-En logn, vidsynt kar som røkte pipe

Ola Hofmo, født 1905, død i tysk krigsfangenskap i 1945. Journalist i Arbeideren, innvalgt under krigen i NKPs centralkomité. Friheten har truffet Inger og Per Hofmo og Harald Olsen. De minnes en omsorgsfull far og en god venn.

Per Hofmo

Per: – I fars familie var de 13 barn. 11 vokste opp. Solveig var eldst. Hun døde i tysk fangenskap. Ola var født i 1905 og nummer åtte i rekken. Rolf var storebror. Familien flyttet etter hver barnefødsel, slik virket det i allfall. En tid bodde de i Kolstadgata på Kampen. Til slutt endte de i Klaus Riisgate. Flere av barna vokste opp der og bodde der etter at de var godt voksne. Gården kunne hett Hofmogården.

Bestefar var med og stiftet sukkerarbeidernes forening. Erling, far til Gunvor Hofmo, var den av brødrene som var mest politisk bevisst og dro de andre med seg. På et bilde, tatt i Klaus Riisgate, er flere av barna samlet foran juletreet. I toppen er stjerna med sigd og hammer.

Det var et veldig samhold i Hofmofamilien. Viktige avgjørelser ble tatt i familieråd. Familien kom til at Ola hadde det beste hodet og skulle påkostes artium på latinlinjen på Aars og Voss skole.

Inger Hofmo

Inger: – Mor kom fra Toftesgate på Grünerløkka. Morfar var former på Eureka. Det var seks barn i familien. Jeg tror at mor og far traff hverandre i Grünerløkkens Arbeiderungdomslag som holdt møter i Arbeidersamfunnet i Toftesgate. På et gammelt bilde spiller de teater. Ola er kongen.

Mor og far gifta seg i 1928. Jeg er født i 1929, Per er et par år yngre. Far var flink med oss barna. Han hadde en egen måte å pakke meg inn på om kvelden når han kom for å si godnatt. Da var jeg trygg og kunne sove. Far var dyktig til å lage mat. Det var ikke vanlig blant mannfolk den gangen. Han hadde vært i Paris i 1927 og arbeidet på en restaurant. Jeg har ofte tenkt på om det ikke lå politikk bak den turen.

Hver første mai var vi med på møtene på Dælenenga. Onkel Rolf var pott og panne i arbeideridretten. Han tok oss med på idrettsstevner. Vi var stolte når vi sto ved siden av onkel. Vi skjønte at han var sjefen.

Partifolk ut og inn døra hjemme hos oss

– Vi bodde i fjerde etasje i Hegermannsgate 4 på to rom og kjøkken. Vi skilte oss ut. Pappaen vår hadde ikke ni til fire jobb, men var av gårde til alle døgnets tider. Det hendte at andre unger kalte oss kommunistyngel.

Per: – Både Inger og jeg var ofte nede og besøkte pappa i redaksjonen til Arbeideren. Avisa hadde flytta fra Lilletorget til Møllergaten 24, i annen etasje over møbelforretningen.

En gang, det kan ha vært under Finlandskrigen, kom en gjeng nazister togende forbi. De begynte å pælme inn vindusrutene. Asbjørn Andersen i redaksjonen fikk meg til side så jeg ikke skulle komme noe til.

Redaksjonslokalet var stort og romslig, med tre store bord og noen mindre avlukker. Vi ble kjent med de fleste: Partiformann Henry W. Kristiansen, Carsten Åsebø, Martin Brendberg, Ivar Digernes, Asvor Ottesen og Lalli Løvland som var gift med kriminalreporteren i Aftenposten.

Harald Olsen

Harald: – Det var først og fremst i Arbeiderens redaksjon jeg ble kjent med Ola Hofmo. Han var en logn, litt humoristisk og vidsynt kar som røkte pipe og hadde mange interesser. Aksel Sandemose vanket i redaksjonen. Kommunist var han neppe, men såpass loslitt at han falt inn i miljøet. Ola satte bøkene hans høyt. Han sa til meg: – Du skal lese En flyktning krysser sitt spor og Vi pynter oss med horn. Sandemose er en stor forfatter. Vi gikk ut og tok oss noen glass øl. Det ble slett ingen brudulje med Sandemose. Kanskje Ola hadde en god innflytelse.

Inger: – Det var partifolk ut og inn stadig vekk i Hegemannsgaten. En tid hadde vi Kurt, en tysk flyktning, boende hjemme. Det kunne bli litt vel mye for mor. Hun hadde jobb som bokbinderske i Fredriksens bokbinderi. Det far tjente i Arbeideren, var hverken til å leve eller dø av. Forretningsfører Nagell i avisa måtte vri på hvert øre for å få det til å henge i hop.

Far var mye ute og reiste. Da han kom hjem fra Sovjet, hadde han russerbluse med høy hals og knapping på ene siden. På bokhylla i stuen sto Lenin. Vi fikk store, russiske billedblader på engelsk i fine farger på glanset papir. Jeg kan ennå kjenne lukten.

-Få ut avisa, sa Ola

Per: – Krigen kom ikke uventet. Selv om vi var barn, hadde vi hørt hva de voksne snakket om. Flere av de Spaniafrivillige besøkte oss. En av Nordliguttene falt i Spania. Da sirenene gikk natta til 9. april, var far i avisa. Vi hadde hørt at det ikke var trygt å gå i kjelleren hvis huset skulle rase sammen. Mor, søsteren min og jeg gikk ned i annen etasje. Så måtte jeg på do og ringte på døra hos de som bodde der. De hadde ikke merka noe: – Hvorfor går dere ikke opp til dere sjøl, hvis det det er så om å gjøre, sa de.

Jeg hadde fått meg sykkel av morfar. Inger misunte meg veldig sykkelen. Jeg tenkte: – Nå er det krig, nå mister jeg sykkelen min.

Harald: – Jeg gikk ned i redaksjonen i Arbeideren natta til 9. april. Det løp inn stadig nye meldinger. Jeg tror de måtte brekke om avisa tre ganger. Ola var ikke der, flere i redaksjonen hadde gått ned i trykkeriet som lå i Chr. Kroghsgate. Her traff jeg Ola: – Vi må få ut avisa, sa han. Hun som ble kona mi, gikk med Arbeideren. Hun og jeg tok avisbunken og så delte vi ut til abonnentene på Grünerløkka fra Schous plass og opp til Chr. Michelsensgate.

Inger: – Etter 9. april var far mye mer borte enn før. Vi visste ikke hva han drev med, men små gryter har også ører. De voksne bad oss om å være forsiktige, ikke erte tyskerne eller skrive H7 på veggen.

Tyskerne kom på døra i august 1940. Arbeideren var den første norske avisa som ble stoppa. Det ringte på, utafor sto fem gestapister i blanke støvler og ballongbukser. De gikk gjennom leiligheten, tok ut bøker i hyllene, rota i skuffer og skap og stappa ned i sekker som de hadde med seg. De tok med seg pappa. Jeg kan ennå se ryggen på den gråsvarte frakken hans da han går ut døra. – Jeg kommer igjen, sa han.

Per: – Jeg tror at far og mor hadde bedt om at jeg som var så liten måtte få gå ut, men jeg husker det samme som Inger, så det fikk jeg ikke. Denne gangen kom far tilbake. Han fikk seg nytt arbeid, han drev og grov grøfter på Tørtberg. Jeg sykla ofte bort til ham og prata med ham på arbeidsstedet.

Så ble han illegal. Det ble avtalt, og jeg kunne møte ham noen ganger i den store portalen på Dæhlis plass. Andre ganger kom han hjem til oss. Da ble søster og jeg sendt ut for å se om veien var klar. Som tegn til far ble det satt ut eller tatt vekk en potteplante i vinduskarmen, jeg husker ikke så nøye.

Vi måtte også gå i dekning. Vi var hos en tante på Bjølsen og på våren 1941 oppholdt vi oss på et dekningssted som NKP hadde på Norderhov. Søster og jeg hadde dekknavn, noe på H – Hansen eller Halvorsen. Noe på H måtte det være i tilfelle noen av klærne våre var merka med forbokstavene våre. Jeg kappa land sammen med noen gutter. Jeg hadde flaks med kniven: – Her kapper den store Per Hofmo, for det ut av meg. Jeg kjente jeg ble kald og varm. Jeg skyndte meg å si at Per Hofmo var en jeg kjente som var så innmari flink til å kappe land.

-De har skutt far!

Harald: – Sommeren 1940 holdt NKU flere møter dels privat, dels halvillegalt i Folkets Hus. Den sommeren var det stor usikkerhet og forvirring i arbeiderbevegelsen. Vi i NKU mente at Norge var erobra av en fascistisk stat og måtte handle deretter. Ikke alle så det slik: Vi hadde besøk av Arvid G. Hansen. Han mente at det lot seg gjøre å bygge sosialismen på tyske bajonetter.

Vi i NKU organiserte transport av tyske antinazistiske flyktninger over til Sverige. I denne tiden traff jeg Ola flere ganger. Han kom på møtene og orienterte oss om situasjonen i fagbevegelsen og i partiet. Ola var en godt skolert kamerat. Han hadde gått på Leninskolen i Moskva 1931-32.

Inger: – Vi måtte ha vært hjemme i Hegermannsgaten da far ble tatt. Jeg husker at bror til mor, onkel Rolf Andersen, kom og sa at far var skutt.

Jeg hadde begynt på Foss skole og hørte at de hadde skutt en mann borte i gata. Jeg visste at det var far. Jeg måtte late som ingenting. Vi visste ikke om han var død eller levende.

Harald: – Jeg var i NKPs sentral i Åsa ved Steinsfjorden da Arne Gauslaa og Ivar Lie kom og fortalte at Ola var skutt. Senere fikk vi greie på at han hadde oppholdt seg i en dekkleilighet i Asbjørnsensgate da Gestapo lette etter folk fra Osvaldgruppa etter sprengningen av Stapohovedkvarteret i Henrik Ibsensgate. Ola trodde det var han de var ute etter og hoppa ut av vinduet og tyskerne fyrte løs. Han fikk et skudd i pannen som var så djupt at senere kunne han legge fingeren ed i stripa etter skuddet uten at fingeren syntes. Han sa senere at han hadde redda livet fordi han hadde så tjukk skalle.

Inger: – Far var blitt lagt inn på den tyske avdelingen på Aker sykehus. Gjennom en sykepleierske fikk vi beskjed om at han var i live. Vi fikk beskjed at vi skulle til Sverige. Vi bodde hos tante på Bjølsen. Dit kom en dame med falske pass og papirer og beskjeden var at vi skulle møte på Treschows bru da og da.

En lastebil kom og kjørte oss mot grensen over Lillestrøm og Fetsund. Inn til grensen ble vi ført gjennom skogen av en kar i kjeledress. – Der er grensen, sa han, nå får dere klare dere sjøl. Jeg var skuffa. Jeg så ikke noen grense. Men vi traff en hyggelig militær. – Jasså, sa han, ni är norrmän. Välkomna till Sverige.

Han kommer ikke likevel…

Harald: – Dere gikk over på NKPs apparat. Thure Andersen hadde hovedansvaret for ruta. Senere overtok Sigurdsson, «Mannen med reveansiktet». Vi hadde kontakt med Transportsentralen som hele tida skaffa oss «schein» for kjøringa. En gang skulle jeg møte et par karer fra London som skulle gi oss et par hundre tusen kroner til å bekoste utgiftene. De kom aldri. Men vi klarte oss, for mange fagorganiserte spytta i.

Per: – Jeg gikk på skole i Stockholm. Inger gikk på gymnaset i Uppsala. Vi visste ingenting om far. Far visste hvor vi var. Han hadde sittet et år på Møllergata 19. En dag fikk han inn i cella et halvt såpestykke. Det betød at vi alle tre var over i Sverige. Hadde det vært et kvart, hadde det bare vært Inger og jeg.

Inger: – I 1945 kom de hvite bussene. Rolf hadde også sittet i tysk krigsfangenskap. Nå kom han. Mamma ringte meg: – Nå kommer snart pappa. Så fikk hun beskjed. Han kommer ikke likevel. Han kom aldri.

Per: – Pappa satt først i Natzweiler, så i Dachau, deretter i Mauthausen og til sist i Gusen II. Vi hørte at han hadde vært på transport til Natzweiler sammen med noen studenter. De spøkte og sa at nå kom de snart til vinmarkene i Alsace. Far satt taus. Han visste hva som var i vente.

Først i 1999 fikk vi via den norske ambassaden i Wien ut noen opplysninger om far. I kopier av fangelistene for Gusen II er det bare satt en strek over navnet og avmerket dødsdagen 23. januar 1945. Der asken til de døde fangene ble spredt, er det nå bygget en landsby. Østerrikerne sier at de ikke var med i krigen.

Trykt i avisa Friheten 1999
Fotos: Ola Hofmo privat/arkiv, øvrige fotos: Tor Inge Berger