Gutta fra Gropa

Rolf Larsen fra Nordby. Utedo og kaniner, fotball og pæddespy i gropa, Feiern med KFD. Freden kom med tomannsbolig på Gudeberg.

Far min, Anker Larsen Tørjern, spilte dragspel og klarinett i Borge musikkorps og til tider i Fredrikstad janitsjar og fele til husbehov. Da freden kom, tok han med seg spellet på vollane og stemte opp der lekeparken er nå. Valsen den gikk over måkeskjær, mens tyskerne glante bak gjerdet. Ned i trekkspillkofferten singla fredsglade to- og fem- og tiøringer. Noter hadde’n aldri lært. Han spilte vilt, som vi sa før.

Musikk lå til slekta. Alle søskena tok tonen. Onkel Hans dro til Oslo. Han og Robert Normann gikk i følge fra gård til gård på Oslo øst med gitarer og Honeysuckle Rose og I’ve found a new baby. Hjemmeværende husmødre ble fjerne i blikket og hev ned kollekten pakka inn i smørpapir.

Min barndoms adresse var Nordby 69 A. Før hadde det vært bondegård. I hovedbygningen bodde Syversen senior. I første i annekset bodde junior, i annen far og mor og søster og bror og tvers over gangen enkefru Oline med dattera si.

Vi hadde det verken verre eller bedre enn folk flest på Nordby. Når nordavinden blåste, flagra tapetet. Vi hadde innlagt vann, men utslagsvask ute. Når haugen spissa seg til og frøs på utedoen, måtte far til med øksa.

Foruten å dra bæljen og til tider hogge møkk, var far vælker på teglverket. Jeg gikk med matspannet i tre etasjer opp i annen etasje på verket der far hadde arbeidsplassen sin. Verket lå åpent, uten port eller gjerde. Kameraten min, Sigurd Vik og jeg gikk tvers gjennom når vi skulle til Nabbetorp College.

På skoleveien kunne vi møte sjefen med stor S, Evensen. Da strøk vi av oss lua. Eller Mikk-Makk, Sorgenfris store og noget fuktige sønn. Blomstra hestehoven i vegkanten, stilte Mikk-Makk i hvite sko. Nestemann kjendis kunne være Harald Feiern. Det gikk hardnakka rykter blant gutta om at Feiern hadde KFD, Kun For Damer, tatovert på en bestemt kroppsdel.

Verket var lekeplass. De første svømmetaka tok vi i de digre mølehaugene. Senere avanserte vi til elva, et sted vi kalte Dobben, en tjukk pæle ut i vannet. Karstykket var å svømme rundt den. De aller modigste svømte tvers over elva og landa ved Lahelle og tigde friplass på ferga over til Nabbetorp.

Sør for Nordby, der Leca har planet ut, var lergropa til verket. Bånn i gropa var fotballbane. Mål var et par stener, ballen en papirkule surra med hyssing. Det ble sagt at gropa leverte fotballspillere til laget på Selbak.

Der var Tolfsenguttene Tor og Kolbjørn, Kjell Kjørern, Roy Eriksen, Kjell Eriksen og sist, men ikke minst, Odd te ho Frida som selvbestalta leder og spilloppmaker. Det fantes en diger søppelfylling. En fyrstikk var nok, og snart lå blå og sur brannrøk over halve Nordby. Dagen ble avslutta med harpeis på ei vindusrute eller ei søppelbøtte heist i toppen av ei flaggstang.

Rakkerunger er sultne støtt. Vi stekte poteter i glørne etter bålet. Skulle vi koke dem, fant vi ei zinkbøtte uten bånn, gjorde opp varme i bøtta og hadde potetene i en fiskebollboks.

I gropa samla det seg vanndammer med grønske. Vi kalte det paddespy. En av guttene hadde fregner. – Bad i spyet, så går dem vekk, råda vi. Han så gjorde og ble både skuffa og forbanna.

På vinteren samla det seg svære snødriver i gropa. Da vi var små, stupte vi ned i drivene, dukka under og kom fram i bånn. Senere ble det aking. Over stenene på verket til tørk på vinterstid lå det skråtak. De gikk fint å bruke som akebrett. Ellers gikk det med kjelke fra toppen av Nabbetorp og ned til Sorgenfri. Den som kom lengst, hadde vunni. Etterpå gikk vi hjem til Gunnar Tolfsen som hadde eget rom og varma oss og spilte monopol.

Jeg ønska meg ski til jul og fikk masa meg til dem før julaften. Skia var av ek og fine de, men julaften uten gave var stusselige greier. Rett før jul gikk postbudet rundt med brev og pakker. Skikken var å be inn på et par kroner og en dram. På slutten av ruta måtte han ha hjelp av kona for å se forskjell på høyre og venstre.

På Selbak kino gikk Edvard Persson. Mølla brant mens ei jente hang i ene møllevingen som gikk rundt og rundt. Det var spennende greier. Enkelte tissa på seg. I pausen kom kinobestyrer og maskinist Ranum med kost og bøtte. – Værsågod å tørk opp!

Danilo leide kinoen med kaniner opp av hatten og kuler som kom og forsvant på programmet. En man lå stiv som en stokk i koma mellom to stoler og lea ikke på så mye som et øyelokk.

På Nabbetorp skole var det bibliotek. Døra inn til venstre i midtbygningen førte inn til bøkenes verden. Tarzan, apenes konge, Hva berghulen gjemte, Rolf i Tibet og mange flere. På hyllene sto bokstavene A, B og C med pedagogiske huskeregler. Før K het det: Kalven leker og er så kåt. Vi gutta kniste.

Det fantes to butikker. Kristoffersen som var rullefører og solgte blader og tobakkerstatning og rødt saftogvann til 10 øre glasset. Bak disken i kolonialforretningen sto ho Ågot og ho Gunda. På disken lå den lange, smale boka der vi skrev inn. – Pappa betaler på fredag.

Storhandlinga foregikk på Selbak. Hos baker Lundblad fikk jeg krite kakesmuler for 30 øre uka. Hos Guttane, en annen bakerforretning, gjorde Tor Tolfsen klar bakhonveden i ovnen på natta. Ble vi me’n inn, nappa vi til oss et par wienerbrød og noen s’er.

Bistrup var slakter. Sjøl hadde vi kaniner, og mange hadde griser. Rett før jul skulle grisene slaktes. Det var et jævla spetakkel.

Ellers merka vi ikke så mye til krigen. Tyskera kjørte langs veien med svære hester foran vognene. Når sirena ulte, knatra og skjøt de fra Bratthammeren. Vi sto på hjørnet og titta. Far dyrka tobakk og grønnsaker på parsellen tildelt av Syversen. Mor fikk Torpesåpe av far sin som jobba på bruket og sykla til Rakkestad og bytta såpe mot bondevarer. 17. mai gikk vi i illegalt 17. maitog rundt på Nordby.

Det ble fred. Trygve Pettersen tok radioen og satte i vinduet. Utafor samla masse folk seg for å høre siste nytt. Martin som kjørte for Tolfsen tok lastebilen og fylte planet med unger og kjørte til Brakkesletta der vi titta på tyskerne. Jeg syntes det var litt nifst.

Den første åndelige føden fikk vi i Ynglingen, leda av Erling Danielsen. Vi vandra med freidig mot og kjekka oss med små gullkors på jakkeslaget. Søndagsskolen var på Salen i Gamlebyen, for da hadde vi flytta. Bustgård var søndagsskolelærer. Fikk vi nok stjerner i boka, kunne vi kvittere ut fiskekroker og snøre fra butikken hans i Gamlebyen.

Far var blitt tildelt kommunal tomt i Herlof Steensgate. Leia per år var kroner 99, betalt i to avdrag. Gate er sterkt sagt. Det var et lerete tråkk mellom alle nybyggerhusene. Elektriske ledninger hang og slang fra stolpe til stolpe. Blåste det opp, gnistra det blått. Johannes Mathiessen hjalp far med papirarbeidet for Husbanken. Det var ikke småtteri: fasongen på gjerdet, vinkelen på taket, innredningen til tomannsbolig.

Far grov sjøl ut tomta med god hjelp av onkel Asbjørn Josefsen. Onkel var en slik sosial person som det fantes mange av før. Teglsten fikk far fra verket. Dahlin murte opp huset. Far var hver dag nede og fyrte for at det skulle tørke opp. Brostrøm sto for snekkerarbeidet og Knoff fra byen tok seg av det elektriske. Hvem som gjorde rørleggerarbeidet husker jeg ikke, men det var stort å få WC og bad i hver etasje.

Etter oss fulgte Strandin, Strømnes, også i teglsten, Henriksen på venstre side av Strandin, Brandstorp, Syversen, svigerfar til Egil Larsen og flere andre. Overalt lå digre lerhauger. Noe gikk i stubbloftet, noe ble planet ut og påkjørt matjord.

Eneste butikk var frøken Svensen i Nabbetorpveien som førte blad, tobakk og sjokolade. Ellers måtte vi til Gamlebyen. Det fantes bare en enslig lykt på strekninga fra Heibergsgate til bensinstasjonen til Helgesen. Når jeg gikk forbi kirkegården i kveldinga, plystra jeg. Jeg hadde hørt om den sorte dame.

Første lønnsarbeid hadde jeg mens jeg gikk på skolen. Jeg gikk med Demokraten på Cicignon. Brenna Lund røkte cigar med mørkebrune fingre. De katolske var skumle kæller i svarte kapper. En sesong stabla jeg bokser i ballkastbua til Danilos Tivoli på Kongsten. – Det er bare hester og dumme folk som arbeider, sa Danilo. Jeg var ingen hest.

Femten og et halvt år gammel mønstra jeg på Fernfield i Oslo, bound for Savannah. På finvakta advarte gutta mot jenter med leie sjukdommer. En gutt gikk til dokter’n i New York. – Gå opp på bordet og hopp ned, beordra lægen. Gutten så gjorde og kameraten datt av. – Jøss, tenkte jeg.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling