Kom igjen, Hardy!

Hardy Foss, juniormester, ballsjonglør, hurragutt fra Apenesfjellet forteller:

Hver søndag klokka 11 vandra bestefar og jeg ned på Blomstertorget. I lomma hadde jeg gummiballen. Nede på torget stod det en flokk mannfolk og venta. Jeg satte igang. Jeg triksa og sparka ballen, holdt den i lufta, tok skuldra og hue til hjelp. Jeg var som ei vindmølle. Det gjaldt å holde på lenger enn forrige gang. Bestefar var stolt av meg.

Petter Johansen var bestefar min. Anna, bestemor, var mor. Mor min husker jeg ikke. Hun døde av en blindtarm som sprakk. Da var jeg to og et halvt år. Tante Gunda fortalte at jeg var i begravelsen.

Øivind, far min, var baker. Han arbeida hos Foss på Nabbetorp. Jeg venta på at far skulle komme fra arbeidet, for han hadde alltid kaker med seg hjem.

Far ble syk. Det var tæring. Han lå på Åsebråten fire år før han døde. Jeg besøkte ham på hjemmet. Han reiste seg opp på puta og hosta og spytta i kruset. – Blir du aldri frisk av den forkjølelsen, far, sa jeg.

Far min hadde spilt på A-laget til FFK. – Du er likeså god til å handtere ballen som far din, sa Sten Moe en gang.

Bestefar, Petter Johansen, arbeida i kommunen. På veggen i Enghauggata 21 hang det ei klokke. Midt på natta ringte den. Jeg lå i dobbeltsenga mellom bestemor og bestefar. Jeg ble redd og krøp inn til bestemor. Døra til kottet knirka. Der inne hadde bestefar brannhjelmen og de andre greiene. Det smalt i ytterdøra.

Når bestefar kom hjem, sov jeg.

Bestefar var liten og lett. Han kunne krype rundt nede i kummer og i røra. Han ble gassforgifta. En dag hadde vi betasuppe til middag. Plutselig kasta han opp all maten. Bestemor ringte til dr. Arntsen. – Det er noe forbigående, sa doktoren. Tre dager etter døde bestefar.

Bestemor Anna skjemte meg bort. Når jeg ba om det, fikk jeg børje for tre eller fem øre havregryn av Svanhild hos Søland oppe i bakken. Jeg strødde sukker på gryna og koste meg.

Gutta i strøket hang sammen støtt og stadig. Det var Odd og Geggen og Leif og Egil og Arne og jeg sjøl som var med på galoppen. Vi tagg en 25 øre hjemme og gikk på Verdensspeilet og så på cowboyfilmer med Gene Autry og kompani. Etterpå henta vi lekepistoler og hadde Wild West rundt på Løkkeberg. Det smalt mellom busker og trær: – Du er dau! Nå tok jeg deg til fange! Etterpå forfriska vi oss med gulrøtter fra kjøkkenhagen til Flor til han banka på ruta.

Nede i gata sang det: – Wir fahren gegen Engeland. Det var de tyske militære som marsjerte til badet for å vaske seg. Når de var blitt rene, trampa de ned til brygga igjen. Vi pelte sigarettstumpene som lå igjen. Tapre jøssinger var vi ikke. Når soldatene kom med toget, sto vi med sparkstøttingene og venta. Vi frakta kofferter og ryggsekker ned til brygga og fikk en sigarettpakke for jobben.

Det ble fred. Hjemmefronten kom med digre geværer og henta ordføreren. I rennestenen fløt det avklipt hår fra tyskerjentene.

På St. Croix skole var jeg stille og unnselig. Jeg gikk i klasse med Geggen Kristoffersen. Han var også av den rolige typen.

– Din dovne slask, sa en lærer og dytta huene til elevene ned i boka.

Lærer Syversen var annerledes. Han leste eventyr, og vi satt med øya på stilk. Bråka noen, så slutta han å lese. Sønnen til en prest var fæl til å holde spetakkel. Han fikk en omgang i frikvarteret.

Jeg var god i religion: Saul drev filisterne ut i kamp mot israelittene og Saul spurte Herren om råd. Herren svarte ham hverken i drømme eller profetier. I sin angst gikk Saul til en spåkone i Endor… Det gled så fint.

På vinteren satt vi og kikka ut av vinduet for å se om det hadde frøsi is på St. Croixdammen. Det kosta 25 øre å komme inn. Jeg hadde blekkspann. Det var flomlys og musikk og folk gjorde svære svinger og møttes igjen.

Knut Agerup stilte i lengdeløp og gikk så fort at du nesten ikke kunne følge’n med øya.

Det var skolestevne på Stadion. Han jeg gikk sammen med hadde hockeyskøyter. Jeg gikk på blekkspann og vant. Premien var en bok: Reis og finn Livingstone. Jeg lånte’n bort og fikk den aldri igjen.

Jeg fikk en brukt Raleigh for 15 kroner. Vi sykla til Kongsten eller Enhus og bada. Noen kløpper i vannet ble jeg aldri.

Vi spilte fotball borte på Hvattumhjørnet. Vi brukte ei sædde eller en tennisball. Vi hadde tre, fire på hvert lag og la opp mål og greier. Når vi delte inn laga, passa vi på med en god en på ene laget og to halvgode på det andre.

Harry Joelsen var best. Han hadde tak på ballen. Andre av gutta på hjørnet var Yngvar Jacobsen og Ragnar Syversen.

Jeg fikk en lærfotball av bestemor. Vi sparka der brannstasjonen er nå. Når vi var godt igang, kom bestemor. – Hardy, du må komme hjem og spise. – Vent litt’a, bestemor! Så kom hun enda en gang. Jeg tok ballen under armen og rusla hjem. De andre var fornærma: – Ta ballen din og legg den på kommoden hjemme!

Jeg var såvidt innom småguttlaget til FFK, fortsatte på guttelaget og endte på juniorlaget. Karl Olsen på Brygga var oppmann. Få har ofra så mye for klubben som han. Han jobba hos Nordby og sparka på A-laget. Med matpakka i lomma gikk han rett fra jobben for å trene oss. Trener var også Reidar Olsen som var plateformann på Værste.

Et par år trena Stanley Cullis fra Wolverhampton FFK. Han brukte pipeln: – Take a heading, ropte Cullis. Når du header, skal du ikke skalle til, men følge etter med hele kroppen, sa Cullis. Ballen var av tung lær, og var banen våt og traff du snøringa, kjente du det i knollen i flere dager.

Han var med gutta på banen. Dem som trener i dag, jeg vet ikke, jeg, Drillo har det iallfall i kjeften…

Vi betalte 25 kroner for støvlene, resten la klubben til. Det var tunge lærstøvler, høye på hælen, du løp deg plattfot. Draktene holdt klubben. Kristian Nilsen var materialforvalter. Han vaska draktene sjøl og tørka dem på snora i huset sitt i Mørchsgate.

Systemspill kjente vi ikke. Vi spelte som vi spelte, vi brukte hverandre, vi hjalp hverandre: fem løpere, tre halfer, to backer og målmann.

Geggen Kristoffersen spilte back. Kamerat til tusen, ikke den helt store teknikeren, men sterk og utholdende, en terrier som aldri ga seg.

Arne Corneliussen, han gikk altfor tidlig bort, var en fin indreløper.

Ragnar Cøllis, strategen, sterk på hue og i bena. Senere ble han hallomann på Stadion.

Tom Nilsen, svær og kraftig gutt, veldig god mellom stengene og på dansegølvet.

Jon Nilsen og jeg likna hverandre både av utseende og måten vi spelte på. – Kom igjen, Jon! ropte folk og mente meg.

Frank Edvardsen jobba på Værste, ytreløper, kjapp som satan, la inn den ene ballen etter den andre.

Kjell Albertsen, også på FMV, veldig god speller før han la opp altfor tidlig.

Jeg kan ikke peke på noen som var dårlige. Vi var sterke gutter, vi stolte på hverandre.

Vi spilte på Stadion mot Roskilde som var finalister. Kjell Skofterud fikk en ball, trakk ned langs høyresida, la tilbake inn i feltet, sendte fra 17-meteren, jeg dundra til med panna. Den satt som klistra i hjørnet. – Fineste scoring noensinne på Fredrikstad Stadion, sto det i bla dagen etter. Alt i alt scora vi 12 mål mot Roskildes ene.

Vi spelte renhårig. Frispark forekom sjelden. En gang i Sarp fikk jeg en døtt så jeg plaska ned på ryggen. De måtte bære meg ut. Det ble ikke noe mer med meg på lenge. Etterpå ble jeg redd, jeg var ikke så kraftige karen.

Otto Sætvedt fulgte gutta i tykt og tynt. Da jeg var i militæret og kom inn på Bjørnen, vinka Otto med to fingre på fru Moberg: Et glass vin til Hardy, takk!

Kampene på Stadion var rene folkefesten. Viken musikkorps marsjerte inn, dem hadde kledd seg ut, noen hadde pappneser og noen flosshatter og noen Chaplinstøvler.

Sjøl var jeg sjonglør. Jeg starta med ballen i lufta klokka ti på ti. Jeg drev på, først med høyrebenet, så med venstrebenet, så var ballen på skulderen, så på hue’, så med benet igjen. Det var sjelden jeg behøvde å sparke to ganger med samme ben.

Jeg hadde med meg en tre, fire typer som telte og ordna. Egentlig sliten ble jeg ikke, men det tok på aua. Klokka ti på ett hadde ballen ikke vært i bakken en eneste gang. Da skulle kampen mot Storm fra Skien begynne.

Av og til tenkte jeg på å gå til sirkus. En sommerdag gikk jeg fra Oksviken langs landeveien med ballen under full kontroll. En bil kjørte etter meg som skulle passe på at jeg ikke juksa. Ved Porselen kom jeg i mål. Da var jeg svett.

Flerfoldige år etterpå skulle FFK spille på Ullevål. Det var i -71, og jeg var 40 år. Jeg dro inn på egen hånd. Jeg var kjent i Oslo, for jeg hadde jobba der for Monteringskompaniet. Det var i de åra Einar Rose dansa hula-hula i bastskjørt i Rosekjelleren. Jeg kom meg alltid på jobb dagen etter.

Jeg møtte opp på Ullevål. Vi marsjerte inn på matta. De sa det var 20 000 på tribunene. Jeg skulle vise den gode, gamle FFK-ånden. Da jeg starta, var jeg blytung i bena. Jeg konsentrerte meg så jeg så ingenting rundt meg. Da jeg kom igang, gikk det bedre. Jeg hadde ballen i lufta sikkert et kvarter. Folk klappa. Så spilte de fotball. Fredrikstad tapte 4-1 mot Rosenborg. Åge Johansen scora det ene målet på straffe.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling