Sofies verden i Engelsviken

Sofie Paus, 87. – Bestefar Lars drev stedets første landhandel, onkel Sigvart startet og drev Engelsviken Canning, Marius, far min, Engelsviken Preserving. Hundrevis av flittige husmødrehender ga grunnlaget for driften, sier Sofie på Øya.

Første gang jeg var i Fredrikstad, var jeg fem år. Hele natten hadde jeg ligget og gledet meg. Vi dro med «Onsø». Den gikk fra Kristiania til Fredrikstad og var innom mange steder på østsiden av fjorden. Utenfor Mærrapanna begynte det å gynge. Noen av de voksne måtte opp fra salongen og på dekk. Jeg var ikke dårlig.

Vi spaserte i Nygaardsgata. Ned en trapp var Løkkens leketøyforretning. Etterpå gikk vi på Falleths konditori og drakk brus og kaffe.

På neste bytur kjørte jeg med buss. Ruta var startet av Ole Skontorp og gikk på lørdager og onsdager. Passasjerene satt på benker rett overfor hverandre. Etter et år overtok Hans Paulsen og drev i mange år. Hans Paulsen kjørte også drosje med personbilen sin. Da jeg skulle konfirmeres, kjørte jeg med A 315 til kirken. Kjolen min hadde Julie Olsen sydd.

Før var det ikke sjelden at folk gikk til byen. Mor bodde i Bastviken før hun giftet seg. Hun gikk fra Bastviken til Ytterstad og derfra til Fredrikstad. En gang hadde hun kjøpt en kobberkjele. Det mørknet, og hun gikk gjennom skogen og var redd for elg og snåvet i busker og kratt og falt. Da hun kom frem, var det masse bulker i kjelen.

Jeg er født 24. februar 1912. Fjorten dager før brant huset, så jeg kom til verden i nabohuset hos tanke og onkel. Bestefar, Lars Andersen, døde da jeg var fem år. Jeg husker at jeg sto i butikken og så skar han et stort stykke av et wienerbrød og ga meg. Jeg hadde lært å neie og si takk.

Bestefar var en driftig kar. Han startet den første landhandelen i Engelsviken, drev bakeri og solgte både brød og andre varer til butikkene rundt om i Onsøy. Han hadde fiskemottak og saltet ned fisk, sendte med egen skøyte til Kristiania og solgte.

Da jeg var barn, måtte vi også drive butikk. Venninnene Sara og Severa og jeg ordnet disk av gamle margarinkasser et sted oppi fjellet. Gul mursten var gouda og rød mursten gjetost. Osten var vanskelig å selge i smått. Bakeri måtte vi også ha. Jeg hadde alltid ønsket meg en søster. Nå fikk en av brødrene mine gjøre tjeneste. Jeg fikk tak i et digert, vidt forkle og knyttet rundt gutten. Han protesterte, han ville ikke gå i jenteklær.

På sommeren holdt vi til i en bukt rett utenfor Preservingen. Der lærte jeg å svømme. Far holdt et øye med oss fra andre siden så vi ikke kom for langt ut. Vi hadde en gammel eke med ei sildetønne oppi. Tønna fylte vi med tang og sten. Det skulle være fiskegarnet vårt. Når stevnen på eka sto i været, var vi rustet ut for sildefisket.

En gang på sommeren dro vi på langtur med tante Julia og tante Nicoline, eller Line som vi kalte henne. Mor var litt redd av seg når det feilte barna noe. Far bedyret: – Nå er doktoren her, Line har kommet.

Turen vår gikk til Bastviken. Vi vandret gjennom tre skoger. Når vi kom ut av den tredje, var vi nesten framme. Vi hadde med oss matkurv og gjorde opp varme og kokte kaffe. I fjellet var det liksom en sofa som passet fint som rasteplass.

Jeg var eneste jente og måtte hjelpe mor i huset. De dagene jeg ikke hadde skole, kjøpte jeg torsk og flyndre fra fiskerne ved brygga så mor kunne ha middagen ferdig klokken tolv. Hun sendte meg med melkespannet i butikken. På veien møtte jeg Otto Kristian Johnsen. Han var en snill kar. – Kom, skal jeg hjelpe deg med spannet, sa han. Han var sønn av Thorvald Johnsen som startet et stort røkeri med 300 ansatte, der feriehjemmet Solviken er nå. Thorvald Johnsen og bestefar var de første som fikk dratt en telefonlinje utover til Engelsviken. Senere ble det sentral på Abildgård.

Da jeg var jentunge, herjet spanskesyken. På Husløs døde faren og moren i to familier, og barna ble spredt rundt i bygda. Til sist slapp de opp for kister. Jeg husker at de sto nede på brygga og snekret kister til alle som skulle i jorden. I kirken var jeg en eneste gang. Sogneprest Randers hadde så sterk og høy stemme at jeg ble redd.

Hjemme var alle syke, bortsett fra jeg og minstebror som var brystbarn. – Gutten blir ikke syk, sa doktor Utne. Han ligger ved sin moders bryst. Far sto opp og fyrte i ovnen i kjøkkenet. Det syntes jeg var rart, jeg hadde aldri sett han gjøre det før. Jeg ble sendt av gårde med et brev før det ble lyst. Jeg gikk med det til kusine Ragna i Havikdalen: – Om hun kunne komme og hjelpe litt til i huset?

Jeg gikk annenhver dag på skole, på Manstad, på Skontorp og på Manstad igjen. Jeg likte alle fagene, bortsett fra regning. Det knirket i det kunstige benet til læreren. Han var nesten skallet og gredde det vesle han hadde forover, men det hang snart ned i nakken på ham. Han var snill og tålmodig. Iblant sto han bak meg når jeg tegnet. Da syntes jeg han så ironisk på meg og tegningen.

Jeg begynte å gå med kaffe til pappa på fabrikken. Da jeg var blitt en ti år, hjalp jeg til med å træ brisling på sprettene. Det var mange jenter på min alder som trædde sild og tjente til konfirmasjonskjolen. Noen overflod var det ikke blant småbrukerne og fiskerne i Engelsviken.

Far min, Marius, sammen med svoger John Nilsen, startet Engelsviken Preserving i 1925. Blant folk flest het den Mariusfabrikken. Allerede tidligere fantes Engelsviken Preserving, drevet av fars bror Sigvart Andersen. Da han døde, overtok enka og forandret navnet til Engelsviken Canning. De drev mest med å legge ned ansjos og gaffelbiter på boks, og i senere år reker. Mariusfabrikken drev også med ansjos, men det var på vinterstid da det var mindre å gjøre. Først og fremst la de ned sardiner, i olje og tomat.

På det meste kunne det være en 150 par flittige hender i sving. Det var husmødre fra stedet, og fra Husløs og Lervik og Kjerre, ja, helt fra Øienkilen kom noen som leide seg inn her i sesongen.

På tyvetallet var arbeidsledigheten stor. Jeg husker de kom den lange veien fra Gressvik og sto i kø utenfor fabrikken for å bli tatt inn. Mange måtte gå hjem igjen.

Arbeidsdagen begynte klokken syv. De som hadde lang vei å gå, måtte opp ved femtiden. Fra ni til halv ti var det frokost, fra tolv til ett middag, fra halv fire til fire kaffe. Det var slutt klokken syv. Var det overtid, holdt de på lenger. Enkelte rakk nesten ikke til sengs i sesongen.

Det startet med jaktene som la til med ekeved fra Sørlandet. Veden skulle brukes til å røke fisken. Senere kom båtene med brisling. Hele bukta kunne ligge full. Det var fiskere herfra, Hans Grundtvig, Kristian Kollen, Nils Skogen og mange flere.

Fra andre siden fjorden, ja, helt fra Vestlandet, kom det båter med den vesle, blanke silda. Med håv ble silda øst opp og ut over bordene der jentene trædde dem på sprett før den gikk inn i røkeovnen. Røkerimesteren het Berntsen og kom fra Stavanger.

Ferdig røkt gikk silda til klippemaskinen, der den mistet hodet og derfra på en rem opp i annen etasje. I annen etasje ble silda lagt i boks. Overoppsynet hadde formann Nicolai Paus og bestyrerinna Gunda Olaussen. Hun kom opprinnelig fra Husløs og hadde mistet mannen sin tidlig.

Å legge brisling i boks var akkordarbeid. Fingrene gikk, pent og ordentlig skulle det være. 22 i noen bokser, det var den dyreste, 18 i andre, den var noe billigere. Tverrpakk var en annen variant. Fire, fem avpassere så etter at det ikke var kommet med «gressild» i boksene før de gikk til falsemaskinen.

Oljen sprutet, bror min sto en tid ved maskinen, han var aldeles blank over det hele. Deretter gikk boksene til kokeriet. Der sto en annen bror, han så ikke bedre ut. Til slutt ble eskene pakket og sendt ut i verden. Mange år senere hadde jeg en kar tvers overfor meg ved bordet under en festmiddag. Han spurte hvor jeg var fra. – Engelsviken, det er der de legger ned den beste hermetikken i landet, sa mannen.

Sommeren var en hektisk tid på flere måter. Småbrukere og fiskere flyttet ut i bryggerhusene. Badegjestene flyttet inn, vanket på brygga i stråhatt og hvite bukser og studerte de innfødte. Tollerne Edvardsen, Bjerke og Sørensen var på utkikk etter spritkanner til lands og til vanns.

På lørdagene var det dans på brygga. Vi jentunger satt på fjellet og så og lyttet. Arnt Smauet spilte trekkspill, og jenter i lyse kjoler svingte seg i Kostervals. St. Hans var det utferd: Snekke etter snekke, pyntet med løv, tøffet utover mens sola sank i hav. Det var lenge til mandag og en ny dag i Mariusfabrikken.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling