Det bor en baker på Greaker

Sten Larsen er annen generasjon i deigen. Nisse og stor og liten gris i marsipan var begynnelsen. Hans Jernneven var læremesteren i fortsettelsen.

Tyskerne hadde bundi opp halen på hestene sine. Det så rart ut. De trente schäferne til å hoppe over gjerdet til dr. Ihlebæk. På Moa var det russiske krigsfanger. Jeg fikk med brød fra bakeriet og stakk til dem når vakta så en annen vei. Ut gjennom gjerdet kom fly av tre med propeller som kunne gå rundt. Flyene var dekorert med svimerker laga med brennglass.

Av onkel i bakeriet fikk jeg smulestomp med svart glasur på. Slik stomp har jeg ikke sett på 50 år.

Far til far var skomaker. Han het Victor Larsen og kom fra Sverige. Da han fridde til Hildeborg som ble bestemor mi, sa oldemor: – Hva du enn gjør, gift deg ikke med en svenske! De gifta seg. Bestemor var høy og pen og netthendt. Hun drev systue med to til å hjelpe seg og sydde brudekjoler over halve Østfold.

Bestefar på morssiden het Arnt Andersen, var fra Sannesund, tømmerbas, nevø til Arnardo, gift med Karen fra Stanghuset. Han var lærd kar og flink med hendene. På sine eldre dager var han med i bakeriet og lagde marsipanfigurer.

Hans, far min, ble kalt Jernneven. Kona mi sier at hun aldri har sett så store hender på en kæll. Når brødene skulle ut av ovnen, fikk han ikke på seg hanskene i en fart. Lå det ikke noen filler der, røska han ut de brennhete platene med bare nevene.

I det gamle bakeriet bar far 100 kilos melsekker opp trappa i annen etasje og opp ei hønsestige på loftet. Når det trengtes, bar han sekkene ned igjen til bakeriet i kjelleren.

Far gikk læretida si hos gamle Bakke. Jeg kan såvidt huske gamle Bakke. Han gikk med stokk og var en fin mann. Far hadde et godt lys hos mestern. Bakke hadde landsted på Hvaler. Noen ganger bad han med seg hele bakeriet på skjærgårdstur.

Etter gamle Bakke overtok sønnene Rolf og Anker. Anker arbeida senere i bakeriet til far. Han var en ordentlig gapefant. – Ta nøkkelen i lomma mi, sa Anker en morra til en av damene som skulle låse opp. – Jeg står her med deig på henda. Dama stakk hånden i lomma. Der var hverken for eller nøkkel.

Det var to bakere til på Greåker. Normann hadde bakeriutsalget sitt på Glade Hjørne. Sjølve bakeriet var på Tindlund.

Tredjemann var Henry Larsen i Klevaveien. Senere kom han også til å arbeide hos far. Han starta på nytt oppe på Grålum. Nå holder Grålum Pizza til i lokalet.

Far begynte for seg sjøl i 1927. Han bygde på tomta til bestefar Victor. Han gravde sjøl ut til grunnmuren og hadde bakeriet i kjelleren. I butikklokalet i første drev Kirsten, søstra til far, manufakturforretning før hun flytta til Selbak.

Da far starta bakeriet, hadde han elektrisk vispe- og eltemaskin. Det var flere som prøvde å etablere seg i de vanskelige åra på 20-tallet her på Greåker. De elta og piska for hånd og måtte gi opp. Det ble sagt at de solgte brødet for mindre enn melet kosta.

Far hadde elektriske ovner helt fra starten. Han pleide å si at veafyring ga det beste brødet. Baker Johansen i Sannesund var den siste som gikk over til elektrisk fyring. Etter det sank omsetninga med halvparten. Under krigen måtte vi fyre under dampkjelen med sprikkelved som vi henta fra Erikssaga oppe i Sannesund.

Sjøl var jeg i bakeriet fra jeg kunne gå. Jeg syntes det så morsomt ut. Før jul laga vi marsipanfigurer. Hele familien var samla rundt bordet. Midt på sto reiseradioen med musikk til arbeidet. Far hadde laga mandelmasse og blanda i melis og sukker og glukose. Kassa med formene var henta ned fra loftet og strødd utover bordet på frottéhåndklær.

Det var skinke og pølse og grisehode og nisse og svane og stor hest og liten hest og løve og liten hund og stor hund. De store hundene i marsipan var gave til faste kunder. Hver av oss klarte minst å fylle to brett med figurer. Dagen etter kom mor og dyppa penselen i svak rødfarge og malte.

Før krigen hadde far kjørt ut varene med hest og vogn. Hesten hadde han stående i stallen på en liten gård som het Opstadmo like ved undergangen til Rolvsøy. Senere fikk han seg motorsykkel som han brukte i brødtransporten.

Da jeg var gammel nok, ble jeg visergutt. De fleste her på Greåker hadde visergutt, til og med apotekeren. Etter tredje time på Greåker skole, lasta jeg brødvarer på sykkelen og dro av sted.

Til Bjørnstad og Berg, til Moa Kolonial og Holm på Opstad, I.H.Råde i Gamle Tindlundsvei, Myrvang i Nye Tindlundsvei, Nilsen på Yven, Wehler samme sted, og enda noen flere til.

Sykkelen var lasta så jeg såvidt klarte å skyve’n. Første tur gikk over Moa mot Vister, neste opp til Opstad og siste vending rundt på Greåker før jeg kunne ta kvelden.

Da jeg begynte i læra,bakte vi fremdeles brød på gamlemåten. Far sto med kniven og kasta deigen på bordet, elta det i en lang strimmel, brakk av og hev på vekta. Det skulle bare en liten justering til, så var vekta der. Onkel slo opp, som vi sa, og nestemann, som kunne være meg, langa dem ut og bar brettene inn i raskerommet der de heva seg før de gikk i ovnen. Så kom maskinene. Vi skaffa avbrekker før Gudesen. Det rare var at likevel holdt prisene seg på brødet i mange år. Det kosta 40 øre, det samme som Allers og Hjemmet.

Foruten far og onkel Asmund og jeg sjøl og Anker, arbeida Sven i bakeriet i lange tider. Han og broren Gunnar hadde en liten gård. Senere sto de sammen og solgte grønnsaker på Greåker torv.

Arbeidstida for svennene skulle være fra klokka seks. Foreninga kontrollerte. Jeg var ofte sammen med far i bakeriet på natta. Klokka halv seks, da vi venta at de skulle komme anstigende, tok jeg matpause. Jeg mener at det var på det viset i mange bakerier.

Kneipp og brød gikk omtrent butt i butt. Loff solgte vi en del av. Senere kom slankebrød og helsebrød og andre spesialiteter. Før krigen hadde far bakt grisla brød. Under krigen ble det forbudt, det gikk visst for mye strøm. Sjøl baker vi grisla brød den dag i dag. Det er et brødslag som spesielt østfoldinger liker.

Julekake og vørtekake gikk det mer av før. Nå kjøper folk seg en pose boller istedenfor. Sarpingene ville helst ha hvetekake – nede i Fredrikstad liker de best s’er.

Nå skal det helst være bringebær i bløtkakene. Før var aprikos og ananas favorittene. Vi la hele ananasringer oppå og pynta med krem.

Jeg har alltid vært glad i å forme med hendene. Der OKKO kom, var det før keramikkverksted. Vi guttunger tagg leire og forma frekke figurer.

Jeg likte å pynte marsipankaker med sukker og gelé i sløyfer og figurer. Far ville alltid ha kremfløte på toppen av marsipankaka. Jeg protesterte, men måtte føye meg.

Etter seks, syv år flytta far bakeriet dit det er nå, og starta med kafeservering. Bak disken i utsalget før krigen sto Valborg Åsland og Ruth og Lillian Andersen. Åse Hermansen begynte i butikken da hun var 17-18 og solgte kaker og kaffe fra den digre kjelen helt til hun ble pensjonist. Mor mi hadde før vært hos Aronsen i Sannesund. Hun var god og blid og ga gjerne litt ekstra til faste kunder.

Til å begynne med var det bord med glassplate og trestoler og sofaer med høy rygg, trekt med rød skai. Mange var ille lei seg når sofaene forsvant. En omreisende maler pryda en vegg med fjell og skog og skogstjern i solnedgang.

Bussjåførene, Gregersen og kompani var innom daglig. Det var ti minutters ventetid mellom bussen fra Fredrikstad og den som gikk videre til Sarp. Passasjerene titta over kaffekoppen etter han med billettveska så de ikke skulle bli akterutseilt.

Jentene på OKKO stakk innom i matpausen. Elevene på aftenskolen som holdt til på den gamle Greåkerskolen, tok seg en bolle og en kopp kaffe før de gikk igang med rette vinkler og roten av 9, klokka seks.

Elling Hansen var daglig kunde, Erling Jensen likeså. Gode, faste var Thorbjørnsene og Eriksene, Kristiansene, Hotvedtene, Mathiassene samt Tangen på Moa, Nilsen, Lindløff og Stenseth, for å ta det grøvste.

Far var tidlig ute med å skaffe ismaskin. På formiddagen 17. mai de første årene etter krigen sto det lang kø utenfor. Falt 17. mai på en søndag, var bestemmelsen: Stengt i kirketida. Politi Kristoffer Gretland kom anstigende i lovens navn. Far slo ut med armene: – Butikken er full. Gretland uten pardon: – Dem får gå ut bakveien. Problemet var at de kom inn den veien også.

En gang stilte far og Gretland med boksehansker i bakeriet og gikk noen runder. Det var mest for moro.

Far var snill: Finn, med et stygt tilnavn, fikk alltid en cola eller bolle når han var innom bakeriet eller butikken.

En natt fikk han tak i en som hadde brutt seg inn i bakeriet, og handterte ham i hardeste laget. Etterpå angra’n og sendte en pose boller til tjuven.

Han kunne si ifra når det trengtes. Rett før krigen hadde han en tysker i bakeriet. Schøning het han, en liten, tett kar, rasende flink i deigen. Fikk han penger mellom hendene, gikk han på fylla.

Dagen før en morsdag var det krise. Mye skulle bakes, og ingen Schøning. Far hjem til’n, han bodde i bryggerhuset til far til Kristoffer Gretland. Far tok han, løfta’n opp av senga, holdt han i været og slapp. Schøning kom flyende med bakeklea under armen inn i bakeriet. Da ble det andre boller.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling