En hånd å holde i

Søster Hjørdis har sittet ved mange sykeleier, sett pasienter bli friske eller gå bort. Betanien, Hammerfest sykehus, sykehuset på Grini, IK og Byens Sygehuus i Gamlebyen var noen av arbeidsstedene. – Lysten til sykepleien liksom lå i meg, sier Hjørdis Gulliksen.

Jeg er født på Seut født for 90 år siden. Far arbeidet på Glemmen Mekaniske Verksted. Mor hadde symaskin, var fingerferdig og sydde for noblessen på Cicignon.

Bestefar hadde arbeidet på bruket. Han bodde i veslehuset og jeg var godjenta hans. Far hadde gått på bruksskole. Jeg gikk på Trosvikskolen for Thomassen. Jeg likte Thomassen. De som fikk rapp over fingrene gjorde ikke det. I syv år satt jeg på pulten sammen med Åse Johansen fra borti Berget.

Vi lånte eka til bestefar og rodde helt opp til Floa. Minst en gang i uka gikk vi på bena til gudstjeneste eller møte i Metodistkirken. Det var Oscar Svendsen, far til Paulus Svendsen, professor ved universitetet, som konfirmerte meg. Etter konfirmasjonen hadde jeg huspost hos en familie i Ove Rammsgate. Jeg fikk fem kroner måneden.

Da jeg var blitt 18 år, dro jeg til Oslo. Jeg bodde hos en onkel og tante mens jeg søkte jobb. Jeg arbeidet hos flere familier på Vestkanten. Et sted ble jeg satt til å hogge ved. En splint for opp og traff meg i øyet. Søstra mi, hun hadde huspost, fikk meg på Legevakten. Deretter lå jeg på Rikshospitalet. Jeg har merke etter splinten den dag i dag. Jeg fortsatte ikke hos den familien.

Lyst til sykepleien var liksom noe som lå i meg. Da jeg var blitt 25 år gammel, begynte jeg som sykepleieelev på Betanien i Oslo. Utdannelsen varte i tre år. Vi arbeidet hele tiden på avdelingen. Da jeg skulle opp i helselære på Rikshospitalet, fikk jeg en halvtime fri på forhånd. Jeg rakk akkurat å skifte forkle før jeg løp ned Akersgata for å komme tidsnok.

Vi bodde fire og seks på rommene. Jeg var heldig og kom på rom med tre til. Vi måtte være inne hver kveld klokka ti. Forstanderinnen kom rundt og så etter. Jeg pleide å gå på møtene i Metodistkirken på Bjølsen. En gang hadde jeg såvidt kommet inn på rommet, da klokka slo. Jeg gikk til køys med sko og yttertøy og trakk dyna opp under haka. Forstanderinnen sto i døra: – Her er alt i orden, ser jeg.

Det var tvungen uniform. Når vi var ute i byen, måtte vi alltid bære den svarte kåpa med den sorte hatten til.

Vi hadde fem kroner måneden i lommepenger. Jeg fikk et par nye kalosjer hjemmefra. En dag var de borte. Senere kom de tilbake, men da var de godt brukt.

Sykehuset var privat. Pasientene betalte for oppholdet. På Rikshospitalet var pålegget brunost og gouda. På Betanien fikk de salami på brødskivene. Når visitten kom, måtte alt være prikkfritt. En vanskelig pasient, en ung pike, hadde kastet seg på gulvet rett før flokken kom anstigende. Jeg slet og dro og halte og fikk henne opp i sengen. Så kom overlegen, avdelingslegen, oversøster, avdelingssøster og borte ved døren elevene. Jeg fikk en kink i ryggen som jeg av og til kjenner ennå.

Vi sto opp klokka seks og spiste havregrøten klokka syv. Etter frokost var det andakt. Den holdt vi på omgang. Jeg satt ved siden av elevsøster og måtte alltid passe på å folde hendene.

Etter tre år fikk vi nålen med B på, armbindet med to hvite kors med en blå B og rett til å bære den store, hvite sløyfa under haken.

Jeg spesialiserte meg som narkosesøster. Det ble brukt eter på åpen maske. Jeg la masken over munn og nese på pasienten, dryppet en, to, tre, fire dråper fra eterflaska. Pasienten skulle telle. De fleste kom til to. Under operasjonen satt jeg ved hodeenden og holdt pasienten under kjevene. Jeg har gjort det så mange ganger at pekefingrene mine har blitt krokete.

Legen sa: – Søster, nå blir blodet til pasienten mørkere. Da tok jeg bort masken noen øyeblikk, så pasienten fikk mer luft. Dr. Øwre opererte i timevis. Etterpå gikk jeg inn på badet og la meg på benken og gråt. Det gikk fort over.

En dag ble jeg kalt inn på kontoret til oversøster. Jeg tenkte: Hva for galt har jeg gjort nå? Jeg skulle dra til Hammerfest. Hun ventet vel at jeg skulle begynne å snufse. Det gjorde jeg ikke. Jeg pakket den vesle kofferten min. Den var alt jeg eide på denne jord. Den beste tiden jeg hadde i sykepleien, var i Hammerfest.

Overlegen ved sykehuset var Johan Borchgrevink. Han tøflet i vei på plattføttene sine. Han trampet i gulvet når alt ikke gikk som det skulle. Jeg var avdelingssykepleier. På visitten skiftet overlegen bandasjer på pasientene. Jeg sto med brettet og skulle rekke ham instrumentene. Jeg presset albuen mot nervesenteret i mellomgulvet så jeg ikke skulle skjelve på hånden.

Da krigen kom, sto Borchgrevink og så krigsskipene ute i fjorden. Da var han redd. Ett av skipene gikk på en mine og revnet i to. Vi så noen som svømte unna og klarte seg. Andre gikk ned.

Vi fikk inn sårede. Det var flere engelskmenn blant dem. En husker jeg godt. Han hadde svære skader i begge armene.

Tyskerne hadde en egen avdeling på sykehuset. Stort sett var de greie. Når de traff oss i byen senere, lot de som de ikke så oss. De skjønte at vi ville helst det. Snart ble det vanskelig å skaffe mat. Sykehuset hadde ikke noe lager. De pårørende hadde med seg litt brød og noen poteter. Tyskerne stakk litt til oss av sitt eget lager. Der var det nok å ta av.

Vi hadde en liten fødeavdeling på sykehuset. Det banket på døra når jeg skulle stelle ungene. Det var tyskere som bad om å få se på. Tårene trillet. De hadde vel kone og barn hjemme.

Vi hadde en svært syk tysk pasient. Vi måtte sitte vakt over ham natt og dag. Det kom beskjed at han skulle til Tromsø. – Når flyet kommer ut over sjøen, åpner de luka og hiver han ut, sa en av de andre tyskerne.

Det var ofte bombeangrep. På taket av sykehuset var det malt store røde kors. Vi hadde tilfluktsrom i kjelleren. Der sto det et gammelt badekar. En pasient pleide for sikkerhets skyld å hoppe opp i badekaret.

Mange av pasientene hadde tuberkulose. De lå der og hostet og spyttet i månedsvis. Noen ble operert. Det var fæle greier. Legen kuttet alle ribbena i ryggen og trykket lungen sammen for å stanse sykdommen.

Vi fikk dem inn på avdelingen. Vi ordnet senger med hjertebrett i bunnen og putene ordnet på en spesiell måte så det ikke skulle gjøre vondt i såret. Det var en ung gutt, han ville bare at jeg skulle stelle han for jeg var den som stelte sengen hans etter operasjonen.

Noen ganger kunne vi ingenting gjøre. Jeg satt ved sengen, tørket dem på pannen, holdt dem i hånden, og bad en bønn for de som skulle over grensen.

I 1943 kom jeg tilbake til Betanien. Bror min, Trygve, var typograf. Han hjalp til å trykke illegale aviser. En dag sto Gestapo i døra. Etter Grini og Victoria terrasse, skulle han sammen med andre fanger, kjøres til Trandum for å henrettes. Han hadde fått tak i en kniv og klarte å skjære over tauet han var bundet med, skar opp presenningen over lastebilen og hoppet ut. Han kom seg unna.

Midt på natta hørte jeg trampingen av tyske støvler i gangen på Betanien. Døra gikk opp: – Hvor er broren din? Det visste jeg ikke. Jeg hadde en illegal avis liggende i Bibelen. De lot Bibelen ligge. Jeg kunne legge meg til å sove, sa de. En soldat la seg foran døra og en annen på gulvet ved siden av sengen. De hadde stilt geværene sine på hver side av sengen.

Dagen etter kjørte de av gårde med meg. Jeg ble puttet i en celle. Hun jeg satt sammen med, gråt hele tiden. Jeg klatret opp på krakken og tittet gjennom sprinklene og så det irrgrønne tårnet på Trefoldighetskirken. Da skjønte jeg at vi var på Møllergata 19.

Dagen etter gikk turen til Grini. Jeg hadde på meg den svarte kåpen og hatten. Jeg tenkte at kanskje uniformen gir litt beskyttelse. Jeg satt alene i den digre bussen og ble kjørt gjennom byen, og folk i gatene stanset og tittet på meg og lurte vel fælt.

På Grini bodde vi på en sal med køyer i fire etasjer. Jeg som var ung og sprek måtte opp i høyden. Midt på natten hørte jeg nedenfra: – Søster Hjørdis, søster Hjørdis, vi må bytte. Rottene danset oppe i skurebøttene i kroken.

Jeg var heldig, jeg fikk arbeide på kvinneavdelingen på sykehuset. Mange av de som lå der, hadde problemer med nervene. Søsteren min, Ellen, var også arrestert. Hun lå der, helt apatisk.

Legene var Grinifanger. Jeg husker Astrid Lange Nilsen og Marianne Jaroschi som var tsjekkisk. De gjorde så godt de kunne med det lille de hadde å hjelpe seg med. Mange ble underernært. Jeg prøvde å organisere litt ekstra og stikke til dem. Jeg har en liten minnebok der mange har skrevet hilsener og takk. Mor og datter Kristiansen lå på sykehuset. Datteren var 16-17 år og sulten støtt. Fru Kristiansen håpet å treffe mannen sin igjen. Han ble skutt.

Fangevokterne var både og. Frau Funcke var sadist. En gang kastet hun et nøkleknippe etter meg for jeg fikk ikke bena fort nok med meg. Hun vi kalte mormor, var ufarlig. Frau Freier var tynn, vindskjev og av den stille typen.

Jeg var redd hele tiden. Vi satt i korridoren med noe håndarbeid, stoppet strømper og bøtte tøy for mannsavdelingen. Jeg har ennå et broderiarbeid jeg laget av et skjorteflak. Det dukket opp noen høye herrer med blanke støvler fra Victoria terrasse. De sto og tittet på oss og pratet. Jeg fikk det for meg: De snakker om meg.

Dagen etter bar det av gårde til Terrassen. Hun som forhørte meg het fru Karlsen. Hun var norsk og gift med en tysker. Hun var blid og innsmigrende og spurte om en masse jeg ikke kunne svare på. En offiser satt ved et annet bord. Plutselig slår han knyttneven i bordet: – Nå fikk det bli slutt på all jugingen! Fru Karlsen sa at hun forsto godt at jeg ikke ville angi min bror, men hvordan kunne jeg som var kristen, stå der og lyve?

Det bar tilbake til Grini. Nyttårsaften 1944 fikk vi være sammen med de mannlige fangene i den store festsalen. Otto Nilsen ledet sangen: – Det har vi, det har vi, det har de neigu’kke ute… Tyskerne kan ikke ha skjønt ironien.

Tyskerne skjønte iallfall hvilken vei det bar. Vi så de drev og lesset sakene sine inn på lastebiler. De ville vel prøve å få med seg så mye som mulig.

En dag står en fange i døra: – Krigen er slutt! Vi er fri. Jeg gikk ut på kjøkkenet og drakk en rusten fiskebolleboks full av melk. Nede på appellplassen skulle vi synge Ja vi elsker. Jeg bare gråt.

Først skulle de eldste kvinnene av gårde. Mange av dem var fra Telavåg, mennene satt i Tyskland. Klokka tre om natten var det min tur å gå på bussen. Da vi kjørte ned Bogstadveien, ba jeg dem stanse ved Hygeahjørnet. Jeg hadde et knytte med sakene mine. Jeg mistet knyttet i gata. Det var en masse folk ute som hjalp meg å plukke opp. De fulgte meg til Betanien. Jeg ringte på. Nattevakten omfavnet meg. Til frokost fikk jeg to speilegg. Da gråt jeg for annen gang.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling