Geggen til lands, i vannet og i luften

Kretsmester i sekskamp, kretsmester i stup, back på gutte- og juniorlaget til FFK. Siste konkurranse 1965: Enkeltmannsmester i lave sprang. – Turn er vanskeligst av alle idretter, sier Georg Geggen Kristoffersen.

Vi var på stevne i Spydeberg. Vi hadde kjørt linjegymnastikk og var over på apparatene. Siste øvelse var høyt sprang med hopper fra trampoline. Vi var veldig gode på trampoline i Fredrikstad. Jeg tok tilsprang for å gå over tredje hopp. Jeg bomma og gikk rundt i lufta. To karer skulle stå på enden og ta imot hvis det gikk gæernt. Dem tok meg ikke, jeg landa på nakken på matta. Da tok de i meg. – Det skulle de aldri ha gjort, sa doktoren. Det var som tusen kniver i brøstet og jeg syntes jeg for til himmels. – Du skulle vært død, sa de på sykehuset i Fredrikstad. Etter et år var jeg noenlunde bra igjen.

Jeg har bodd atskillige steder her i byen. I Mellombakken, i Nilsegården, i Myragata 1. Lengst bodde jeg i Gelertsensgate, i huset som tilhørte Olseguttene. Gutta kjørte lastebil og mora, ho var blind, drev forretningen.

Far drev også med transport. Under krigen tok tyskera Chevroleten så far gikk over til hest og hadde stallen i Svarta. Tvers overfor oss bodde Oster som sto på torget og solgte epler og pærer. En dag kom tyskera for å hente Oster som var jøde. En nazifamilie på Trosvik hadde sladra. De tok Seiersten skole. En dokkemann av en tysk offiser red rundt på hest. Vi kalte’n Dama. – Se her, sa Jon, kameraten min. Han pælma en snøball i nakken på tyskeren. Han snudde hodet. Jonny Giljord kasta en til. Den traff Dama midt i fleisen. Så fløy vi.

Vi holdt til på Middelskolen. I gymnastikken hadde vi lærer Johansen. Han så vi opp til alle mann. Han var streng, men han var real, han gjorde ikke forskjell. Vi slet og svetta når vi klatra i tauene. – Se her, sa lærer Johansen. Så tok han et tau i hver hand og ett, to, tre gikk det i taket som om han hadde klatra i en stige.

Organisert idrett var forbudt. Vi lurte oss til å spille på Dølasletta. Der var Bryna, der var Påsan, Reidar Olsen, Henry Johansen, Alf Ås, Thorleif Såpa med flere som drev og triksa der oppe.

I 1945 ble jeg med guttelaget til FFK. Vi fikk fotballstøvler av klubben, det var stort den gangen. Karl Olsen var oppmann og Reidar Olsen trena oss. Gressmatta var hellig. Vi trena på grusbanen ved siden av Stadion og dusja i det gamle klubblokalet.

Ragnar Cullis spilte centerhalf. Tom Nilsen sto i mål. Sjøl spelte jeg høyre back med Fredrik Knutsen på venstre side. Harry Boie Henriksen var høyre half, Kjell Albertsen venstre half og centerløper var Hardy Foss. Arne Lækken sparka indre venstre og Frank Reka ytre venstre. Arne Lokta Corneliussen spelte indre venstre og Kjell Thorvaldsen ytre høyre.

Hardy Foss var en god centerløper. Når han tok ned ballen, lå’n flat på benet hans med en gang. Var det straffe, tok Hardy den. Da satt’n der, det slo aldri feil.

Vi herma stilen til A-laget. Vi brukte vingene og slo ballen inn. Arne Lækken og Frank på venstre side var veldig fine, de slo pasninger til hverandre. Arne hadde ballen, slo til venstre, Frank slo til høyre igjen, så løp Arne fram og slo en stikker fram til Frank og rett på mål.

Vi spilte ofte på Wiesebanen. I 1947 ble vi kretsmester og Glengmestere og kom til semifinalen og tapte 2-1 mot Tønsberg Turn. Det var dresslige greier. Vi klaga men det hjalp ikke. I 1948 spilte jeg på juniorlaget med stort sett de samme guttene. Vi kom til semifinalen og jaggu tapte vi ikke for Tønsberg Turn en gang til.

Otto Sætvedt fulgte laget, han var med oss sent og tidlig. En St. Hans spanderte han båttur i den fine mahognyraceren sin. Vi dro til Strømstad. – Nå må dere ikke fly i land med en gang, sa’n. Så tok han opp lommeboka og ga hver av oss ti svenske kroner. – Her har dere litt å gå på tivoli for, sa’n.

Svømminga drev jeg med innimellom. Jeg sykla til Foten en to, tre ganger i uka og trente stup fra tre- og femmeteren. Jeg var mest alene, men av og til dukka Ragnar Arntsen opp. Han ga meg noen tips: – Du skal ikke bruke to ben i satshopp, sa’n. Så viste han meg trippsats. Han studerte meg: – Tru’kke det blir noen turner av deg, sa’n. Jeg ble fornærma, jeg beslutta meg til å trene og trene.

Hver dag etter at jeg var ferdig med jobben i bakeriet til Georg Eriksens Eft., dro jeg til Kongstenbassenget. På lørdager og onsdager var det dans. Det var trivelig å stupe til tonene fra Odeon eller Jensens kvartett eller Wahlstrøms kvartett fra Sarp. Det var alltid en og annen som tok seg en tur bort og glante.

Jeg ble med i noen konkurranser og klarte meg brukbart. På St. Hans var det komisk oppvisning. Folk kledde seg ut og stupte. Jeg stupte i bakerklea. Norgesmester Rolf Stigurdson stupte med floss og paraply og landa med et kontrollert magaplask. Folk var som gærne.

I mai 1954 ble det for første og siste gang arrangert elvesvømming og stup. De svømte fra Murtekommen og til Isegran der stupinga foregikk. Det var 150 stupere med. Ragnar Arntsen stilte, likeså broren Robert, Kjell Ødmann, Terje Thorvaldsen, Klaus Ottesen og hele Norgeseliten. Ragnar Arntsen var båtbygger hos Aas, og hadde ordna stupetårn fra en pælerampe der det var bygd på et par etasjer. Jeg drev og trena hele formiddagen. Stigurdson så meg: – Dæla meg, sa’n, du stuper fint, sa’n.

Stevnet begynte. Tollbodplassen var svart av folk. Det lå masse båter i elva. Niko Edvardsen og tre til var dommere. Jeg stupte. Jeg slo hele bunten. Ragnar Arntsen kom bort: – Du får unnskylde det jeg sa i Foten, sa han. – Ja, sa jeg, det har stått i hue på meg hele tiden å slå deg. Etter det slutta Arntsen med stupinga. Jeg ble kretsmester to år på rad.

Det var Olger Goggen Blom Olsen som bodde tvers overfor oss i Gelertsensgate som dro meg med på turn. Etter at det ble to Goggener som turna, skifta de navn på meg til Geggen.

Vi øvde i Turnhallen. Einar Hansen, han var en gammel marineoffiser, hadde overoppsynet med treninga og renska etter vårs. Kom du ett minutt for sent, slapp du ikke inn. Vi stilte opp på fire rekker. Først sto overturnerne med gule skjerf, så viseoverturnerne også med gule skjerf, så forturnerne med rødt skjerf og viseforturnerne med grønt skjerf. Deretter fulgte aspirantene og til slutt fotfolket.

Hansen blåste i fløyta: – Pfui! Giv akt, marsj til apparatene! Var det en som somla, så tilbake på plass! Vi drev på i skranke, svingstang, fritt stående og lav hest og ringer. Jeg trivdes best med skrankeøvelser. Etter hvert ble jeg klubbmester flere år på rad.

Mens vi øvde satt Hansen på forturnerrommet. Av og til unte han seg et lite glass vin som vi hadde henta til’n på Underordnede. Etter at han hadde forfriska seg, kom han ut og blåste i fløyta: – Pfui! Klar til ombytting! Slik gikk det til vi hadde prøvd alle apparatene.

En gang rett før vi skulle ha juleoppvisning, øvde vi svingstang. Jeg glapp ut og datt ned og tok for meg med armen. Knekk! Armen var av. Jeg inn til Hansen: – Jeg har brekt armen! – Tull! sa Hansen, opp med deg. Jeg opp, men nå stakk benpipa ut gjennom skinnet. Hansen ble nervøs. – Kom ned Georg, du må på sykehuset! Overturneren fulgte meg. Jeg ble gipsa og gikk med armen i bind i seks uker.

Turnforeninga hadde i mai hvert år oppvisning på Prins Georgs Bastion. Det var veldig flott lagt opp. Vi marsjerte fra Turnhallen med faner og flaggborg og turnerne i hvite langbukser og hvite trøyer med blått skjerf og hvite skjerf med fire F’er og Lisleby musikkorps som spilte Turnmarsj. Langs Fergestedsveien var det svart av folk som fulgte etter oss og over med Go’vakkermaren og opp til bastionen.

Det kunne være flere tusen tilskuere i åra etter krigen. Der var rigga til med apparater og piano med Ingvaldsen som akkompagnerte linjegymnastikken til jentene og damene. Gutteturnerne viste matteøvelser, og herrene og de gamle kællene i veterantroppen turna i apparatene. Skulle noe gå gæli, var dr. Johnsen på plass med doktorveska si.

Det var mange dyktige turnere i Fredrikstad. Goggen Blom har jeg nevnt. Bror hans, Falk Blom, hørte til gamlekara. Han hoppa høy hest i Oslo for Kong Haakon og resten av publiken og slo alle konkurrenter. Falk Blom var glad i å spille kort. Det hendte han ikke dukka opp på stevner. De henta han i båthavna: – Vent med korta til jeg er tilbake, sa’n. Han ble med og vant.

Andre gode turnere var Per Oliver Andersen, Ragnar Arntsen, Knut Pettersen, Åge Syversen, Roar Dahl og Knut Egil Johannessen. Jentene fulgte godt opp: Else Skaug Johansen, Alfhild Blom, Grete Sørensen og Berit Herwander var et sprekt firkløver.

Etter hvert ble jeg forfremma til forturner, overturner og instruktør. På det meste hadde jeg to guttepartier, deretter to mosjonspartier, A og B, og til slutt herrepartiet. Klokka ble over 11 før jeg kunne ta kvelden.

Jeg prøvde å innprente: – Det er viktig å bevege alle musklene i kroppen. Vi varma alltid opp med linjegymnastikk før jeg slapp dem løs i apparatene. Alle på guttepartiet hadde løst til å trene kjempe. De begynte med forlengs kjempe, gikk over i vending til baklengs kjempe andre veien, mens jeg sto på kassa og fulgte med så ikke noe gikk gæli.

Turn er verdens vanskeligste idrett. En må trene og trene hver eneste dag hvis en skal nå toppen. Mange har ikke tålmodighet og utholdenhet og faller fra og går over til fotball og friidrett. Konkurranseturn har så å si dødd ut her i byen. Mosjonspartiene har overtatt og trives. Ikke minst nå etter jul når folk skal minske magemålet.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling