Bak disken på Asmaløy

Parafin og melk i løs vekt, hestesko, Sneball fiskeboller, Tiedemanns Blå snus, Savoy sigaretter for Johan Borgen. De var best for helsa.
Arnt Lorentzen (83) har drevet butikk på Rød siden 1944. – Jeg kjente alle kundene.

Jeg er født i 1916 på Asmaløy, rett nord for Bedehuset. Mor tok seg av hus og hjem og tolv unger. Vi hadde ei ku, en gris og seks, syv mål jord. Vi klarte oss. Bror til far kom med hest og gjorde våronna.

Far kjøpte opp fisk. Han var svoger av Olaves Hansen som drev en gros med kontor på torvet.

Far var mye i følge med Karl Kølås og Ole Sten fra Råde. De kjøpte opp fra fiskerne i Papperhavn og solgte til fiskehandlerne. Det var Strand og Flodin og Rubin som begynte hos Humlekjær. Konene kom ned og fikk fylt fiskekassene og solgte i smått oppover langs elva, på Selbak og Torp og Torpeberget og Lisleby.

På høsten kjøpte far hummer fra Korneliussen i Havstensund. Korneliussen drev stort med hummer gående i svære flytekummer. Fra jeg var en seks, syv år, var jeg med far. Jeg spyla fisken med kastepøsen og gjorde’n ren.

Jeg gikk på Asmaløy skole og ble konfirmert av Bauer Hansen. Vi ble hørt i katekismeboka, men ble ikke stilt opp på gulvet etter hvor flinke vi var.

Etter konfirmasjonen fløy jeg visergutt for Jacobsen i Fredrikstad Bygg. Jeg dro kjerra med sementsekker opp til Lahellemoen. En halv kalksekk ut på Øra tok jeg på sykkelen. Jeg slet med å holde sykkelen med sekken på planka tversover den små ferga.

Jeg var to og et halvt år i Fredrikstad Bygg. Etterpå dro jeg på fiske. Sammen med bror min, Trygve og far, hadde vi en Farsundbåt på 43 fot med 25 hestekrefters Lysekilmotor. Vi fiska makrell og brisling og dro på vårsild og storsildfiske på Vestlandet. En gang utenfor Egersund blåste det slik at far min kom i lukekappa og hev kortstokken over bord.

Iblant lå vi ved Skagen og fiska. Det var blitt krig. Vi hadde lov å ligge ved brygga i Lysekil, men innafor der de hadde gjerda inn. Det var noen gamle stenhoggere som skulle passe på oss. De snudde ryggen til, og vi gikk opp i byen. Jeg så Hemsöborna på kino og kjøpte hvitt hvetemel til mor.

Jeg sparte meg opp penger og gikk på Thordals handelsskole i annen etasje i gamle Arbeideren.

På Rød var det to butikker. Arve Olsen var eldst. Den andre, nærmere byen, hadde Harald og Marie Pettersen starta i 1932. I 1944 skulle Harald ta over fedregården. I tillegg til det jeg hadde sjøl, lånte jeg litt av bror min og kjøpte butikken. Varebeholdninga ble beregna til 980 kroner.

Før var det seks butikker på Asmaløy. Foruten oss og Olsen, var det Juul Reinertsen som drev Skipstad landhandel, Agnes Tønnesen hadde også en butikk lenger ut ved brygga. På Viker var det Hans Simensen før sønnen Halfdan overtok. Helt ute ved Vikerhavna holdt Ragnar Reinertsen til.

Jeg starta i det små. Huset var på femti kvadratmeter i to etasjer. På ytterveggen var malt HANDEL med store, svarte bokstaver. Johan Borgen sa at det minnet ham om butikker han hadde sett nordpå.

I første etasje var butikklokalet med disken i vinkel. I annen bodde en tante og onkel av meg. Folk som kom inn, syntes butikken var lys og stor. I taket hang Petromaxlampa. I et hjørne sto den svarte vedovnen. Strøm fikk vi først i 1948. Telefonnummeret var 59, Spjærøy central. Sånn etter hvert ble jeg gift med Berit, en av jentene på sentralen.

Foran vinduet sto benken. Folk hadde god tid. Johan Arntsen var en gammel seilskuteskipper. Han hadde mange historier om salg og kjøp av skuter og livet ellers på de sju hav.

I 1944 gikk det mye på erstatninger. Mysosten var borte, i stedet fikk vi noe de kalte margarinost. På B-såpa skumma bare det ytterste laget. Etterpå var det som å tørke seg på et handhåndkle.

Det var flere sorter kaffeerstatning. Bare det var brunt, gikk det ned. Parafin var på merker. Kvoten var en liter parafin i måneden pr. husstand. Hadde jeg vært på fiske, satte jeg fram et par kasser makrell i butikken. Spiker og hestesko var også fritt. På den tiden var det tretten hester på øya. Det var bare Juul Reinertsen som hadde lastebil. Folk kom med hest og kjerre når de skulle hente et par sekker fôrmel i butikken.

Da tyskera var vekk, kunne jeg øke vareutvalget. Fiskebollen Sneball kosta 0,55 øre og Odin 1,10. Sagogryn og hvitt hvetemel kom tilbake i skuffene. Det samme gjorde snusen. Stenhoggerne brukte snus, det samme gjorde fiskerne. Det var ikke bra å røke når de hadde tørre garn i båten. I stedet la de på Tiedemanns Blå.

Arne Gundersen, sønn av Thomas, sykla rundt på øya og tok opp bestillinger i butikkene. Varene kom utover med Vesterøy. Knut Karlsen var skipper og Johnny Johansen var matros i mange år. Vesterøy la til ved brygga her nede.

Varene sto på fordekket. Var det dårlig vær, hadde Vesterøy en brønn i midten og luke på siden så de kunne ta ut varene den veien. Jeg kan bare huske en gang da det blåste slik at Vesterøy måtte gjøre vendereis til Fredrikstad.

Jeg møtte opp på brygga med drakjerre. Var det noen som skulle ha kjøttvarer til helga, ringte jeg inn til Halvorsen og fikk dem utover på lørdagen. Vi stengte ikke butikken før båten hadde vært her. Klokka kunne bli både seks og halv sju før vi kunne ta kvelden.

Johansen fra Onsøy dro rundt med snekka si og solgte brød som han tok inn fra Richvoldsen.

Melk var folk lenge sjølforsørga med her ute. Mange hadde ei ku eller to. De som ikke hadde, tinga melk på gårdene. Ungene ble sendt av gårde med spannet etter at folka hadde melka.

Senere da det kom feriegjester, og det ble færre kuer her, og butikken hadde fått kjølerom, begynte jeg å selge melk fra meieriet. Til å begynne med kom folk med spanna og kjøpte melk i løs vekt.

Øl hadde jeg bare lov til å ta inn på bestilling. Jeg tok inn et par kasser og hadde ei liste med navn liggende i skuffen i tilfelle det skulle bli kontroll. Det ble det aldri.

På sommeren lå mange i telt på Listranda. Jeg solgte en masse av Axel Jensens trelitersbokser med medister og kjøttpølser. Folk varma pølsene på primusen. Før var det en del arbeidsledig ungdom på stranda. Noen, jeg tror de kom fra Torsnes, hadde med seg trekkspill og spilte til dans på bakken og tok inn kollekt og kunne ligge her hele sommeren.

En gang kom det en flokk rødskjorter fra Torp, det var AUFere eller ungkommunister. Da ble det litt knuffing. Hvalerfolk har dessverre vært konservative.

På 60-tallet kom forandringene. Det ble ferge fra Tangen til Revholmen, Korshavn og Skipstadsand. Folk tok til å bygge sommerhytter. Det var vanlige folk, arbeidere og funksjonærer, som fikk seg ei tomt og satte opp. Brukte materialer skaffa de seg for en billig penge og frakta lasta utover med snekka. De var utover i feriene og på lørdager og søndager. Det hamra og banka i hver en bukt her ute.

Sjøl er jeg fra øya her og kjente de fleste av kundene. Marie Mathiesen på Brekkerud var gift med William som hogg sten. Sven Kvist var svensk og hogg også sten. Han og kona Oleane bodde borte på løkka.

Det var en god del stenindustri før. De sto og panka i Lifjellet. På avstand hørtes det som de slo i utakt.

Anne Nilsen var av de faste. Hun var gift med en kar som hadde vært i Amerika.

Martin Svensen Kilebakken handla mye hos meg. Han kom også fra Sverige.

Jeg hadde en kladd der jeg noterte. Mange gjorde opp en gang i måneden. Jeg likte det ikke. Jeg kunne lett gjøre folk en bjørnetjeneste, det kunne lett gå på.

Johan Borgen kjøpte Knatten. Borgen kjente jeg fra Akerøytida. Bror min og jeg satte ham en gang over fra Torsnes, og så ble det slik at han handla hos meg. Bestillingen kom oftest i posten. Borgen hadde for seg at det var uhøflig å stadig bruke telefonen, folk skulle ha tid til å områ seg.

Da han flytta til Knatten, gjorde jeg forskjellig innredningsarbeid for Borgen. Blant annet snekra jeg himmelseng til Annemarta. Om Johan Borgen var fornøyd, vet jeg ikke. Han var for høflig til å klage.

De var ofte innom butikken. De handla alt fra poteter til sigaretter. Borgen røkte Savoy, «det var det sunneste». Johan Borgen var enkel og beskjeden. Han gikk gjerne i en utvaska kjeledress. Vi prata sammen om alt mulig. Jeg har mange av bøkene hans med hilsen i.

Praktisk var han ikke. Jeg ble budsendt: – Det durer i huset, sa Borgen. Det viste seg å være en telefontråd som var spent for stramt så det ble ulyder når det var kaldt og blåste.

Annemarta var spesiell. En gang skulle hun ha pepper, mye pepper. Hun skulle strø pepper foran vinduet mot noe eller noen der ute. Borgen gikk lange turer alene. Han førte seg som om han skulle bli fotografert hvert sekund. På formiddagene skrev han med to fingre på maskinen. Det var som å høre hakkespetten.

På den tiden lagde han og Prøysen og Otto Nielsen Søndagsposten. Berit, kona mi, kjørte Borgen til og fra studio i Gamlebyen. Når jeg hadde ærend i byen hendte det at jeg tok med noen kasser rødvin i snekka utover til Borgen.

Da Ane gifta seg, bodde de ennå på Akerøya. Kona og jeg var i bryllupet. Det ble en masse champagne på alle. Utpå natten ble Borgen litt distré, vandra ned og satte seg i hytta på snekka mi. Jeg prikka han på skuldra: – Borgen, det er Akerøya. Han reiste seg, sa takk og rusla tilbake til festen.

Johan Borgen, det var en herre, sier Anne Berit, dattera mi.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling