spalter i FB. Men når jobben var gjort, ble det ofte et parti sjakk i all samdrektighet med Cappelen Dahl. Da var det min tur til å si sjakk matt.

Etter en ti års tid skifta jeg beite til nattredaktørjobb i Fyrste Mai, senere Rogalands Avis i Stavanger. Jobben var sjelden gjort før ved fire-, femtiden om natta. Sønnen Terje ville gjerne være med far i redaksjonen. Ved firetida, med punktert sykkel, rusla vi hjemover. Terje så opp på meg da vi passerte brannvakta: – Pappa, sa’n, når jeg blir stor vil jeg gjerne ha et lett og godt betalt arbeid som deg.

Trond Hegna, redaktøren, skrev i 1940 lederen: «Ingen nordmenn til salgs!» Etter krigen abonnerte Kong Haakon på Fyrste Mai. Trond Hegna satt på Stortinget, men i feriene var den gamle Mot Dagist og radikaler tilbake i redaktørstolen. Det var politiske spenninger mellom fast og konstituert ledelse. Jeg ble radikalisert i Stavanger. Jeg leste Orientering og satte stadig større spørsmålstegn ved Vietnamkrig, NATO-medlemskap, EU-tilknytning og atomopprustning.

I 1969 var jeg tilbake i Demokraten. I 1972 overtok jeg etter redaktør Kvaale. Det har vært to dreininger i avisa: P. Moe la i sin tid roret til høyre, i min tid gikk det til venstre. Blant annet takket være et fint team yngre gutter: Olav Begby, Jens Olav Simensen, Svein Roald Hansen og Helge Solheim, for å nevne noen. Det ble lagt merke til på Youngstorget.

Haakon Lie hadde jeg møtt før, i 1954, da han kom nedover i åpen jeep fra Oslo for å ta rotta på kommunistreiret på Torp. Jeg var cicerone og laga reportasjen. Han herja og skrek. Etterpå: – Var jeg best? Senere sa han: – Ta vare på den unge mannen. Han har gode anlegg. Senere forandra han vel mening.

Av 42 Arbeiderpartiredaktører var jeg den eneste som gikk ut mot USA-herjingene i Vietnam, mot EU og politisk overvåking.

Mange i redaksjonen stilte i demonstrasjonstog i Nygaardsgata sammen med NKP og AKP og andre radikale bak parolen: USA ut av Vietnam. Pampene lokalt kom opp og ville styre avisa: – Du må skrive slik. Du må ikke skrive slik. Jeg sa: – En avis skal først og fremst stå i demokratiets tjeneste.

EU-striden raste: Vi ga plass til både for- og motinnlegg på leserbrevsidene. En A-velger skulle bli en JA-velger. Youngstorget sendte ut emissærer til avisene. De brifa redaktøren etter at gutta hadde gått hjem. De tok ikke turen oppom meg. År etterpå snakka jeg med Rune Gerhardsen. Til tross for at han var sønn av far sin, sa han: – Ensrettinga var omfattende.

Ronald Bye kom nedover fra Oslo. Jeg skulle tas. Parti og LO krevde ekstraordinært representantmøte. Lokalt var Knut Løkke på krigsstien. Det gikk en kule varmt. Folk som Sverre Borgen og Karsten Jamissen støtta meg. Opplegget sprakk. Ronald Bye rapporterte: – De vil ha’n der nede. To ting avgjorde: Jeg hadde støtte i grasrota, ikke minst blant gutta i redaksjonen. For det andre: Avisa hadde økt opplaget med nærmere femti prosent i min redaktørtid.

Overvåking? Jeg skulle ringe avisa og ble satt direkte over til en kollega i Onsøy. Borte ved Kirkeparken, der vi i toget svinga ned til høyre, sto de åpenlyst og klikka og fotograferte. Jeg vet hvem som var rapportører ved de fleste bedrifter i Fredrikstad.

En av sønnene mine søkte seg til et forsvarsanlegg på Lutvann. Det gikk ikke – faren var kommunist. Kommunist har jeg aldri vært. Jeg har kjent de fleste kommunister her i distriktet. Det er hederlige folk som har ofra mye for en visjon som er idealistisk.

Trygve Bratteli greide ikke å avsette meg, selv om han prøvde, men etter en del år som løsarbeider igjen mista jeg plutselig tilknytningen med Demokraten. Bladstyret ga beskjed: – Han er ikke noe å holde på, han bare kritiserer Arbeiderpartiet. Jeg som ga AP noe å lande på!

Politisk er ikke avstanden lenger stor mellom Demokraten og Fredriksstad Blad. Dessverre. Aviser skal ikke være menighetsorganer. Men er de ikke meningsorganer, sjøldør pressa. Det skjer med de tabloidiserte, kjendisfikserte billedblader som i dag er i skuddet. Vårt slagord i min tid som redaktør var: Leve den håndskrevne avis! Det levende ord! Ha det!

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling