Tre hester og en Chevrolet

Stallen var i Oredalsveien. Med Kjærnsmosvarten kjørte Asbjørn Jensen kanefart til Evenrød og Veum, og med Molotov søppel til Petterstomta. I 1955 overtok kommunen renovasjonen. Ragnar Jensen satt bak rattet.

Klokka fem var jeg oppe og fora hestene. Jeg rørte ut sørpe med ei pinne. Sørpe er hakkels og mel og vann. Etterpå fikk de ei påse havre. Jeg pussa dem og gredde manen og halen. Far var nøye med det, for det hendte at hesten hadde lagt seg om natta. Vi hadde Molotov, som lød navnet sitt og gav hov når kokken på Britannia lokka på’n og ga’n brød. Kjærnsmosvarten var en sprek hingst og tidligere traver, Rødtopp hadde franske ben og ble beslaglagt av tyskerne, Gulltopp var klokest og snillest og hadde hvit man og hale.

Vi ville ha folunge etter henne og sendte henne til bedekning i Råde. Det var sommer og varmt og stalldøra sto på gløtt med kjetting på. Jeg var som vanlig først oppe. Mellom stallen og garden var det en smal åpning. Der inne sto noe jeg ikke hadde sett før. Jeg sprang inn: – Far, far, det står en sau ved garden. Det var ikke noen sau. Det var det nyfødte føllet til Gulltopp.

Far min, Asbjørn Jensen, drev vognmannsforretning fra Oredalsveien 42. Far til Bendik Riis hadde i sin tid satt opp huset. Før i tida drev far personbefordring med landauer og trille. Nå innskrenka den trafikken seg til kanefart på vinterstid oppover mot Veum og Evenrød. Turen gikk i bredslede, under bjørneskinnsfell, med lys i løktene og dombjellekrans over høvvet på Kjærnsmosvarten.

Oredalsveien var landet. Der Paul Holmsensvei og Christianslund allé er nå, var jorder og løkker. Foruten hestene hadde vi høns, kaniner, griser, en og annen sau og under krigen ei ku. Før jeg gikk på skolen, måtte jeg ta en tur i nabolaget med drakjerra og hente skjuler til grisene.

En gang hadde jeg gjort noe gæernt og måtte sitte igjen for frøken Simonsen på Traraskolen. Jeg ba om å få slippe ut for jeg måtte hjem og mate grisene. Frøken rista på hodet. Jeg tok rennafart og snarveien ut av vinduet og hjem.

Når det nærma seg jul, kom slakter Karlsen som bodde i Baldersgate. Jeg måtte holde fatet de rørte ut griseblodet i. Jeg likte det ikke noe særlig.

Jeg var ikke gamle karen før jeg fikk være med Willy, bror min, og hente blomstervogna hos gartner Henschel ved Urania og kjøre den på torget på lørdagene. Ei kone som ble kalt Maja, solgte blomster fra vogna i mange år. Det samme gjorde vi med vogna med bakervarene til Karl Johansen.

Søpletømminga var satt bort til private. Foruten oss var det Jens Jensen med hestene i Bekkegata, Små-Karl som hadde stall på Hassingen og Knut Aarum på Østsiden. Vi hadde faste steder vi henta skjuler og søppel. Foruten på Britannia, henta vi skjuler fra Duval, Grand Hotel og Schultz. Bergstrøm på Duval var en renhårig kar. De hadde god mat. Skal folk skryte, sier de fremdeles: – Du serverer Duvalsmørbrød.

Vi henta søppel fra Østlandske Elektriske, fra skofabrikkene, fra Helene Andresen, fra blikkenslager Nilsen, fra Hans Nielsen på Glade Hjørne, fra Thomas Hansen og mange flere. Vi hadde mye kjøring for Treullfabrikken. Vi kjørte sement til fabrikken. Fra fabrikken kjørte vi Dyonitplater, og ved til faste kunder.

Noen brukte oljefat til søpla, andre pianokasser. Det kunne ta lang tid før pianokassa var full. Da dukka rottene opp. Rotter krydde det også av på Petterstomta der vi tømte lassa. På tomta rusla Hæsa rundt med grepet sitt og jamna ut søplehaugene mens rottene pep.

Når de rev hus, kjørte vi vekk treverk og murpuss og sten. På og av lessa vi med spade. Vi hadde også jobben å få bort snøen fra trange gårdsrom i byen. Snøen tømte vi utfor brygga. Når jeg slo ned bredsida på slaen mot elva, var jeg alltid litt engstelig. Et snøras fra et tak kunne skremme hesten så vi havna i elva.

En eneste gang løp hesten ut for meg. Det var utafor Sun-Chris, og det gikk i full fart bortover Storgata til jeg fikk tatt’n igjen borte på torvet.

Lassa med sementsekker var tyngst. Vi henta fra jakter som kom fra Slemmestad. Når vi skulle over med ferga og det var lavvann og glatte brosten, hendte det at hesten dro så’n datt ned på knea.

I bykjøringa måtte vi sko hestene annenhver måned. Vi brukte smed Kristiansen nede i Sværta. Broddinga på vinterstid gjorde vi sjøl. Det var litt av en jobb å holde hestebena mellom bena, mens jeg fikk ut de slitte og fikk på plass de nye broddene.

Når vi var ute, hadde vi med høysekken. Høyet fikk vi på gardene mot at vi hjalp til å kjøre inn på laen i onna. En vinter under krigen var det ikke mer høy på stalltrevet, og jeg måtte av sted og hente på Kil i Råde. Jeg løp hele veien for å holde varmen. På tilbakeveien grov jeg meg ned i høyet.

Vi tømte doene til folk. Vi satte briggen, som var ei diger trekasse som far hadde laga, på enspenneren. Vi øste opp med ei bøtte som var festa i en lang stang. Vi drev på om natta for det lukta fælt og vi ville være ferdig til folk skulle på arbeid. Briggen tømte vi i møkkadammene. Det var en stor møkkadam der Frydenberg skole er nå. På vinteren frøs dammen, og da gikk vi på skøyter på isen.

Etter krigen kjøpte far en førkrigs-Chevrolet. Var den vond å starte, dro vi’n igang med hesten nedover Repslagerveien. Bror min lærte meg forskjell på kløtsj og brems.

Kjøringa til sertifikat gikk godt. Jeg klarte bakkestarten i Berggata. Verre var det å gjøre greie for maskinen. – Kom igjen om fjorten dager, sa Rasmussen. Det gjorde jeg og la ut om forgasser og fordeler.

Etter at jeg hadde gifta meg, var vi tre familier som skulle leve av vogmannsforretningen. Far funderte: – Om ikke yngstemann burde få seg annet arbeid?

I 1955 overtok kommunen renovasjonen i Fredrikstad. De søkte etter folk. Jeg la fram vandelsattest og fikk jobb.

Allerede før hadde vi kjørt ut de nye søplekassene. De kom fra Nobø fabrikker til sidesporet ved Porselen. Hver søplekasse veide 17 kilo.

Kommunen hadde kjøpt inn tre Volvoer. På vogna mi var det foruten meg, Zakken Pettersen, far til ordføreren, og Einar Stensvik. Første tida hadde vi standplass på Trosvikstranda med bilen i en halvrund aluminiumsgarasje.

Sjefen for renovasjonen var Einar Hem. Han satt på kontoret i Skolegata. Godt kjent i byen som jeg var, var jeg med å legge opp ruta og fordele kassene. Jeg visste at det ene stedet trengtes to søplekasser, mens andre steder var det nok med en.

Arbeidsdagen starta halv sju. Var det vinter, plundra jeg med å få på kjettingene. Bensin og olje fylte vi på Shells bensindepot som lå der Holmen eldresenter er nå. Når jeg sa at jeg skulle ned på deppo’, smilte ungene av meg.

På mandager kjørte vi ruta på Trosvik og omkring Stadion. Vi kunne tømme opptil 400 kasser. Tirsdag tømte vi i Myragata og nedre del av Frydenberg og på St. Hansfjellet. Onsdag kjørte vi i byen, og på torsdag tok vi Apenesfjellet og foten rundt Apenesfjellet. Fredager sto Cicignon og Guldbergsiden for tur og lørdag tok vi Bellevue, St. Croix og rundt Wiesebanen.

Vi holdt på til vi var ferdige. En julaften kom jeg kjørende ned fra Apenesfjellet da klokkene i Vestsiden kirke ringte jula inn. Folk hadde god tid til å prate før. Vi ble godt kjent med kundene. Hadde de litt ekstra søppel, tok vi ikke noe for det. Skulle vi ta betalt, hadde vi ei lita bok som et loddhefte, der vi rev av og ga kvittering. Hem var veldig nøye med at vi brukte boka. Etter at Petterstomta var fylt igjen, lossa vi søpla i Bureskjær som ligger der brua til Gressvik går over Floa.

Deretter begynte vi å legge søpla på Øra. Jeg var ti år på fyllinga der ute. Det var utrolig hva folk kasta. Hele soveværelsesmøblement, lenestoler, salongbord, gyngestoler, radioer, kjøleskap, symaskiner… Jeg kunne ha møbler et helt hus fra fyllinga.

Folk plukka. Resirkulasjon heter det i dag. Det var ikke lov, men tetta vi ett høl i gjerdet, kom det straks et nytt. Noen var profesjonelle: Kristian Kjøniksen med sykkelen var der ute sent og tidlig. At han ikke ble syk er rart, men han ble vel immun.

En lektor fra Østsiden og guttungen hans dro av gårde med en oransjefarga lenestol bak på sykkelen.

Sjøl solgte jeg hollandske krukker for ti kroner til Steinar i antikvariatet i Gamlebyen. I dag må du betale to, tre hundre kroner.

De ringte fra Stabburet: – Vi kommer med et lass. Jeg laga klar gropa med bulldoseren. Bilen kom og velta ut: bulkete bokser og esker med rekesalat som var gått ut på datoen. Hvordan det ble spredt, skjønner jeg ikke. Plutselig var de der, det dukka opp mengder av kæller og kvinnfolk som plukka til seg sardiner i tomat og kjøttkaker i brun saus.

Over det hele lå røken fra brannfyllinga og sved i øya. Jeg fikk ødelagt helsa mi der ute. Det er en annen historie.

Trykt i Fredriksstad Blad 1999
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling