Hårfint på Drammensveien
Frisørmester og lektor Gunnar Svensson, lærebokforfatter, oldermann, fylkesformann i Norges Frisørmesterforbund, studier i utlandet, for å ta det aller viktigste. En populær lærer for vordende hårkunstnere. – Utrolig dyktig, avbalansert, en stor psykolog som får frem det beste hos elevene (May Iren Hauge, tidligere elev). Det startet på Oslos beste østkant. Det fortsatte på byens fornemste vestkant.
Jeg klipte meg hos Hjalmar Andersen i Åkebergveien. På forsommeren ga mor ordre: – Ferieklipp. Den varte til skolen begynte på høsten. På vinteren lød formaningen: – På med lua før du går ut, ellers kan du få hjernebetennelse. Andersen var alltid raus med dusjen fra godluktflaska.
Jeg er født Oslogutt, fra Eriksgate, i gråsonen mellom Tøyen og Kampen. I nabogården bodde dr. Scharffenberg, avholdsforkjemper, fengselslege, nærmere to meter lang og med lorgnett og skjegg. Han pratet med oss ungene. Det var ikke alle voksne som gjorde det.
Når Sving deg sang i gårdene, var det vår. Nede på Grønland ruslet Luse-Frans med kjerra. Nok en lokalkjendis ble trekkspiller Syversen, et par klasser over meg på skolen. Vi slo likevel følge bort Jens Bjelkesgate før vi rundet hjørnet i godlukten fra Kneippbrødfabrikken.
Far drev i hotell- og restaurantbransjen, med læretid hos Bomann Hansen på Continental. Mor sto som ung i garderoben på Meyolteateret. Hun nektet teatersjef Bjørn Bjørnson adgang da han ikke ville betale garderobeavgiften. Etterpå ville han ansette mor til å ta imot hatter og frakker på Nationaltheateret.
Far ble hovmester på Bygdøynes restaurant. Underholdningen strekte seg fra Robert Levin på flygelet til stavhopp med tilløp. Restauranteier Gulbrandsen avstraffet privat og personlig gjester som hadde gått over streken. Far var også på Casino. Der opptrådte Ernst Rolf med ensemble. En gang var hele gjengen hjemme hos oss på torskemiddag.
Både Albert Nordengen og jeg har gått på Tøyen skole. Til tider hadde vi blåmerker i kinnet etter håndteringen til en rettferdig, flink og populær lærer. Utenfor skolevinduene lokket Ola Narr.
Etter middelskolen på Vahl måtte jeg tenke på framtida. Fredrik Schøne, en venn av far, var lærer på Yrkesskolen på Østre Elvebakke. – Kanskje saks og kam og kniv kunne være noe for Bjørn? Det ble det. I 1938 begynte jeg som læregutt i den svært noble frisør- og barbersalongen på hjørnet av Arbiensgate og Drammensveien. Samtidig gikk jeg på yrkesskolen. Når timene på yrkesskolen var slutt, var det å tråkke på sykkel tilbake til salongen. En spennende og farlig kunst var å smyge seg mellom to trikker som kjørte hver sin vei i Pilestredet.
Antrekket på Drammensveien og Arbiensgate var hvit frakk, hvit skjorte, mørke benklær og slips. Arbeidstida var normalt fra halv ni til syv. I juleuka hendte det at vi drev på til ti. Bestemmelsen var slik at vi måtte klippe og barbere til siste kunde inn døra hadde vært i stolen. En julaften var vi ferdig klokka seks. Jeg sovna før juleribba sto på bordet.
Noe av det første jeg ble satt til, var å vaske lokalene fra gulv til tak, pusse speilene og henge ut såpeskåla over døra. Interiøret var fornemt: mørk ekepanel, speilglassruter og krystallspeil, blanke messinglampetter og orientalske tronstoler. Eieren av salongen var Fjarne fra Arendal. Foruten å barbere, var han en kjent sykkelrytter. Personalet var foruten mester, tre svenner og læregutten.
På Østre Elvebakke hadde jeg dyktige lærere som ga meg grunnlaget. Godt grep om saksen med tommel og ringfinger så den ikke vibrerte, jevn bruk av kammen og hele tiden klippe parallelt. Prøvekandidatene var arbeidsledige som ble lokket med tilbud om gratis klipp.
Det varte ikke lenge før jeg slapp løs på Osloprominensen i salongen på Drammensveien. Det var arkitekt Sverre, høyreist herre på byen, med hvite gamasjer. Gift med den første Hanna Glavari i Den glade enke, skaperen av den nye funkisgården til Steen og Strøm.
Av og til hendte det at frisøren ble budsendt til hjemmene. Jeg har klippet både Sverres sønner og svigermor i familiens skjød i Drammensveien 50.
Clarin Mustad, generaldirektør for Mustadkonsernet, var en av våre faste. Han parkerte i en enmannsbil av merket Fiat, spesielt konstruert i Italia. Mustad ville ikke ha noen ved siden av seg når han kjørte. Forøvrig var han grei.
Noen bestilte time, andre stakk innom når det passet. Var det opptatt i stolene, raidet Mustad frem og tilbake utenfor til jeg gikk i døra og meldte: – Værsågod, herr… Under krigen holdt han seg alltid utenfor hvis han øynet en eneste tysk uniform i salongen.
Generaldirektør Kloumann på Høyanger med hovedkontor i Oslo ble både klippet og barbert hos oss. I bakrommet hadde vi skuffer merket med navn. Der oppbevarte vi barbersakene til de faste kundene.
Barbering var en omstendelig affære. Først sørget vi for skarpe Solingenkniver ved hjelp av bryne og rem. Så pisket vi såpen fra apparatet på veggen, og såpet inn. Barberte med raske bevegelser før såpen tørket og skar klar vorter og andre utvekster. Så på med varme omslag for å avslutte med kalde kluter samt barbervann.
Kloumann kunne være en påkjenning: Inn, dypt ned i stolen, ut med Handels- og Sjøfartstidende mens jeg skulle arbeide midt oppe i dagens børsnoteringer om Ivaran og Bjølvefossen.
Det gikk rykter om Kloumanns forferdelige temperament. En gang skulle han åpne et nytt kontor i Holmestrand og sparket i stykker døra i vrede over arkitektens planløsning. Han sparket aldri meg.
Alf Scott Hansen, direktør for Siem, kom ofte i følge med fruen, Wenche Foss. Hun skreddersydd, slank og nydelig ventet mens hun bladde gjennom Tidens Tegn eller Hjemmet: – Er du ikke snart ferdig, Alfen?
Inn døren en kjempe i vadmel og bredbremmet hatt og fyldig i nakke og ved ørene: maleren Henrik Sørensen.
Ellers var smaken moderat konservativ: relativt kortklippet, med skill på høyre eller venstre side ettersom hårroten var. Enkelte stabeiser sto på sitt og ville ha det på gærne siden. Midtskill forekom fremdeles, men ikke mye. Nå ser jeg den har fått en renessanse blant ungdommen. Kundene var nøye: Hvert eneste hårstrå skulle ligge på sin faste plass på hver side av den snorrette skillen.
Eau de Portugal er en gjenganger. Det fantes kininhårvann som skulle være bra for etterveksten. Birchenwasser var et ekte naturprodukt av fortynnet bjerkesaft.
I Østre Elvebakke lærte vi å klippe karré – kortklipt hår som sto rett opp over det hele. Uttrykket er fra det militære og betyr soldater stilt opp i firkant. Kan hende et minne om den gangen barbereren var feltskjær og skar av ben og armer med barberkniven. Fløt det ved et uhell blod på Drammensveien, var vi raskt på plass med alunstiften.
Vi hadde en rekke kunder fra departementene og statsadministrasjonen. Gunnar Jahn gikk hos oss, kirkeminister Hjelmtveidt i Nygaardsvolds regjering likeså. Han var bred og folkelig og full av lun humor. Jeg klippet Halvdan Koht karré dagen før 9. april. Jeg merket ingen uro hos utenriksministeren.
Til svenneprøven hørte også klipp av skjegg. Folk å øve seg på var vanskelig å finne. Jeg travet rundt på gamlehjemmene og sporet opp eldre herrer som stilte sin ansiktspryd til disposisjon.
Skjegg forekom ikke ofte på Drammensveien. Derimot stusset jeg blant annet utenriksministerens fyldige mustasje. I gamle parlører finnes setningen: – Hvor kan jeg få en god bartevoks? Vi brukte fremdeles bartevoks til å forme og gi mustasjen det rett oppadstrebende preg som damene satte pris på.
Vi ga hodemassasje eller ansiktsmassasje eller begge deler. Mellom barbererne het det av og til fyllemassasje. Herrer på byen hadde havnet på nachspiel etter Bristol eller Buen. Nå skulle ettervirkningen bort før disponenten eller direktøren måtte på det viktige møtet klokka ti formiddag. Hårfarging forekom nesten ikke. Ennå hersket respekt for de grå hår. Distingverte herrer hadde sølvstenk i tinningene.
Under krigen dukket tyskerne opp i salongen. En måtte være profesjonell og gjøre gode miner til slett spill. Enkelte offiserer med arr på kinnet skulle barberes på hodet. Nå har moten dukket opp blant unge norske sivilister.
En dag på vei til salongen hørte jeg motordur: Engelske bombefly i takhøyde. Bombene falt, jeg så bygninger i nærheten av KNA-hotellet rase sammen. Jeg lot saks være saks og hjalp til å få overlevende ut. Det er en annen historie.
Jeg er utdannet både som herre- og damefrisør. Kona og jeg startet opp salong på Hønefoss. I løpet av et halvt år tredoblet vi omsetningen. Vi fikk helsedirektør Evang på nakken da vi innførte fargede frakker på betjeningen. Jeg argumenterte: – Presten som døper barn, er i svart…
I 1961 ble jeg oppfordret av rektor Larsen på Yrkesskolen i Fredrikstad til å søke lærerstilling på frisørlinjen. Sammen med mine gode kollegaer fru Haglønn og senere Egil Johansen har vi utdannet hundrevis av frisører. Mange har i dag egne salonger her i byen: May Iren Hauge er en, Ivar Eriksen en annen. May-Britt Meland en tredje.
Hårmoter har kommet og gått. Beatleshåret var en, afrofrisyren en annen. Tidligere satt damene som medusaer med elektriske ledninger strittende alle veier fra hodet. Nå bruker vi kaldpermanent. Vi har blitt miljøbevisste når det gjelder fargestoffene. Vi har deldisipliner som brudepynting og skjønnhetspleie og stilfrisyrer som passer med kjolen for de store anledninger. Vi er et av de siste håndverksfagene. Grunnlaget er saksen og kammen. Renslighet og en hyggelig tone overfor kunden er og må være en selvfølge.
Forresten: Det skal ikke være en ansiktsmassasje?
Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling