Gi meg de rene og ranke

30. mai 1944 ble Rasmussen Hjelmen og Barly Pettersen halshogd i Brandenburg i Tyskland. De var knytta til Wollwebers apparat som organiserte sabotasjeaksjoner mot tyske, italienske og Francofascistiske båter fra siste del av 30-tallet. Barly Pettersen var en uredd og klassebevisst Narvik-kommunist. Sønnen, Petter Pettersen, forteller.

– Vi fikk urna med asken etter far tilsendt ifra Tyskland i 1945. Hvis det er fars aske som ligger i urna. Den sto oppe ved alterringen og jeg leste Rudolf Nilsens Revolusjonens røst. Presten ble usikker. Han var vel heller ikke vant til urnenedsettelse. Så grep mor resolutt urna og gikk mot døra. Navnet til far står på ei tavle over de falne fra Narvik utenfor kirka.

Far min, Barly Paul Devold Pettersen, var opprinnelig fra Haugland på Helgeland. Før han slo seg ned i Narvik, hadde han vært på sildefiske og seilt med fjordbåter. Foreldrene til mor min, Elfrida, var bønder. Vi sa alltid Frida.

Far var født i 1900 og ble henretta 30. mai 1944. Mor var født i 1907, hun døde for ett år siden. Jeg er den eldste av barna. Boa og Brith, de to tvillingsøstrene mine er født i 1937. Sjøl kom jeg til verden 25. februar 1927.

I Narvik var far transportarbeider. Han var i sjauen på Narvik havn. Han ble formann i transportarbeiderforeninga. Ved sida hadde han ei lita brombu, en skraphandlerbu nede på kaia. Mor tok seg av familien og strikka for folk på rundstrikkemaskin.

Etter dagens mål hadde vi det snaut. Etter datidens klarte vi oss bra. Jeg skaffa meg til og med sykkel av merket Arrow. Sykkelen tjente jeg til ved å selge mark for et halvt øre per stykk til laksefiskere.

Vi flytta flere ganger da jeg var gutt. Den gang var folk redde for å si hvor mange barn de hadde når de søkte husrom. Ikke slik hos Birger Olsen der vi ble boende til etter krigen. – Fyll huset og bakgården med unger. Alt i alt var vi 13 barn i huset.

Blod på hakekorsflagget

Far hadde vært med i Arbeiderpartiet. Etter partisplittelsen gikk han med kommunistene. Han ville kjempe for sosiale rettigheter for arbeidsfolk, mot underbetaling og mot streikebryteri.

Jeg så og hørte, selv om de hjemme søkte å skjerme oss ungene. Kommunist var i enkelte kretser et skjellsord. Det var et hus i Narvik, der bodde arbeidsløse, alkoholikere, folk som av mange grunner hadde havna på bunn. Huset ble kalt Kommunisten.

Det var flere harde arbeidskonflikter i Narvik i 30-åra. Det gikk transitt av cellulose fra Finland over Narvik havn. Losse- og lastearbeiderne stilte lønnskrav, og det ble streik. Det ble forsøkt med streikebryteri, og far og de andre sjauera gikk streikevakt. Politi Pettersen kom og ville jage dem. Far så på ham: – Skulle det være en hestkuk, så måtte det være Pettersen.

Den tyske konsulen heiste hakekorsflagget. Sandra Nilsen, kona til Alfred Nilsen som kom på Stortinget, klatra opp og skar ut hakekorset. Hun skar seg i handa og smurte blodet på resten av flagget.

Far var på fagforeningsdelegasjonsreise til Sovjet sammen med Marselius Pettersen fra AP. Far var begeistra over det han så og hørte i Sovjet. Vi unger fikk runde, kaukasiske kalotter av silke og masse komsomolmerker. Merkene var veldig populære blant kameratene mine. Under krigen gikk de med dem bak på jakkeslaget.

Mor stod ved fars side i det politiske arbeidet. Etter krigen satt hun som NKPs representant i bystyret i Narvik.

Under Spaniakrigen samla komiteen inn klær til voksne og unger og sendte nedover. To stykker som vanka hjemme, dro for å slåss mot fascistene. Lind Bye var postbud og journalist i kommunistavisa Nordlands Arbeiderblad. Han skrev at nazistene drev skyteøvelser i kjelleren til obersten og senere forræder Sundlo. «Kommunistene ser spøkelser ved høylys dag» skrev AP-avisa Fremover.

Fritjof Dahl, bror til den kjente bryteren Anders Dahl, dro også nedover. Han var løsarbeider og frifant og til tider pengelens. Far lånte ham hvis han hadde noe å avse. Det var den gamle leksa: Det kom aldri et menneske inn døra hjemme uten at mor satte fram og dekka på det hun hadde.

Det var mange av de kjente Narvikkommunistene som vanka hjemme: Ludvig Leiknes som sto sammen med far i fagforeningskoret. Det var Johan Lund, far til Roar Lund. Thorolf Marcussen var også mye hjemme. Han ble stortingsmann for NKP etter krigen. Så hadde vi røslige Strøm på besøk, redaktør i Nordlands Arbeiderblad. Sønnen var Julian Strøm som ble dukketeatermann og skuespiller.

Far hadde gode kontakter i Kiruna og Luleå. Å reise til Kiruna er som å dra fra Son til Svinesund. Gode venner og kommunister på andre siden av grensa var Gustav og Greta Andersson. Hva far ellers hadde av forbindelser i Sverige, vet jeg ikke. Men han mottok post på dekkadresse. Det mener jeg hadde med Spaniakrigen å bestille.

En glovarm sengekamerat

9. april hørte vi kanontorden. Mor sa: – Nå er tyskeren her. De forteller at jeg ropte: – Hvor er brødkniven?

Far hadde fått skadd foten da en celluloseballe løsna i heisen. Han lå på sykehuset. Dit kom det døde og sårede fra «Norge» og «Eidsvold». Det fløt av blod og olje i mottakelsen. Mor gikk for å se etter far. En fetter av meg var ambulansesjåfør. – Kom en annen veg, sa han til mor. Dette her skal du ikke se.

Mor og vi tre ungene flykta. Vi kom midt opp i slaget i Romsdalsbotn. Engelske krigsskip jaga tyskerne. De trodde fjorden strekte seg helt til Sverige og kjørte jagere og destroyere opp i fjærestenene.

Engelskmennene bombarderte Bjerkvik. Det fantes ikke tyskere der, bare den norske sivilbefolkningen. Det var rene slakteriet. Mor sa: – Skal vi dø, så skal vi dø sammen. Vi dro mot Narvik. Vi overnatta på flatseng på scenen på et ungdomshus på Storesnes. Kona til Birger Olsen ville ha meg ved siden av seg for jeg var gloende varm, og det var en kald og guffen april det året. Narvik ble gjenerobra av Alta-bataljonen og polakker og franskmenn, men det hjalp lite. Kongen og regjeringen dro til England og tyskerne og nazistene regjerte.

De arresterte folk. Arktander Ramstad og noen kamerater diskuterte kaliberet på en tysk kanon. De gikk bort og målte. De ble tatt og sendt til Tyskland.

Vi hadde et sted utenfor byen og bodde der og leide bort hjemme til familien Hellstrøm. De drev og tura og herja med tyskerne. Far sa at de skulle flytte ut, vi ville ha leiligheten sjøl. Fru Hellstrøm sa at det skulle han få svi for, den kommunistjævelen.

Far kunne ikke gå på arbeid på grunn av foten. De andre jobba og samla inn penger så vi klarte oss. Han hadde også brombua nede ved kaia, og mor hadde begynt som friserdame.

Jeg var sammen med far på kaia da de kom i august 1940 og arresterte ham. Såvidt jeg husker var de i sivil. Det kan ha vært Gestapo, for de tok han med seg til stornazisten Mel-Amandus og satte han i kjelleren. Jeg var nede med noen klær og toalettsaker. Far virka optimistisk. Det kan ha vært en feil, han slapp nok snart ut. Kanskje han sa det for å trøste meg. Hva han tenkte, vet vi ikke.

Glad for at det er bra hjemme

Far ble sendt til Harstad, og deretter sørover med «Vøringen». Han fikk rabla ned noen ord og stukket til serveringsdama om bord som ga lappen til mor.

Han satt først på Møllergata 19 før han ble sendt på transport til Tyskland. Der satt han blant annet i Fuhlsbüttel, Sachsenhausen, Alt-Moabit, Plötzensee og til slutt i Görden i Brandenburg.

Far hadde familien i tankene. Fra Fuhlsbüttel skrev han: «Kjære Frida. Du må fortelle meg hvordan det er økonomisk. Har dere lite å leve av så bare gå på forsorgen og få. Ja, kjære deg. Har bare råd å gi deg, men håper du klarer brasene likevel…»

Fra Fuhlsbüttel går ferden til Sachsenhausen. I et brev derfra heter det: «Kjære Frida. I et halvt år har jeg vært borte fra deg, men som første dag. En hjertelig hilsen fra din mann, jeg elsker deg like høyt.»

Far blir overført til Dachau og derfra til Alt-Moabitfengslet i Berlin. Han skriver: «…Du må be Petter skrive til meg og oppgi karakterene fra middelskolen…har dere et nytt billede av dere så send meg det…»

Etter at far var henretta, fikk vi tilsendt noen personlige eiendeler og papirer han hadde hatt i fengslet. Blant dem var flere dikt. Han skriver:

«Du Petter min, jeg har nok ikke glemt deg, den førstefødte odelsgutten min du også er. Du alltid plassen har i mine tanker. Petter, gutten min, jeg haver deg nok kjær. Tiden den går, du er voksen, far dig neppe kjenner igjen. Nei, Petter min, jeg har nok ikke glemt deg. Ønsker blott at jeg snart må komme hjem.

Du skjøtte dig må vel her i livet, og bli til hygge og glede for mor og far. Du evner har til kunnskap, det er givet, bare utnytt dem og disse sjangser ta. Velge ditt selskap, og ikke ta til takke med alt som bydes frem. Nei, Petter min, jeg har nok ikke glemt deg. Ønsker blott at jeg snart må komme hjem.»

Far kom aldri hjem. Det siste brevet vi fikk er skrevet etter at han fikk dødsdommen. Han skriver: «… Jeg er meget glad for at det er bra hjemme. Her har vi vakkert vær med sol og snart sommer. Og hjemme har dere ennu sne.»

En dag på våren 1944 var det utdeling av danskepakker i Narvik. Prest Flatø var til stede. Han kom bort til meg og fortalte at far var blitt henretta. Jeg, en guttunge på 16 år var den første som fikk vite det, og det ble altså slik at jeg skulle fortelle det videre til familien. Det er ikke til å beskrive. Jeg gikk til noen venner av oss og fortalte dem det, og det gjorde jeg også til Ludvig Leiknes som var fars sangerbror.

Mor fikk brev fra sjømannsprest Arne Berge som hadde vært i forbindelse med far den siste tiden i fengslet. Mor skrev og takka. Da han kom til Narvik etter krigen, så vi aldri noe til ham.

Folk sto i kø for å hjelpe oss. Mor sto i arbeid. Hun sa: – Vi klarer oss. Gå til dem som trenger det.

– Sørgebåndet skal vi ikke ha, sa mor, den triumfen skal de ikke få som gleder seg over det som har skjedd med far. Sorgen er ikke noe du kan kle av og på deg. Det er noe du bærer i deg. Slik har det vært til i dag.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling