Med akterenden mot vinden

Kåre Appelgren: hurragutt, kilegutt og snurrevadfisker med muntre minner fra sprittiden.
Far ble borte på sjøen. – Vi skrapa sammen og hadde alltid ettermat, husker veteranen fra Kjøkøya.

Far min, Evald Napoleon Appelgren, hogg sten og smugla sprit. Han vandra inn fra Bohuslän. Han traff Kathinka fra Halden. Hun ble mor mi. Det ble seks av oss. Astrid, Alf, Sverre, Arne, Randi og meg.

Før far gikk i gang i brottet på Kjøkøya, hadde han vært med og bygd kraftstasjonen på Rjukan.

Det var flere stenhoggere i Putten. Formann Westin bodde i Odessa, i Lokalet var det to leiligheter, i Ekebukt på andre siden av Kap Horn bodde det karer som sto i brottet.

Huset vi leide for tre kroner måneden, ble kalt Smia for før hadde det stått ei gammel smie der. Like ved bodde to skomakere, Karl og Axel. Jeg våkna når de begynte å panke ved firetiden om morran. Axel hogg også sten. Han hadde hogd en diger, rund, flat sten men fikk vrak på det. Etter det ble han gærn og gikk rundt og prata med telefontrådene.

Far hadde ei snekke med vinkeljern i bånn. Der hadde han spritkannene. Noen ganger senka han lasta på havbånn og hadde ei lita kule som merke til han kom og henta.

Han skaffa seg racerbåt i følge med Henry og Hans. De hadde vært ute og henta en ladning. De fikk tollbåten etter seg. De kjente farvannet og smøg seg innafor skjæret, men tollerne kjørte oppå og ble stående.

En dag sto tollerne i døra hjemme. En av dem letta på en gummistøvel. Den var tom. I den andre hadde pappa gjemt spritflaska. Bror min sto og så på. – Si meg hvor far din har gjemt brennevinet, skal du få femti øre, sa tolleren. – Far har gitt meg ei krone for å holde kjeft, sa bror min.

De kom i flokker fra byen for å kjøpe sprit. En gang var det tredve mann i ei kueke. Kueka gikk på grunn, og alle mann havna i sjøen. Våte og skjelvne kom de på land, og brennevin skulle de ha.

En kar var småfull og tørst og ville ha mer å drikke. Døra var stengt hjemme så han klatra ned pipa. Der satte han seg fast så far min måtte rive pipa.

Nyrén bodde på Kuba, den vesle holmen utafor Putten. Han dyrka tomater og hadde kaniner og smugla sprit. Henry satt i Tolleråsen og så Nyrén gjemme spriten under en gran. Ikke lenge etter var Henry nede og forsynte seg.

Jeg var på LO-møte på Selbak. – Er du sønn til Evald Appelgren, spør en kæll. Jo, jeg var da det. – Far din var snill, sa kællen. Han ga oss brennevin gratis.

Lille julaften i 1927 var far og Oscar, som var gift med søstra mi, på vei fra Papperhavn gjennom Skjælsbosundet. Isen slo høl i snekka. Fra en båt ute i fjorden så de det blussa. Isen lå så langt utover at de kunne ikke komme til hjelp. De fant hverken karene eller en pinne av snekka. Mor mi gråt i fire dager.

Vi klarte oss, men mor måtte iblant gå til Arnfløt som var fattigforstander i kommunen. Hun fikk en og en halv krone uka for hver av ungene. Alf sto i arbeid og betalte ti kroner uka hjemme. Jeg fiska hvitting og fikk tyve øre sneset av Ingertha Julsen på butikken. Jeg hadde arva ei børse og skjøt vilt. Den gangen var det mye svartender her ute. Mor hadde slekt i Amerika. Hver jul sendte de femten dollar.

Jeg gikk på Kjøkøy skole. Lærer Furan fra Trøndelag var hard i klypa. Jeg satt sammen med Rolf Hansen i syv år. Vi leste aldri på leksa. Når jeg ble hørt, kikka jeg i boka hans, og var det hans tur, titta han ned i boka mi.

Jeg mista lua mi i gulvet. Da jeg tok’n opp, skælla jeg i pultlokket. Jeg mista’n på nytt og skælla igjen. Da kasta Furan meg på gangen.

Jeg sto i brottet og slo kilehøl. På Kjøkøya het stenhoggera Birger Marthinsen, Oliver Fredriksen og Aksel Pettersen, Gustav og Frans Johansen. De rissa opp med brenneren, og så slo vi høla. Slo vi hølet på sida av streken, kjefta de.

Jeg fikk ti øre hølet. En gang kila jeg på Buholmen. Jeg skulle ha betalt. Henry Svendsen sa: – Han skal ikke ha mer enn tre kroner. Sønnen hans, Johan, tok imot. – Han skal ha seks, jeg har skrevi det opp.

Smeden het Holberg. Jeg gikk i smia for stenhoggera. Hver hadde sin lille avdeling i hylla der jeg leverte og henta redskapen. Ammunisjon hadde de i ei lita bu. Vi guttunger stjal krutt og laga ei lang stripe i graset helt opp til varden, og tente på.

På Kjøkøya hogg de kantsten. Anker og Johan kjørte sten ned til Brakkebrygga. De skulle alltid slåss. De klappa til Nyrén. Da sa han: – Ska man inte kunna gå på Guds gröna jord.

Utafor Putten sto det ei bu på påler i vannet. Vi lå på magen på golvet og fiska fra bua. På lørdager var det dans der. Det var også dans på Folkets Hus som er revi nå. Rolf Hansen spilte trekkspill. Nyrén hadde fått for mye innabords. Hilma, kona hans, skritta i vei i vann til livet med ei parafinløkt i handa og viste veien for mann sin som plaska etter i eka.

Under krigen kom det tyskere på huset. Waldemar Pettersen hadde fått tak i ei som het Bjørg. Tyskerne var interessert i ho. De brukte bajonetten mot Waldemar. Waldemar var kjapp på foten og hoppa unna.

Jeg laga sjøl konfirmasjonsskoa mine på skomakerskolen. Da jeg var konfirmert, dro jeg med Magnussen på snurrevadfiske. Magnussen hadde en halvdekker med seks hesters FM-motor. Han hadde to parter og jeg en part.

Tauet til Magnussen var dårlig, med svære knuter som var vanskelig å få over nokka. Magnussen kjefta fælt, han mente jeg ikke tok i nok.

Vi fiska på høsten utover mot jul til isen la seg. Vi dro ut på morran ved sjutida og holdt på til fire. Vi fiska i Asmalsundet, på Putteflaket og østafor Bratholmen og fikk torsk og spetteflyndre og strandflyndre i påsan.

Blåste det opp, lå vi med ræva mot vinden. På onsdager og lørdager sto vi på torget. Vi hadde plass borte ved pisser’n. Vi stabla opp fiskekasser og jeg ropte: – Kom og kjøp fin, fersk fisk!

Vi tok seksti øre kiloen for torsken. Bortafor sto bror min og solgte torsk han hadde fått på surbus. Han tok bare femti øre enda torsken hans var mye større. Under krigen fiska vi mye håbrann. Kvinnfolka malte den opp til fiskekaker.

Det var masse trost på Kjøkøya. Jeg skjøt trost og hadde den med meg i ei kasse på torget. Jeg tok tretti øre stykket for trosten. Magnussen unte meg det ikke.

Jeg dro på sildefiske med Johan Gundrosen. Vi fiska utafor Hvaler og inni Oslofjorden. Hver morgen blødde jeg neseblod. Jeg kom hjem og gikk opp på Folkets Hus og satte meg ved ovnen. Jeg var veldig dårlig. De sendte bud på doktor Opsand. Han sa jeg var full, men jeg hadde ikke smakt en dråpe. Jeg ble liggende hjemme og doktor Kornfeldt kom og stakk ei sprøyte inn i brystet på meg, men fikk ikke ut en dråpe vann. – Det er et bra tegn, sa doktor.

Under krigen var det mange tyskere her ute. De bodde i brakker langsmed fjellet. De satte opp kanoner på toppen av Kjøkøya og dundra og skjøt mot Ramsøflaket. Martin Johansen fra Ødegarden lå og fiska der ute. Han fikk fart på seg.

Tyskerne var stort sett vanlige soldater. Vi kjøpte tobakk av dem. De tok to og en halv krone for sigarettpakka og femti kroner for ei pakke Brinchmann pipetobakk. – Dere er noen jøder, sa vi.

Det var strengt forbudt å ha våpen. Jeg hadde vært ute og skjøti to ender og gikk med dem i handa. En tysk offiser braste ut av en nypetornbusk. Han så på meg og endene. – God mat, sa han og gikk sin vei.

Jeg og to av kameratene mine fant ut at det var bedre i Sverige. Vi lånte ei sjekte i Fredrikstad og rodde i vei. Vi rodde hele natta til vi så et lys på land og rodde tilbake og gikk i land. – Jaså, ni är norska, sa han vi møtte. Vi ga han ei flaske borgerakevitt som vi hadde med oss. Vi kom på sjukehus i Göteborg, for vi hadde ikke skinn på ræva etter roinga.

Først var jeg med politisoldatene i Gislaved. Etterpå fikk jeg arbeid i gruva til Höganäsbolaget i Skåne. Når vi hadde lønning, leverte vi et metallskilt i luka på kontoret. Innafor satt ei pen jente. Jeg holdt hardt i skiltet så hun ikke fikk tak i det. Hun ble kona mi.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling