Jenta fra Lunde, Ellen fra brygga

Ellen Mikalsen, 85, Engelsviken. Oldemor hadde sett nissen. Bestefar sådde med hatten i hånd. Bestemor sto på torget med melkespannet og potetsekken. Tjenestejente etter konfirmasjonen: – Da skjønte jeg for alvor at det var forskjell på folk, sier Ellen.

Bestefar var høyremann. – Denna Gunnar Knudsen og Vinstre, freste han. Kommunister var det verste han visste. Jeg tror aldri bestefar hadde møtt en levende kommunist. Nygaardsvold var visst like ille.

I 1928 fikk vi Bondepartiet. Rodemannskap Arne Gjølberg Huseby var med der. Han kom i bilen sin og ville kjøre Jens Elias til valglokalet. – Å, nei du, du tror vel ente at jeg kommer til å stemme på deg, sa bestefar.

Jeg er født 17. juni 1914. Far min var stenhogger. Han var ikke god nok så jeg vokste opp sammen med mor. Og bestemor og bestefar og tante og to onkler på Lunde i Onsøy. Gården var gammel med 130 mål innmark og 250 mål skau. De dyrka mest poteter og korn og grønnsaker. På båsen var fem, seks kuer. Vi hadde gris og høns og katt som het enten Gunhild eller Nille, og sauer som jeg dro med inn i stua.

Hestene skodde vi på gården. Det var Brona og Lillegutt og Tor. Tor var så snill at du kunne gjøre hva du ville me’n. En gang var det nesten uår. Det var frost, og de drev og kjørte inn kornet på flatslede. Plutselig datt Tor i skjekene og døde. Veterinæren sa det var miltbrann. Alle sørga. Jeg gråt. Bestefar sa: – Vær og føre kan vi ente gjøra noe med. Det får vi overlate til Vår Herre. Vi begrov Tor nede ved bekken og pynta grava med blomster i mange år.

Oldemor hadde sett nissen på låvebrua på Mossik. Bestefar hadde vært med korn til mølla i Moss. Nederst i Rysilbakken, der vi kommer ut av Solbergskogen, renner det en liten bekk. Der stansa hesten. Selepinnene satt i og draga falt ned og hesten var ikke til å rikke. Bestefar fortalte at ei jente hadde født i dølgsmål og drukna ungen i bekken.

Bestefar holdt på det gamle. Han syntes potetopptaker og selvbinder var nymotens påfunn. Når han sådde i kanten av jordet, tok han alltid av seg hatten.

Foran Lunde står det to store asketrær. Der skulle fugleneka opp julaften. Det gjaldt å være før ute enn naboen. Kom det ei skjære og satte seg i neket, kom det tjuv til gården det året. Det var ennå skikken at noen gikk rundt på gårdene julaften og skjøt med gevær. De ble bedt inn på en dram. En julaften da bestefar var blitt gammel og skrøpelig, ville han ikke tro det var jul. Ikke hadde han hørt skudd, og ikke hadde han sett noen få dram heller.

Bestefar var en flink låsesmed. Mange skatoll og kommoder i Onsøy har lås og nøkler som bestefar har smidd. På sommeren, når gårdsarbeidet var unnagjort, dro han ut med snekka til Heia og Tisler og fiska. Vi salta ned pir og makrell så vi hadde hele vinteren. Da han ble eldre og de mente han burde selge snekka, ble det litt av et sirkus.

Bestemor Nicoline var datter av Syver Smed. Hun var et drivende kvinnfolk og ordensmenneske. Det var hun som bestemte det meste. – Alt skal ha sin faste plass, så er det lett å finne. Hun sydde ett, to og tre kors på klea til mannfolka så hver og en fant det de skulle ha. Hun hadde en vakker sangstemme. Hun fortalte at som ung hadde hun stått barbent og sunget til dans under Elingaardseka. Etterpå gikk hatten rundt.

Jeg var mye syk som liten, så jeg ble bortskjemt. Fem år gammel fikk jeg tavle og griffel. Jeg lærte meg å lese. Bestemor hadde en søyle og på den sto en blomst i ei krukke på en skål. På skåla var det bilde av en mann med skjegg. Jeg stava meg fram: «Vær hilset I Nordlands bebyggende menn, fra mannen i huset til farende svend.» Det sto til og med med bibelskrift.

På onsdager og lørdager fikk jeg være med på torvet. Bestemor holdt sjøl tømmene. På lasset var potetsekker, et femten liters tutespann med melk, og smør som bestemor hadde kjerna. Turen tok halvannen time. På Ørebekk var det stopp så hesten fikk drikke fra vanntroa. Vi hadde gjerne vogna foran Hanna Andersens kortevareforretning, ved siden av Askildsens konfeksjon. Jeg glante i vinduene til kortevaren og tagg meg til kort med bilder av katt og bjørn med øyne av glass.

Lenger ned på torget sto en mann og solgte is. Jeg fikk isen mellom to flate kjeks. Den smelta og rant mellom fingrene mine.

Vi hadde faste kunder. Det var fru Ditt som skulle ha poteter, og fru Datt skulle ha smør. Etterpå gikk vi med handlekurven til Herrebrøden. Der så jeg for første gang en banan. Til slutt gikk vi til Berntsen i Hollendergata og spiste skårninger og drakk kaffe.

Bestemor var ille plaga av hodepine. Hun gikk til Olea på Kjærre. Olea hadde fire, fem mærraigler på glass som hun satte i nakken på bestemor. Bestemor sa det hjalp.

Det hjalp ikke mot tæringa eller tuberkulosen. I en familie var det 16 begravelser på åtte år. Noen fikk tuberkler i hodet, som de sa. Familien skifta om å våke. Etter tre uker døde dem.

I en familie var mora død. En dag står en slektning i døra: – Dette blir verre og verre. Nå har vi fått bud at han Jan Kjølberg har gått med på hvalfangst. Igjen satt fem barn fra fem til femten år uten mor og far.

De døde lå i kista som sto i vognskjulet. Innvendig var det hengt opp laken, og på golvet var det strødd granbar. Dagen før begravelsen kom folk til gårds med kranser. En slektning sto ved kista og tok vekk kledet over ansiktet så de kunne se den som lå der. Som jentunge ble jeg av og til sendt med krans. Jeg syntes det var gildt.

Før begravelsen hadde beamannen gått rundt på gårdene. Rikard Kjølberg var lenge beamann. Når gjestene kom på begravelsesdagen, sto det et lite bord ved døra. Der sto det glass med vin til de som ville ha, og nøttekrem til de andre.

Det ble servert et varmt måltid. En predikant tok ordet og sa noen ord om den henfarne. Guttorm Eriksen var en gammel, ærverdig mann som ble mye brukt.

Kista ble kjørt med hest og vogn til kirkegården. Etterpå fulgte vognene med gjestene. Det var jernringer i kirkegårdsmuren der de tjora hesten. Det var ikke noe kapell her den gangen, så presten bare forretta og kasta på tre skuffer jord.

Da jeg var lita jente var det forbudstid. Det var rydda en danseplass oppe i skogen som de kalte Lappen. Derfra kunne vi høre levenet. Rundt i skogen fant vi reder med spritkanner. Bøndene kom fra Råde og Rygge med hest og vogn og henta langs øde skogsveier og stikkveier.

Polakker og tyskere lå ved Grisebåene. Folk dro ut i elendige snekker i dårlig vær for å unngå tollerne. Tre mann dro ut og to kom tilbake. Senere fant de en arm med tau rundt. Jeg gikk på veien. I grøfta lå det en eldgammel krok med en flisekørj under armen og sang.

Det kom farende folk til gårds. Det var ofte tatere. De kom med ei skinnmager hest foran vogna, to, tre unger i vogna og kona med diebarnet i en bylt på brystet. Hun fikk sitte foran ovnen på kjøkkenet og kledde av ungen, og bestemor fant frem filler og kluter så hun kunne reive småen.

Det kom koner som solgte knapper og bendelbånd og lisser og sikkerhetsnåler. Maria og Finn-Anna var mor og datter. Jeg tror de kom fra Finnskogen. Helene med kørja kom fra Onsøy.

Det var under krigen. Mannen min var på sjøen, jeg så’n ikke på syv år. Finn-Anna ville spå meg: – Strekk fram handa. Jeg ser, jeg ser, sa Finn-Anna. Jeg ser et brev. Mora fnøs til dattera: – Brev du, telegram skal det være. Jeg tror begge døde på pleiehjemmet i Onsøy, eller fattiggår’n som de sa før.

Etter folkeskole og fortsettelsesskole la jeg ut om det fortapte får i Onsøy kirke. Så skulle jeg ut og tjene. Før jeg dro sa bestemor: – Hau på en ting, skikken ska du ente ta med deg heimafrå. Den må du ta som den er der du kommer. Først var jeg hos lærer Jacobsen på Gressvik og hadde det bra. Deretter var jeg blitt så gammel at jeg møtte opp på Arbeidskontoret. Det var fesjå. Fruene gikk fram og tilbake og mønstra jentene: – Hvor gammel er du? – 18. – Du ser yngre ut. Jeg fikk plassen.

Det var på en storgård i Rygge. De hadde bil, men tjenestejenta ble henta på stasjonen med hest og vogn. Det var en lang allé, med digert hus med knekk på taket og stabbur med matklokke. Foran var verandaen, bak inngangen til kjøkkenet. Jeg fikk beskjed om alltid å gå den veien.

Jeg hadde et lite pikeværelse ved siden av kjøkkenet. Der var det seng og bord og en stol. Dyna var fylt med oppklipte filler. Det var vannklosett i huset. Det fikk jeg lov å vaske, men måtte sjøl gå på utedoen. Klokka fem var jeg oppe og laga frokost og dekka på. Inne i stua på duk og tøyservietter. Ute på kjøkkenet med skallete kopper og skåler på slitt voksduk.

Vi fikk brød med myske, kokt på melk, og skjemte tomater til pålegg. På søndagen ble det satt fram nøkkelost. Jeg skulle steke pannekaker i to omganger. Den ene med helmelk og egg. Til den andre skulle jeg bruke skumma, grønnlig melk, slik vi ga til dyra hjemme.

Jeg ringte med stabbursklokka til middag. Jeg syntes det var flaut, jeg tenkte gårdsguttene lo av meg. To dager i uka var det ertesuppe. I kjelleren sto det salt kjøtt i ei tønne. Det var seigt og slimete. Det skulle jeg koke suppe på. Jeg sa til gårdsgutten: – Vi går til streik. Jeg spiser ikke den suppa. Det gjorde ikke de heller.

Jeg fikk tanker i hodet mitt på det stedet. Jeg hadde vokst opp på en gård der alle hadde det bra. Nå fikk jeg føle på kroppen at slik hadde ikke alle det.

Jeg ble demokrat og sosialist. Siden har jeg stemt på Arbeiderpartiet. Bestefar hadde nok blitt gæren hadde han visst det. Frua ga meg forresten en god attest.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling