Firhendig med Riefling

Jeg er kyrkobokført i Glemmen. Barndomshjemmet var på Hjørnerød. Huset er borte, gata heter noe annet. Trara skole ligger der den lå. Jeg skjelver ennå lite grann hver gang jeg går forbi.

Jeg satt sammen med en av sønnene til skofabrikör Jansson. Vi hadde så lett for å skratte. Jeg ble flyttet bak i klassen. Det hjalp til eksamen.

Hjemme var vi søsken en kvartett pluss to til. Bor Henry spilte fiol, Sverre dragspel, jeg selv på piano og bror Arne slo trommer. Vi spilte så huset skalv.

Åtte år gammel var jeg med og spilte ute. Vi kalte oss The Tramps. Klokken tolv presis kom farsan og hentet meg hjem. Vi spilte på Bøndenes Hus i Råde og på lokalet i Skiptvet. I Skiptvet var det vilt. Ingen tålte hverandre. Utover golvet fløt glass og kopper og tallrikar.

Jeg tok pianoleksjoner hos fru Thorsen i Sembs gate. Hun hadde spilt på en av biografene her i byen. Det gikk mye på Donauwellen. Jeg hadde blitt 12-14 år. Hun hadde en haug med noter fra biografen som jeg fikk låne med meg hjem.

Med Bugge Olsen begynte alvoret. Alle som ville bli til noe, gikk hos Bugge Olsen. Karsten Andersen hadde gått der, Egil Hovland likeså.

Jens Bugge Olsen var en kulturpersonlighet. Han pratet om alt mulig, om malerkunst, arkitektur, filosofi og religion. Engdahl het en som vanket hos Bugge Olsen. Han skulle bli maler. Han var begavet, han kom seg til Paris, han gjorde karriere.

Metoden var tradisjonell: Først var det tråkige fingerøvelser etter Nilsens pianoskole. Deretter var det Chopin først og Chopin sist.

Jeg begynte å bli litt kjent. Jeg spilte i Fredrikstad Musikkforening. Familien Harboe pleide å gå der. Harboes inviterte meg hjem. Mor til fru Harboe hadde selv vært elev hos Edvard Grieg. De hadde et deilig flygel, en Blüthner. Det ble som et annet hjem for meg.

Harboes var litt spesielle. Alle hadde nesen litt uppåt. Datteren skulle gifte seg med en engelsk offiser. Jeg spilte Chopins A-dur polonese i bryllupet.

Oppe i en gate nær bussholdeplassen i et hus med flatt tak bodde to gutter. De dro til sjøs og hadde med grammofonskiver hjem. Slik musikk fantes ikke i Fredrikstad. Jeg sveivet på reisegrammofonen og la øret mot luren og noterte. Count Basie, Benny Carter, Louis Armstrong.

Det ble et lite jazzband av det. Vi hadde vide bluser og spilte til dans på Valhalla. Noen musikere kom og andre gikk, men Ragnar Stenseth blåste trompet og klarinett, Odd Grimstad slo trommer, en jeg ikke husker navnet på trakterte basun og jeg selv spilte piano: On the sunny side of the street.

Det varte frem til krigen. Da var det punkt og slutt. Jeg ble innkalt til arbeidstjeneste på Høisand Bad. Det gikk rykter: Kåre spiller jazz. Mange kom og ville være med. Nazistene fikk snusen i at melodiene hadde engelske tekster. Det var verboten.
– Dere kan dra til Bjørnøya hele gjengen, sa Robert Normann.

På morgenoppstillingen fikk jeg tre av. Jeg hadde spilletimer hos Robert Riefling på Bekkelaget. Han hadde to flygler. En Steinway med doble dempere i bassen og en Steinweg. Han la klokka på flygelet. En time kostet hundre kroner. Jeg spilte Beethovens sonater og Bachs Wohltempererte Klavier i alle fem tonearter.

Øivin Fjeldstad vanket hos Riefling. Jeg drømte om å bli dirigent. Fjeldstad sa: – En dirigent må ha pistolen under hodeputen. Jeg drev det iallfall til å spille Liszt firhendig med Riefling.

Jeg debuterte i Biblioteket. Arrangøren kunne ikke være noen annen enn Felix Mathiesen. Jeg spilte ballader av Brahms og sonater av Mozart og sikkert noe av Grieg.

Helland hadde arrangert konserter fra studio på Øra. – Du må dra til Sverige, skrev Kjell Bækkelund. Han hadde hørt meg i radioen. Glemmen kommune bevilget stipend på kroner 390. Felix Mathiesen var den eneste jeg hadde sett som kunne prate og skrive på maskin samtidig. Han trakk i trådene og velsituerte Fredrikstadfolk skillinget sammen så Olav Eriksen og jeg kunne dra til Sverige. Senere ble de skuffet over investeringen for jeg gjorde svenske av meg for godt.

I 1947 dro jeg til Stockolm. Jeg ble kjent med rektor på Missionsskolan og fikk bo i sakristiet på Högbergskyrkan. Der var kyrkosal og församlingssal, store rom og flygel og orgel. Jeg spilte til klokken ett om natten. Da måtte lyset slukkes. Jeg famlet meg tilbake og fortsatte ved klaviaturet.

Olav Eriksen hadde mistet hybelen og kamperte hos meg. Vi våknet om morgenen. – Hva skal du bli, spurte jeg. – Jeg skal bli sångare, sa Olav, han lo, han skrattade så det sjöng i lokalet. Olav tok timer hos Madame Scilonz, en gammel stjerne fra Operan. De som ville bli til noe gikk hos Madame på Östermalm. Olav og jeg samarbeidet, han sjöng og jeg spilte: Schubert og Brahms’ Lieder.

Økonomien var skrall. Olav kjøpte lodd. Jeg kjøpte dragningslistan. Jeg så etter mens vi sto på sporvognen. – Si ikke noe, sa Olav. Vi kom til Stureplan. – Nu kan du se efter om vi har vunnit.

På Stureplan lå Sturehof. Sotare var billigst. Det var sild stekt så den var svart som en sotare, en feier.

Første gang ved Kungliga Operan var i 1947. Jeg fikk partituret til Figaros bryllup. Jeg ga det tilbake, jeg syntes det var för svårt, jeg syntes jeg måtte arbeide mer med meg selv.

Neste gang var jeg mer selvsikker. Jeg hadde fått stipend og spilt en masse i radioen og vært i Roma der jeg satt i duften av et mimosaträd og studerte musikk.

Jeg arbeidet sammen med hele eliten: Karl Birger Blomdahl, Ingvar Lidholm, Sven Erik Bück, Ligheti, en av Europas fremste kompositörer…

De hadde enorm makt. Jeg skulle bli svensk statsborgare. Birger tok en telefon til verket. Så: – Stick ned och signera papprena.

Harry Martinssom hadde skrevet boken Aniara om rymdskeppet med kurs for evigheten. Erik Lindegren sto for synopsis til forestillingen på Operan. Lindegren var en av fyrtiotalisterna. Han skrev Mannen utan väg: «…att skjuta en fiende och rulla en cigarett, att flamma hett och släckas som en fyr i storm…»

Klokken tre om natten ringte telefonen. Erik ville spille sjakk. Han var mesterspiller. Iblant vant jeg. Han tittet på meg over glasögonen. Erik drakk bare ett eneste konjakkmerke. Han var alkoholist og aldri full.

Lindegren var ikke fornøyd med Martinssons slutt. Han lot stykket ende med Edith Södergran: – Jag längtar till landet som icke är…

Harry Martinsson fulgte repetisjonene. Han ville ha hele svenska folket inn på scenen. Han lot vennen Sven X-et Eriksson få scenografien. Av X-ets dekorasjoner husker jeg best Miman, et stående åttetall i mange kulører. Miman kunne lese hva menneskene på jorden tenkte.

Dali hadde malt et bilde med en barberkniv som skjærer et øye i to. X-et så ut som en industriarbeider, var rød i fjeset og kjederøkte cigaretter: – Jag är inte ett skvatt rädd för Dali, sa Eriksson.

Jeg hadde vært på Nalen, hørt Dompan og Bengt Hallberg spille jazz og sett ungdommer danse jitterbug. Jeg syntes det var skojigt. I Aniara var en scene med jitterbug. Å spille Karl Birger Blomdahls jitterbug var svårt, nesten som Prokofjev.

Göran Gentele var regissør. Klokken to sa Göran: – Vi går på Bacchi Vapen och äter pyttipanna. Pannan smakte bra med lite rödvin till.

Forestillingen var et allkunstverk: Musikk, dans, sang, bilder. Aniara har blitt teaterhistorie.

Jeg hadde lenge regissert Commedia dell’arte for Dramatens teaterskole. Ingmar Bergman fattet interesse. – Vill du arbeta med mej? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Ingmar var et maktmenneske. Jeg sa ja.

Jeg var der i tre år. Jeg kjente alle: Allan Edwall, Sigge Fürst, Max von Sydow, Eva Dahlbäck, Ernst Hugo Järegård, Margareta Krook. Alf Sjöberg regisserte Brecht: Galileo Galilei.

I hverdagslaget var Sjöberg et underbart menneske. Fjorten dager før premiere begynte nervene å vibrere. Han ble demonisk. Ernst Hugo spilte Galileo. Sigge Fürst, lang og tynn og Allan Edwall, liten og knubbig, kom inn på løpende bånd. Sigge tittet ned på Allan, Allan så opp på Sigge mens de pratet. Det var skojigt.

Vi satte opp Yerma av Lorca. Max von Sydow spilte mot Eva Dahlbäck. Det var en liten orkestergrav på Dramaten. Jeg ledet orkesteret og seks sangere oppe på scenen. Max skulle synge. En må være forsiktig med skuespillere. Tar en dem for hardt, blir de deprimerte og gir opp. Jeg måtte skrive ned for at Max skulle henge med. Men en kan jo ikke skrive ned dypere enn en fiolin.

Olof Molander var en buse. Jarl Kulle var helt ung. Han skulle spille mot Anita Björk i en tragedi av Sofokles. Herregud så Molander gikk åt dom. Vi hadde en finsk scenearbeider. Han gikk bort til Olof: – Är det ingen som kan ta död på dej?

På Dramaten hadde vi en matsal som ble kalt Futten. Når Olof kom inn, reiste alle seg. Ble en sittende, freste Olof: – Hur länge har du varit på Dramaten? En dag under repetisjonen sprakk det for en skuespiller. Han gikk til scenekanten og skrek ned til Molander ved regipulten:

– Hur känns det att vara så förbannat genialisk? – Ensamt, mycket ensamt, kom det fra pulten.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling