Ellinga, vellinga, Vaterlandsgutten

Polet brant.
Spikern datt i do.
På vollene jubla Den sorte dame.
Willy Danielsen så det, alt sammen.

– En av Danielsenungane har dotti i elva! hoia ungene i gata. Nede ved brygga i Vaterland lå kølaprammen til Nilsen. Vi satt på den høye karmen og fiska. Snøret sto på skrå ut i elva. Bet det, hendte det vi plumpa uti. En dag var søstra mi uti så mange ganger at ho hadde ikke tørt tøy å skifte.

Knut, bror min, kunne ennå ikke svømme. Så datt han. – Strekk opp armene! skrek jeg. Jeg fikk tak i henda på’n og holdt, og så kom Jens Ferjemann og foretok resten av berginga. – Gikk det bra? spurte Henriksen og Kristian Bækhusen, to gamle skippere som pleide å sitte på brygga.

Jeg kan bare huske en eneste som drukna. Han kom under en pram og ble sittende fast. Da de fikk han opp, satt flisa i skjorta.

Konene samla seg ved vannposten på torget. Om våren kom andemor for å vise fram ungene sine. Mor mi, Anna Jørgine, og tante hadde lange, hvite forkler som konene brukte. De samla flokken i forkle’, bar den gjennom hagen og plasserte mor og andungene i vollgrava.

Eka vår lå i den vesle bukta nedafor Kristiansen der vi pleide å fange ålunger. Nå er det murt opp der.

En gang trua far med å selge eka. Da begynte bror min og jeg å samle rekved: For full last fikk vi fem øre av far. Vi rodde helt opp til Lisleby og Torp og pelte i buktene der det var oppvann.

Nede ved Prestelandet lå husprammene med materialer fra brukene. Sjauera kasta mellomlaga ned i en åpning bak. Det hadde vi lov til å ta. En gang det ikke var folk å se, begynte vi å dra ut og ta av borda. Plutselig var formann Engebretsen der: – Fordømte jævelunger! Vi hoppa i eka og rodde for livet. Etter det våga vi oss ikke til Prestelandet mer.

På Ringverven kjølhalte de skutene. De hadde en flåte liggende på utsida, og alt de fikk løs av tre, havna på flåta. De var bare glad for å få det vekk. Noen gang satt det svære jernbeslag på treverket. Eka sank ned til lista, vi satt og rodde i vannskorpa.

På Isegran, i den lille bukta på sørsida, holdt Johnsenbrødrene til. Det var tre brødre og drivandes gutter. De bygde alle husprammene til bruka oppetter elva. Der henta vi mye kapp. Rundt Isegran vokste det kongesiv. Det var rene rottingen. Begynte vi å pelle, dukka kongen av Isegran, fanejunker Sørensen som var i kystvernet, opp og jaga oss.

En dag dro bror min, en kamerat og jeg på lysttur til Lisundet. Kameraten og jeg gikk en tur. Da vi kom tilbake, lå det en lapp fra bror: – Har tatt vørterkaka og snekka og rodd hjem. Dagen etter henta far oss med snekka.

Far til mor var Henrik Sjømann, fra Gressvik, gift med bestemor Andrea. Han hadde ei 22 fots snekke med syv hesters Sleipnermotor. En gang i forbudstida hadde han og en kamerat vært ute og henta en spritlast. Da de kom i Strømsundet, kom tollera, med Bell eller T6, etter dem. De kvitta seg med lasta, men tollera skjøt og splintra to bordganger i snekka. De kom seg på land og vekk, men tollera tok snekka. Den gikk til auksjon på Tollbodplassen. – Kjøp den du, sa bestefar til far. Motoren er bra og du skifter fint ut nye bordganger. Far kjøpte snekka.

Far min, Alf Kristoffer Danielsen, begynte på Denofa da fabrikken starta i 1918. Mange i Vaterland var tidligere sjøfolk som fikk seg jobb på fabrikken. Huset vårt var bygd i Torsnes og var flytta til Vaterland. Adressen var Vaterland 19. Det klarte seg den gangen. I kjøkkenet hadde det vært ei grue. Under hetta sto nå veakomfyren. På morran på vinterstid, før vi skulle på skolen, var det førstemann ned trappa for å sitte på veakassa og varme seg.

Både oldefar og bestefar på farssida mista livet på sjøen. Joakim Danielsen gikk gjennom isen i Østersjøen og drukna i 1905. Bestemor Anna satt igjen borte i Stavanger med seks mindreårige barn og uten et øre i pensjon. Hun flytta til søstra si på Lahelle og solgte kaffe og vafler til folk fra kjøkkenet. Bror hennes sa: – Det er en ledig butikk i Vaterland. Jeg klarer meg med åtte faste kunder, sa bestemor. Så åpna hun Danielsens kolonial på hjørnet ved torvet.

Bestemor hadde ben i nesa. Klemte en kunde på brødet, sa hun: – Har du tatt på brødet, får du kjøpe det. Folk ble fornærma og gikk bort til Tendal. Det er ikke så gæli, tenkte bestemor. Da får jeg iallfall betaling. Tendal hadde lite varer og måtte kjøpe av bestemor.

Mary, søstra mi, hjalp bestemor i butikken. En jul sendte bestemor henne rundt for å få inn noe av det folk skyldte. Et sted fikk hun ikke penger, men kjeft av kona i huset. Så hørte ho mann’ sin i trappa. Han visste ikke at kona ikke hadde gjort opp for seg. Kona slengte søstra mi inne i et skap. Mary var mørkeredd og holdt på å få nervesammenbrudd.

Far min lurte på hvor det ble av søster, og gikk for å se. Da kom søstra mi og altsammen for en dag. Først kasta mannen kona på dør, og så hev han alle klea hennes ut gjennom vinduet.

Jeg var visergutt for bestemor og henta varer som kom over med ferja i Gamlebyen. En gang holdt jeg på å slepe meg ihjel på en goudaost til jeg fant på å trille den resten av veien. Noen av arbeidskameratene til far så meg og goudaosten: – Du kan ikke la guttungen slite seg ihjel, sa de. Så tok far to barnevognhjul og skrudde på ei margarinkasse. Jeg trilla i vei og håpa på ikke å møte noen av gutta fra Gamlebyen.

Vi sloss med Gamlebyen og de fra Møllerodden. Litt eldre gutter var ledere. I Vaterland var det Aksel Sina. Han var en kraftig kar og hadde rødt hår. Over på Møllerodden var det Bergguttene. Vi i Vaterland kjempa mot Gamlebyguttene ved Stangevollen. Vi slo med stokker og kasta sten og skjøt med pil og bue. Vi hadde vært på kino og lært å stikke lua i været på en kjepp. Ett-to-tre, så satt pilen i lua. Det var avtalen at vi ikke skulle bruke spiker i pilene, men en gang fikk en gutt en pil med spiker i, i øyet. Han gikk med glassøye resten av livet.

På Stangevollen herja den sorte dame. Alle ungene og de voksne med var redde for spøkelset. En kveld hadde Arne Mathiesen og jeg vært på tur og møtte tre jenter fra Vaterland borte ved Proviantmagasinet. En av dem var Ragnhild, datter av los Helgesen, senere kona til Sanner Isaksen. Ragnhild sto bak disken i meieriet i Gamlebyen og var vant til å ta i et tak.

Da vi nærma oss vollen, så vi en i svart kappe og hvit maske som kom fram bak et tre og sto der og vifta med armene og jubla. Ragnhild gikk rett på, og slet maska av’n. Hvem det var, kan du ikke sette i avisa.

Jeg gikk på Gamlebyen skole. En morra fikk jeg fart på meg: Nå brenner polet!

Det var en eneste ildmørje. Veggene hadde dotti ned, og brannfolk fra Nabbetorp og fra byen drev og pøste vann inn i ildmørja. I bakgården var det stall der bøndene satte inn hestene sine, og do med åtte høl. En brannmann som het Spikern og var innpå to meter, trådde feil og havna i dobingen. Han ble stående med dritt til haka. – Lag ente sjø, guttær! bælja Spikern da de prøvde å få’n opp.

Politiet i Gamlebyen var ikke å se, de hadde vel blitt fulle bare av lukta. Flaskene smalt og brennevinet rant. Det småregna, så i rennestenen fløt det pjolter. Geneveren var på lerkrukker og eksploderte ikke. Han som hadde den små kafeen ved siden av Stabel, kom med ei kørj og pelte og var hjemme og lossa og kom tilbake og pelte igjen.

Så ringte det, og vi hadde time, men strekte nakkene av ledd for å se ut. I 11-frikvarteret var vi ute igjen. Da hadde det kommet politi fra byen, og Fugleviken gikk og breia seg. Han yppa stadig slagsmål for å vise hvor sterk han var.

Det var en opplevelse den dagen soldatene til Viken bataljon rykka inn i Gamlebyen. Da drev vi og speida etter idrettsfolk i flokken, slike som vi kjente igjen fra bildene i Sossidi- og Teddypakkene.

En gang rykka Pete Sandstøl inn. Oppe på fortet var det laga et dansegolv, og der arrangerte de kamp mellom Sandstøl og mester i tungvekt, Nilsen fra Moss. Vi pleide å klatre opp muren på fortet. Så støpte de platåer i hjørnene og satte halve flasker i den våte sementen for å berge tiøringene. Vi fant andre steder og kom opp likevel. Nilsen gikk på og tok sats og tro tvers gjennom golvet. Pete Sandstøl var liten og lett og vant. Etterpå var det dans. Da den var slutt, sloss de hele veien fra fortet til Fergestedet.

Etter dansen på lørdagskveldene, forsvant ekene fra Vaterland. Folk fra Kråkerøy tjuvlånte dem for å slippe å dra veien rundt. På søndagen dro far over med snekka og samla ekene. Erling Johansen har sagt at vi pleide å tjuvlåne eker over på Kråkerøy. Det er bare no’ tull.

Om vinteren dansa folk på vollgrava utafor Vaterland. De strødde aske på isen, og en av Kjønigsenguttene spilte trekkspill. Vi guttungene spilte bandy. Kølla laga vi ved å kappe trær som vokste helt nede ved vannet og var bøyd i enden. Ballen var en flatklemt hermetikkboks.

Noen ganger dukka det opp eldre gutter. De hadde ikke skøyter, og vi kalte dem fotengler. De gikk arm i arm i ei lang rekke og pressa oss bort. Av og til tok vi rennafart og gikk mot dem og splitta dem. Noen ganger greide de å få oss helt bort til vindebroa. Da tok vi av oss skøytene og sprang hjem. Fikk de tak i snabelskøytene våre, rundslipte de dem så vi ikke kunne bruke dem.

Petter Eriksen var primus motor og fikk i stand skøytebane under fortet. De skar opp torv, og søstrene mine og bror og jeg og mange andre bar torva og la i en halvring så det ble en 400 meters bane. Vi bar vann fra Kongstendammen og hadde på. Når det frøs, ble det konkurranse. En dag stilte en kar i svart trikå. Jeg hadde ikke sett en slik før, de pleide å gå i knickers. På hodet hadde han en rund kalott. Det var Oscar Mathiesen.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling