Gøy på Greåker

Cowboylandsby og kultursenter. Løshester i gata, høylåve på Torvet samt Folkets Hus. På scenen: Excellensen alias Gunnar Stang. – Møtet med Isak Johnsen og revyen hans ble et vendepunkt i livet mitt, sier moromannen fra Greåker, sist på scenen som statist i Sverdet.

I sommer spilte jeg bymann i Sverdet. Første gang jeg var med var for 22 år siden. 48 år før det igjen ble jeg hjulpet til verden av Kristine Stang som senere var jordmor på St. Joseph.

Farfar eide Myrstad gård. Far fikk en bite av farfar og var halvt gårdbruker og halvt Josef som stabla råtømmer til tørk på fabrikken.

Ennå bodde vi på landet. To hester vandra i draget når de treska. 20 kvinnfolk tok opp etter meien. Farfar leide ut hester som dro vognene med kubber på fabrikken. Når pipa blåste klokka fem, var det farlig å gå på Glade hjørne for hestene løp av seg sjøl hjem til stallen. I tillegg til lagårn hjemme, eide farfar en låve ved Greåker torv. Du kunne ha spilt inn cowboyfilm i miljøet.

Jeg vanka sammen med Jan Ruyter på stasjon. Han og jeg hoppa fra stokk til stokk på mosene. Så datt jeg i. Gud måtte være med meg, for jeg begynte å svømme og kare meg i land. Foruten i elva bada vi i Høla, der det var ferskvannsåre og stenhoggerne hadde tatt ut fjell.

Oppe i Myrstadskauen pelte vi 25-ører i mosen etter pokerlaga. På Moa spelte vi fotball. Jeg var reserve for reserven. Jeg var bedre på snabelskøyter med remmer. Vi hang etter bussen på Gamle Grålumveien. Solveig Olsen var litt eldre. – D’ernte fali, bare heng på, bare heng på, skrek Solveig.

Mens jeg gikk siste året på skolen, ble jeg løpegutt hos apoteker Fjell som hadde hatt turnusen sin i Svaneapoteket i Gamlebyen. Apotekergården er revi. Det er synd, sånn en pen bygning med karnappvinduer og tre stuer i annen etasje. Der bodde apotekeren. Var det noen som ble syke på natta, ringte de på. På kvisten var innlosjert to tyske offiserer. I fylla panga de bildet av Karl 12. i glass og ramme på veggen.

Jeg gikk med medisiner til dr. Ihlebæk og dr. Arnfeldt Hansen og dr. Hesselberg og til tannlege Dahl. Apotekeren og Dahl gikk morratur samtidig, men den ene venta ikke på den andre på Greåkerbrua.

Apotekeren kjente ingeniør Eidsæter. Istedenfor at apotekeren fyrte opp destillasjonsapparatet, henta jeg et ti liters dampspann fra fyrhuset på fabrikken. Jeg var ganske liten av vekst. – Ta pauser så går det bra, sa fru Fladseth. Hun tok seg av meg.

Hver torsdag tok apotekeren og frua, den vakre fru Lilly, født Farmann, Pædda til Fredrikstad for å gå på kino, mens fru Fladseth passa butikken.

Jeg fikk lage håndkjøpspreparater. Jeg blanda kamferdråper som du ikke kunne daue av og honning og rigabalsam: Balsam rigense med. dekur. Jeg veide anislakris og salmiakkpastiller, bretta posene og fylte i.

Apotekeren ville ha meg med da han skulle flytte til Sandvika, men jeg fikk ikke lov hjemme.

Noen stolte på Stendoktern istedenfor på lege og apotek. Folk fra Oslo og fra andre siden fjorden satt tett i tett på verandaen og venta. Han trolla og ordna med stener og følte seg fram. Kusina mi hadde blindtarmsbetennelse. Stendoktern gjorde ho bra. Ho måtte love å ikke si hvordan han trolla.

Litt i samme gata var Spå-Kristian. Han het Kristian Hågenvigen og bodde i et skjul hos Wilhelm Høk. Han hadde tre, fire knøler på hue og tok seg på knølene og sa hvordan været ble til helga.

Mens jeg var på apoteket kjørte jeg film på Greåker kino fem kvelder i uka. Jeg titta i fremviserluka og nød Rita Hayworth og badflickan Esther Williams og Fred Astaire og drømte meg bort. Etterpå steppa jeg på gulvet i maskinrommet.

Arnardo skulle ha forestilling. Han ville ha meg som assistent. Jeg skulle få femten kroner. Han hadde bind for øya, og jeg skulle holde’n i henda og lede ham innover benkeraden og holde’n igjen når vi kom til dama han skulle plukke ut. Jeg ville ikke, for jeg syntes det var juks.

Jeg var blitt eldre og tok Pædda til Fredrikstad og Kongsten der Odeon spilte til dans. Vi fløy som gærne for å nå siste tog kvarter på tolv. – Vi spleiser to kroner hver til drosje dere, så slepper vi å ta toget, maste Bergljot.

Første gang jeg opptrådte, var for søstra mi i alkoven hjemme. Det var to ugifte søsken på Greåker, Johan og Klara. Klara sydde forresten første dressen min. Den var grønn. Jeg gikk i søndagsskole på Betania og hengte på meg et svært kors. Bedt til Gud har jeg alltid gjort.

Både Klara og Johan hadde mye vondt i hodet. Først herma jeg Klara. Jeg grep meg i panna: – Å, Johan, å, Johan, stikk bort på apoteket og kjøp tre femten øres hodepulver. Så var det Johans tur: – Å, Klara, å, Klara, jeg har så vondt i hodet, kan du ikke gå til Fjelle og kjøpe hodemedisin!

På Folkets Hus satte Isak Johnsen opp de første revyene etter krigen. Jeg satt på første benk. Det var alvorlige sketsjer med hjemmefrontfolk og komiske med Sjalu ektemann og Kjærlighet på landet med Harald Tango som gjorde seg lekker overfor Ingeborg Sørensen og viser om livet på Trøskehøltet og deromkring.

Mange av amatørene henta Isak fra sangkoret Klang. Harald Tango og Ingeborg er nevnt, dessuten var Berta Ottesen, Håkon Olsen og Gerd Olsen av de faste og trofaste.

Hvordan det skjedde husker jeg ikke, men en dag hadde Isak plukka meg ut til ensemblet. Det ble et vendepunkt for meg. Vi øvde i lokalet til Oslo konfeksjonsfabrikk, på folkemunne Okko pupp. Isak kjente fru Abel som var overformann og lånte nøkkelen.

Isak var instruktør og ga seg ikke før vi hadde taket på rollene. Politi Kristoffer Gretland sminka oss både gule og blå. Isak tigde stoff i konfeksjonsbutikkene på Greåker, og kona hans satt hjemme og sydde kostymer. Isak knabba og forandra der noe var å finne. Jeg sang bussvisa som var Greåkerversjonen av Arvid Nilsens trikkevise:

«Sett bagasjen, bak i kassen
pass den lille rompetassen
Ikke stå og protester,
for det står kø på Greåker!
Kjør!»

Den var det smell i!

Jeg hadde flaks og kom med på et amatørteaterkurs som AOF stelte i stand utenfor Oslo. Jack Fjeldstad var leder. Han hadde nettopp spilt inn Ni liv og viste oss stolt parykken han hadde brukt i filmen. I pantomime hadde vi fru Egede Nissen. Vi skulle gå etter musikk og stanse når hun sa stopp. Jeg stoppa. Hun pekte på meg: – Han der har riktig utgangsstilling.

Isak var redd for at jeg hadde fått griller i hodet: – Du må ikke skuffe meg, du må ikke skuffe meg, da går det gæernt!

En dag dukka det opp en konkurrent: Kallasten, Kongsrudslektens store sønn, annonserte forestilling i Folkets Hus. Isak var veldig sjalu. Kallasten skulle spille fele. Instrumentet hadde han med og mor si også. Det varte og rakk, men det kom ikke en tone.

Folk begynte å mumle og så på hverandre. Så sier han: – Nå må vi visst ringe til lensmann for nå kommer de vel og tar meg. Nei, vi går mor. Publikum satt bare og måpte og Isak dikta ei vise: – Her er Kallastene, stiller ut alene, mye rart å høre på og mye rart å se.

I revyen Opp meg teppet sang jeg visa Excellensen. Jeg stilte i kjole og hvitt, floss og sølvbeslått stokk. Så sang jeg:

«Kjære Tune-seere, får jeg presentere
bygdens eldste her på Tune gamlehjem.
Ja, når man er nitti, er det meget riktig
at man trekker alle gode minner frem.»

Så var det noe med støver og hjerterøver og så refrenget: «Det var første steget i romansen». Deretter ett, to, tre og et lite hopp, vende, ett, to, tre og et lite hopp, opp med den sølvbeslåtte stokken og lette på hatten.

Isak Johnsen var sjøl en flink skuespiller. I sketsjen Sota kommer, sota kommer, kommer han stormende inn i pysjamas, med oppslått paraply: – Det brenner, hjelp, det brenner! Han skrek så hjerteskjærende at Kristoffer Gretland som satt bak i kulissene, trodde det var på ordentlig og kom flyende inn med brannslukningsapparatet. Etter dramatikken slappa publikum av med Harald Tangos hulahulaballett som duva og dissa over scenen til tonene fra Bjørn Paulsen ved pianoet.

Det var som oftest tjokka fullt, alltid med formann Brekke og Janna Brynhildsen først på første rad.

Vi dro på turne til Råde. Forholdene var enkle. De som ikke var inne på scenen, sto bak og krampeholdt på kulissene.

Isak hadde laga en moderne utgave av Peer Gynt. Det var i det momanget ungdommen begynte med langt hår. Jeg var Peer og Magnhild, dattera til Isak, spilte mor Åse.

Hun: – Er du der ditt lange drog, kom så her så får du påg. Flyr jo rundt med jentehår. Er’nte klipt på fire år.

Jeg: – Mor, det er et nytt kapittel. Peeregutt har bitt en beatle.

Grand finale var med hele ensemblet og Trøskehøltjenka over scena.

Det var et stort tap for kulturlivet på Greåker da Isak gikk bort. Hver gang jeg opptrer ved private tilstelninger eller på scenen, har jeg ham liksom med meg. Siste gang da jeg var med i Sverdet. Jeg håper det ikke er den aller siste.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling