Så var det pinsetten, søster

Søster Astrid sto klar. Fra sentralsykehuset åpnet, arbeidet Astrid Mentzsen på operasjonsstuen. Hun har assistert ved alt fra blindtarmsoperasjoner til komplisert thoraxkirurgi. – De rødhårede pasientene var de uroligste, mener søster Astrid.

Fra jeg var liten, drømte jeg om å bli sykepleierske. En onkel var med i Røde Kors. Når de trengte meg, var jeg markør. Jeg var sterkt skadet, de sminket med rødt, jeg lå og jamret meg og ble bandasjert etter alle kunstens regler i førstehjelpsboka.

Etter realskolen i hjembyen Moss fikk jeg kontorpost på Moss verft og dokk. Jeg skrev brev og la hundre- og tikronesedler i lønningskonvolutter og søkte sykepleierskolen. Jeg kom inn på skolen i Drammen i 1952.

Utdannelsen var tre år pluss pliktåret. Vi tømte bekken og hadde forelesninger i anatomi. Vi lærte respekt. Du åpnet døra og gikk til side for eldre elever. Mange år senere i Fredrikstad roper en søsterelev i gangen utenfor operasjonsstuen: – Du, Astrid! Jeg formelig kjente nakkehårene stritte.

Jeg var på vakt sammen med nattoversøster Marianne. Hun var et fermt kvinnfolk fra Selbu med håret stramt bakover og knute i nakken. Hun var rasende flink. En pasient kom inn, det var visst hjerteinfarkt. Søster tok pulsen, hun hadde en stiv finger som sto rett ut. – Du har ikke noe infarkt, sa søster Marianne og røsket bort hjertebrettet.

I tre måneder gikk vi løse på operasjonsstuen og hentet frem det legene trengte når de opererte. Jeg syntes det var interessant. Jeg bestemte meg på å gå videre den veien.

Jeg fikk spesialistutdannelsen min ved sentralsykehuset i Fredrikstad. Jeg begynte første april 1956. Sykehuset var såvidt ferdig. Første jobben var å feie vekk murpuss og vaske operasjonsstuene. De tre operasjonsstuene lå i fløyen mot Welhavensgate. Det var to store og en mindre. Senere slo de ut en vegg så de ble like store. Pasientene begynte å komme fra 9. april.

Først bodde jeg på sykepleierskolen. Når elevene kom, flyttet jeg over i første etasje i sykehusbygningen, der hvor psykiatrisk avdeling kom senere. Jeg husker ennå nummeret på rommet. Det var 107.

I dag studerer de teori oppad stolper og nedad vegger før de slipper inn på operasjonsstuen. Vi ble hevet ut i praksis fra første dag. Eldre, erfarne sykepleiersker, søster Åse, søster Joss og søster Eldbjørg, sto ved siden av og passet på at jeg ikke gjorde de store tabbene.

Ute i korridoren var skapene med instrumentene. Jeg plukket ut: kniver, løse knivblad, sakser i alle størrelser, kirurgiske pinsetter, anatomiske pinsetter, arterieklemmer, sårhaker… Var det spesielle ting som trengtes, f.eks. sag ved ortopediske operasjoner, ga legen beskjed.

Alt ble sterilisert i de to instrumentautoklavene i et mindre rom mellom operasjonsstuene. Vi tok ut de sterile instrumentene, la dem på en tralle dekket av et sterilt laken, så et sterilt laken over og inn på operasjonsstuen. Der dekket vi assistentbordet ved siden av operasjonsbordet.

En gang den første tiden, det var midt under en operasjon, tok dr. Schie distré en pinsett fra bordet, skjøv munnbindet ned og klødde seg på nesa. Like distré la han pinsetten tilbake på bordet blant de sterile instrumentene. Jeg nølte, skulle jeg våge, jo, det fikk stå til: Jeg pekte, dr. Schie, De la pinsetten der. Han så på meg: – Få det ut, få det ut, alt sammen! Det ble dekket på nytt.

Intubasjonsmetoden hvor pasienten sover når narkosen ble gitt, hadde kommet. Av og til brukte vi den gamle måten, med eterdrypp på maske og: – Kan De telle fra en til ti? Sjøl hadde jeg fått eternarkose da jeg var fem år og dr. Krogstad på St. Josef tok mandlene mine. Av en eller annen grunn ble den fremdeles brukt på barn.

Alle er engstelige når de skal opereres. Fikk vi inn barn, tok jeg dem gjerne inntil meg, bar dem rundt, ga dem en klem, koste litt med dem til de roet seg.

Også på operasjonsbordet er det forskjell på folk. Det ble sagt at de med rødt hår hadde lettere for å være urolige i innledningsfasen. Til enkelte inngrep ga vi høy spinalbedøvelse. En gang gikk det fint helt til dr. Schie skulle til å sy igjen. Pasienten jamra seg: – Det gjør vondt! – Tøv. sa dr. Schie. – Jo, kom det fra bordet, nå stikker du inn nåla på en side, nå stikker du den inn på andre sia, nå knyter’u!

Dr. Schie var den første overlegen på kirurgisk avdeling. Han var en flink kirurg og lett å jobbe sammen med. Vi pleide den gang å operere struma-pasienter. Det var om å gjøre å ikke komme bort i stemmebåndene med sprøytespissen når pasienten skulle lokalbedøves. – Si Anna, sa Schie, si det flere ganger. – Anna, Anna, Anna, lød det på operasjonsstuen.

Når vi var grønne og usikre, hjalp Schie oss: – Nå trenger jeg det, nå skal jeg ha det. Etter hvert fikk vi rutine. Jeg visste hva han skulle ha, uten at han behøvde be om det. Først kniven, så sårhaker, så klyper og kompresser, så flere pinsetter mens han arbeidet seg innover. Jeg har arbeidet for mange dyktige kirurger: dr. Rosseland, dr. Omtvedt, dr. Lloyd Andersen, dr. Hanche Olsen, dr. Åby, dr. Hans Rostad, dr. Lauen og dr. Svane som ble overlege på kirurgisk etter dr. Schie.

Vi opererte alt mulig, fra blindtarm til store inngrep i bryst og magesekk.

Plutselig kunne det oppstå en vanskelig situasjon: et blodkar ble rammet og en stor blødning. Kirurgen satte først knyttneven ned i såret, så var vi raske med klemmer og kompresser for å stanse blodet. Deretter fikk pasienten blodoverføring. Den første tiden tappet vi selv blodgiverne og hentet flaskene nede på blodbanken.

Vi gikk todelt vakt, fra elleve til ett eller ett til tre. Annenhver helg hadde vi langvakt, fra fredag til mandag. Ved siden av de planlagte operasjonene på dagen, kom Falken på ettermiddagen og natta med øyeblikkelige innleggelser.

En blindtarm var sprukket eller et lårbensbrudd måtte opereres. Vi hadde røntgenapparat på operasjonsstua, men den første tiden måtte vi fly ned på røntgen for å få fremkalt bildene.

En natt kom en pasient i hui og hast inn på avdelingen. Han hadde aortaaneurisme, en utposing på hovedpulsåren. Husker jeg ikke feil, kom han fra sykehuset i Halden der de ikke kunne gjøre noe med mannen. Det sto om livet. Jeg hadde bakvakt. De sendte bud. Jeg kviet meg, jeg hadde aldri vært borti noe lignende. Dr. Svane: – Vi setter i gang.

Vi begynte klokken halv åtte på kvelden. Klokken halv seks på morgenen kunne vi rulle pasienten ut på recovery. Alt i alt var tre leger i sving, det trengtes mange hender i såret. Jeg hovnet opp i bena når jeg sto så lenge. Ellers var vi så opptatt med det vi skulle gjøre så vi merket ikke at tiden gikk.

– Greier denne pasienten seg, spanderer jeg kaffe, sa Svane. – På City, sa en av legene håpefullt. – På Askø-kafeteriaen, svarte Svane. Etter et par måneders tid kom pasienten til kontoret, frisk og rask. Svane kom bort: – Dette er til deg, sa han og ga meg en poste Twist. Assistentene fikk nøye seg med kaffebilletter.

Når vi legger frem instrumenter og kompresser, teller vi alltid slik at det ikke er færre når vi er ferdig enn når vi begynte. Dr. Rosseland skulle fjerne en nyresten. Stenen fikk vi omsider tak i, den var ikke stort større enn et fyrstikkhode. Nyreoperasjoner er vriene, nyrene har mange forgreninger. Da operasjonen var over, manglet en kompress. Rosseland så på meg med de store, brune hundeøynene sine: – Søster, få inn røntgenapparatet.

Under operasjonen hadde det blitt en rift på bukhinnen. Da Rosseland sydde igjen, hadde en kompress forvillet seg. Vi så den på røntgen, for kompressen hadde en metalltråd sydd inn slik at den kom frem på bildet.

Heldigvis har jeg bare en eneste gang opplevd at en pasient døde på operasjonsbordet. Men det skjedde fredag den 13. og en av søstrene skallet i lampa på operasjonsstua slik at hun svimte av og gikk i gulvet.

Når vi hadde operert på natten, måtte vi vaske hele operasjonsstua så den var klar til neste innrykk. Vi hadde i det hele tatt hendene fulle mellom operasjonene. Etter operasjonen vasket vi instrumentene, kokte dem i instrumentkokeren og la dem på plass i skapene.

Vi vasket gummihansker i såpevann, tørket dem, pudret dem, la dem i tøystykker med nummeret brodert på og steriliserte dem i autoklaven. Vi snurret lintråd på sneller og la den i flasker med 96 prosent sprit. Sprøyter, sprøytespisser og slanger til intravenøst bruk gjorde vi rent og steriliserte. Var nålene blitt bøyde eller sløve, pusset vi dem med sandpapir.

Brukte kompresser ble vasket i vaskeriet. Vi børstet vekk løse tråder og sydde dem sammen fem og fem så de kunne brukes på nytt. En gang imellom satt vi dagen lang med munnbind for det støva så fælt, og laget gipsbandasjer for ben- og armbrudd.

Vi laget i stand sukkervann- og saltvannoppløsning, og citrat til å fylle i flasker med blod til blodoverføringer. Det meste av dette arbeidet falt bort da vi fikk engangsutstyret.

Sist, men ikke minst, hadde vi det veldig hyggelig. Når vi hadde gjort oss ferdige, og det ikke var noen operasjon som ventet, ordnet vi oss til på vaktrommet. Vi pratet, spilte kort og yatzy, vi laget oss mat og kokte kaffe. Legene gikk etter kaffelukta og ville ha en kopp med. Var det etter påskeferien, hadde dr. Schie lyseblå skjorte.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling