Tusenkunstner på sjø og land

John Norli har hatt mange arbeidsplasser. Messegutt i storm, jernarbeider i trebånner, møllearbeider som økte produksjonen.

– Du har flere båter enn Wilhelmsen og Fred Olsen, sa morfar. Han hadde seilt til sjøs. Noen hadde jeg spikka sjøl, noen hadde morfar laga. Sjøen var den vesle bekken som rant forbi huset vårt på Fjeldberg.

Frøken gikk rundt og skrev inn de som skulle begynne på skolen. Mor hadde lært meg å snekre. Jeg viste fram: Bil med to seter og svigermorsete laga av ei margarinkasse. Foran på motorkassa hadde jeg montert ei flaske: Påfylling av kjølevann.

Rett bortafor oss var Femdalssundet. Innafor ei strek som mor hadde bestemt, vrikka jeg meg fram i ei gammel eke. På vinteren frøs sundet. Jeg gikk på nisseskøyter på isen. Svinge lærte jeg ikke. Det trengtes ikke på det breie sundet.

Far min døde enogfemti år gammel. Vi var fem barn hjemme. Søstra mi og jeg lå på kne og røska opp riset på kveka. Når vi hadde kommet til ene enden av potetåkeren, hadde kveka begynt å vokse igjen i den andre. Første gang jeg tjente egne penger, fikk jeg 25 øre for å sjaue taksten for en nabo.

Etter Lundeskolen gikk jeg på aftenskole. Lærer Frestad tok tak i øra på tungnemme elever: – Prosent er en av hundre!

Femten år gammel fikk jeg hyre som messegutt. Det var i 1938. Båten het Skotfoss. Jeg var sulten da jeg mønstra på, og folka hadde alt spist. Jeg tømte bollen med tomatsuppe på bordet i messa og spurte kokken om mer. Kokker til sjøs var vant til bare å få grov kjeft. – Gutten min, du skal få så mye suppe du vil ha, sa kokken.

Handteringa var annerledes enn i dag. Styrmann ropte på messegutten: – Kom hit! – Jeg er jo her, sa jeg. – Er du storkjefta, gutt? Jeg fikk meg en så jeg gikk bakover. Ellers var styrmann en hyggelig kar.

Vi gikk fra Larvik og skulle til forskjellige plasser langs Manchesterkanalen. En kar om bord som hadde gått ruta i 17 år, sa han ikke hadde opplevd maken til vær. Å gå over dekket var umulig. Jeg klorte meg fast og klarte såvidt, våt som ei fille, å ta meg over båtdekket. Jeg firte matspannet ned gjennom skylightet i byssa. Den dagen var det biff. Tilbake til messa var det samme veien. Så var det en som forlangte en biff til.

Vi lå i Sønderled og tok inn cellulose for England. Skipperen ville ha nysilt melk og sendte messegutten opp på en gård. Da jeg kom ned på brygga, så jeg Skotfoss dampe i vei med røkstripa etter seg. Jeg satte meg på en plankestabel og funderte.

Skipperen savna vel melka, for Skotfoss snudde. De firte ned en wire fra bommen med krok i enden. Jeg sto på kroken, holdt meg fast i wiren med ene handa og hadde melkespannet i den andre. De heiste meg så høyt de kunne. Jeg skjønner ikke de torde. Jeg kunne jo ha dotti ned og mista melka.

Jeg hadde hatt noen timer engelsk på Sivertsens handelsskole. Dokkengelsk var annerledes enn den jeg hadde lært på handelsskolen. Utafor The Fox Inn lå en av mannskapet. Han var kasta ut og kunne ikke stå på bena. Jeg hjalp til å få han om bord.

Jeg traff Isobel. Hun var like gammel som meg og hadde blå øyne. Vi skrev med hverandre til krigen brøt ut. Etter krigen var jeg i England og fant ut at jeg ville se stedet der hun hadde bodd. 41 Queen Street var ikke mer. Der huset hadde stått, var det en parkeringsplass.

Far kjente støperimesteren på Kråkerøy verk. I 1940 gikk jeg i land og fikk jobb på verket. Første dagen skulle de prøve meg. Jeg ble satt til å riste kølasekker. Jeg kom hjem svart som en feier. Skjorta mi hadde revna i ryggen. – Oj, oj, sa mor, blir det slik hver dag? Det ble det ikke.

Jeg ble satt på smelteovnen. Egentlig var jeg for ung, men det tok de ikke så høytidelig. I ovnen lå lag med sinders på lag med jernskrap og kalk. Kalken skulle binde slaggen. Jernet smelta og rant ned i bånn. Med en lang stang slo vi opp proppen. Det glødende jernet rant ut i ei svær øse vi kalte skjenken.

Det var lavt under taket, det var møkkete og varmt, om sommeren var det helt forferdelig. En nazist på Kråkerøy sa: – Jeg skjønner ikke du vil jobbe i den skitten. Kom til oss så skal jeg skaffe deg bedre jobb. Jeg sa: – Er den skitten du holder på med noe bedre.

Etter at vi hadde tappa, satte vi propp i tappeholet. Det hendte den føk ut, og det glødende jernet fossa ut over golvet. Jeg gikk i trebånner. En gang sto metallet en tomme opp på sålen. Jeg har merker etter brannsår på leggene. Jeg laga en fjær til å holde proppen på plass. 40 år senere brukte de fremdeles fjæra.

Verket laga soilrør, bremseklosser for jernbanevogner, granater til hvalkanoner og ovner. Håndformerne og modellsnekkerne var litt over oss andre. Fritz Johnson var en flink håndformer. Jeg var borte og titta og prøvde meg litt sjøl i all beskjedenhet. Sverre Olsen laga modeller. Folk som hadde brøti av skia, gikk til Sverre. Han fingerskjøta dem så de ble gode som nye.

Direktøren het Worsøe. Han var fin mann, han hilste ikke på vanlige dødelige.

Våren 1943 var det mangel på brød. Jeg hadde med ett literspann med poteter til frokost og ett til middag. Potetene hadde mor blanda med noe mystisk saus. En av kara var nikotinvrak. Han tørka ekeblader og dynka med nikotintinktur han fikk på apoteket. En gang hadde’n på for mye og gikk i golvet.

De sa at de som røkte, ikke ble så lett gassforgifta. Jeg røkte ikke og hadde hodepine og var svimmel. Jeg gikk til doktor Larsen ved Kråkerøy fergested. – Ja, vi får vel ta det med ro en fjorten dagers tid, sa Larsen. På en gammel Grietzner-sykkel tråkka jeg til Rakkestad og arbeida på en gård og spiste meg mett.

For matens skyld søkte jeg jobb på Kornmølla. Du kan ikke binde snuten på en okse som tresker. Første dagen på mølla åt jeg havregryn fra morran til kveld. – Er du sterk, spurte møllemesteren da jeg spurte om jobb. Sjøl var han en rugg. Det trengtes. Vi stabla 120 kilos sekker med sammalt hvete i to høyder på sekketralla.

Mølla var bygd i 1933 og lå tvers overfor Porselen, på tomta der Gartnerhallen kom senere. Huset var i tre etasjer. Det står der ennå, men tredje etasjen er vekk. Nå er det helsestudio i en del av lokalene.

Møllemesteren het Sønsterud og var fra Magnor. Førstemann var Trygve Brønn, sønn til lensmann Brønn. Så var det Pettersen som tok navnet Navestad, Harald T. Hansen og jeg sjøl som yngstemann.

Det var en motor på 70 hestekrefter som drev det hele. Under taket var en mellomaksel med rem til kvernene. Remmene var skjøta med jernnagler så det bråka fælt når de gikk.

Det var varmt og fuktig i mølla og det bandt melstøvet. Verre var stenstøvet når vi hakka kverna. Strålene i møllestenene ble slitt og måtte fornyes. Smeden på Skåra kvessa hakka, ellers brukte vi krushammer, som stenhoggera. Jeg fant ut at hvis en forandra profilen på strålene, økte kapasiteten.

Bøndene kom med kornet, på vogn eller på slede på vinterstid. Hesten tjora de i den lange stanga utafor mølla.

Kornsekkene ble heist opp i tredje. Med venstrearmen fikk vi dem på vekta, deretter tømte vi kornet i via, ned til annen etasje. Der dura og gikk kvernene. Vi måtte passe på stadig å helle på korn. Gikk kvernene tomme, gnura sten mot sten, det lukta svidd og gnistene føk. Melet dryssa ned i første, der vi holdt sekken åpen, til den var full, knytta igjen og holdt klar neste sekk og neste.

På høsten var det travelt. Vi gikk natta, og rottene spaserte over bena våre. Det var riktig pene dyr, blanke og fine i pelsen av det gode foret.

Det fantes også rotter på to ben. Nazistene snuste rundt for å kontrollere at ingen malte mer enn kvota. Det nytta lite.

Kaksen på Elingaard kom sjøl for å få malt, litt mer enn det lovlige. Han var ikke den eneste. Albert Hauge bød meg en dram jeg ikke ville ha. Under krigen skifta mange flasker borgerakevitt eier på Fredrikstad kornmølle.

Enkelte kom kjørende i bondegleder. Det var gamle personbiler de hadde kappa av og satt plan på. Erik Kolberg var en småvokst kar. Det var ikke Jens Veum. Når han satt bak rattet på T-Forden med sekkene bakpå, holdt doningen på å kantre.

Hvalerane kom med båt til brygga og kjørte kornsekkene opp med trillebår. Det kom en svær en, med digert skjegg. – Kan du få malt med meg? – Jo, det gikk da an. Rett bak han kom sønnen, han hadde enda lenger skjegg enn far sin.

Tyskerne hadde røva rug i Polen. De skulle ha mel og få bakt knekkebrød i bakeriet som var i samme hus som mølla. Det ble stort svinn både av mel og ferdig knekkebrød. Tyskerne klaga og hoia. Først måtte vi male bruddene av knekkebrødet. Det monna ikke stort. Så feide vi golvet, det gikk med kaffeflaskeskår, feiekostskaft og busta på kostene. Glasskår og kosteskaft gikk ned på høykant. Men når de brakk av knekkebrødet, var det hengsla med bust. I dag ville en vel kalt det fibertilskudd.

Tyskerne hadde svære hester foran rene prærievogner. Soldaten slo ved lemmen og jeg bar inn sekkene. Lemmen var råtten og jeg tro igjennom. – Verdammte sabotasje, skrek tyskeren.

De hadde i flere år songi om å fare til Engeland. – Når, våga vi å spørre. Vi fikk aldri skikkelig svar. I slutten av -44 kikka en soldat til høyre og venstre. Så hviska han: – Det blir visst aldri noe av.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling