Loop og roll med Sæther

Halvard Sæther. Kampflyver in spe. Fredrikstadsarping. Sykehusdirektør. Kunstmaler. Første gang bak stikka i Little Norway. – I bunn og grunn er jeg sivilist, sier Sæther.

Fem, seks Fokkere landet på isen på Glengshølen. Det luktet bensin og olje. De var der en to, tre dager og flygerne bodde på pensjonat oppe i byen. Vi beundret dem.

På Tunevannet var det flyoppvisning. Næss hoppet ut i fallskjerm som åpnet seg. En gang senere åpnet den seg ikke.

9. april 1940 sto jeg i vinduet hjemme i St. Mariegate 21 og så en svart, tysk Junker over Vannverket.

Jeg var med i Det sivile luftvern og hadde gult armbind. Vi evakuerte Vingulmork gamlehjem opp til kommunelokalet i Varteig. De gamle hadde ikke hatt det så moro på lenge selv om de måtte ligge på flatseng på gulvet.

Tyskere så jeg første gang på Lilletorget. De kom i motorsykler og busser. Jeg sto bom stille med sykkelen min. Ut av vinduene på de gule Schøyenbussene stakk det mitraljøser. – Bra du ble stående, sa en av de norske sjåførene. Ellers hadde du vært dau.

– Vil du hjelpe meg, spurte Jan Magnussön. Senere fikk jeg vite at han var med i XU. Onkel hadde en gård 500 meter fra grensen. Jeg skulle være gardsgutt. Klokken halv syv tok jeg høggertoget fra Sarpsborg. Jeg hadde med sykkelen min. I lomma hadde jeg brev. Jeg kom meg over grensen og postet brevene på svensk side. Halvannet år etter satt jeg hos en frue i Chicago. Hun tørket en tåre og tok frem et brev fra sønnen i Norge som jeg hadde postet.

Tilbake fra Sverige hadde jeg med meg Trots allt og andre, svenske aviser. Jeg syklet hele veien til Sarpsborg.

– Du skal ikke slite deg ihjel som bonde, sa onkel. Det er såpass hue på deg at det rekker til jussen.

10. februar 1943 sto jeg i kø foran lesesalen. Det gikk rykter at tyskerne skulle komme klokka 10 og arrestere studentene. Fem på ti gikk flere opp på lesesalen: Det blir ikke noe av. Jeg sa til Gerhard Haukeland: – Vi går til Samson og kjøper et brød. Da vi var kommet halvvegs opp i Slottsbakken, ser vi kolonnen med overdekkede tyske lastebiler ned Drammensveien. Jeg lå i dekning noen dager. Jeg hørte at de hadde vært og spurt etter meg på hybelen min, og tenkte det var best å komme seg over til Sverige.

Nedover til Sarpsborg satt vi på med den vesle Aftenpostbilen. – Blir det tysk kontroll, slenger jeg til’n en avis, sa sjåføren. Vakta ved Rolvsøybrua fikk et eksemplar. I noen dager holdt Gerhard og jeg til i minus 20 grader i skogen ved Ise.

Mange flyktninger kom seg over ved Kornsjø. Olaf Vaglen hadde dem med seg i bussen. Han var en iskald type, men jeg har sett hendene hans skjelve på rattet.

Over til Sverige dro jeg i en jernbanevogn for kjøtt. Jeg hadde fått låne en konduktørkappe. Plutselig hørte jeg en tysker rope Halt! Nå er det gjort, tenkte jeg. Han skulle bare sørge for at toget fikk med seg den tyske posten.

Klokka ti om formiddagen 17. desember 1943 passerte vi grensen. Jeg hadde 15 kroner innsydd i jakka. På Ed gikk jeg inn i et konditori og kjøpte bløtkake.

Først var jeg innom Kjesäter, så videre med toget til Stockholm. En svenske spurte: – Är ni norsk? Han tok en tikroning og krøllet sammen så ingen skulle se det, og stakk den i handa mi. Jeg var både glad og flau.

På legasjonen ba jeg om å få bli overført til polititroppene i Gottöra. Samtidig gikk jeg til luftattasjeen og sa at jeg gjerne ville til England. Jeg hadde flaks. Bernt Balchen hadde fått låne noen svære Liberatormaskiner av amerikanerne for å få over så mange nordmenn som mulig.

Vi gikk fra Bromma. Det var svært så hemmelig, med svensk politi som passet på oss og krysset av på lista da vi gikk inn i flyet.

Jeg hadde med meg et Silvakompass. Med det og kartet i Syvende sansen min satt jeg og navigerte for meg sjøl. – Vi er over Kongsvingertraktene, sa jeg til sidemannen. En amerikaner kom med kaffe. Han kikka: – You’re right.

I store deler av London var hele kvartaler vekk. I ruinene var det dammer av regnvann. På Patriotic School visste de det meste. En av gutta hadde en bror som var nazist. – We can’t take a chance, sa de. Han forsvant. Et par av oss var rødglødende kommunister. Vi spurte en av lederne om vi måtte fortelle alt. Han ristet på hodet. – Er det noen kommunister bland dere, spurte de. – Nix, sa vi.

Vi dro fra Greenock med kurs for New York. M/S Aquitania hadde fire skorstener og 3 000 tyske krigsfanger om bord. – Wohin fahren wir, spurte tyskerne. – Nach Sibirien, svarte en av gutta.

I sykehuset om bord lå 30 tyskere. En dag var det ananas til dessert. En engelskmann ble rasende: – Jeg har mista alt, hus og hjem og så skal de fordømte jævlene få ananas!

Vi spiste opp hele balja sjøl. Etterpå fortalte vi pasientene: – Ingen ananas igjen. Jeg tålte ikke ananas ett år etterpå.

I New York var det pluss 40 grader i skyggen. Vi ble kapra av en amerikaner som ville vise oss byen. Overalt het det: – Møt norske nordmenn som har måttet flykte fra the underground.

Foran innkjørselen til Little Norway, 100 km fra Toronto i Canada, var det en bom. Militærpolitiet hevet bommen med handa til lua. Oberst Ole Reistad ønsket velkommen: – Dette er ikke stedet for dovenpelser og latsabber.

Vi merket det fort: Alltid hilse på de hilseverdige, alltid sørge for press i buksa. Kastet du en fyrstikk på bakken, fikk du fenrik Karlsen på nakken. Han kommanderte 30 indianerjenter som gjorde rent, var fra Nord-Norge og en prektig kar.

Et stykke unna var vesle Skaugum. Der loffa vi rundt i sivil og slappet av. Reistad slang seg nedpå og var en av gutta. Det var et rikt dyreliv i distriktet. Jeg sto på vakt og hørte ulvehyl. De hadde skutt en bjørn med en unge. Den ble flaska opp med tåteflaske og døpt Funny. Jeg klappet Funny mange ganger. Viste du deg redd, ble’n forbannet. I tillegg hadde Reistad fått tak i en ekte dølahest et sted i Midt-Vesten.

Elementary Flying School startet med teori. Jeg har aldri gått i hardere skole. Motorlære, navigasjon, meteorologi, fysikk, våpenlære og så videre. Tidligere S-kandidater strøk med glans. 40 startet på skolen. 15 fullførte.

Flyopplæringen startet i linktrainer. En innelukka boks med stikke, pedaler og en kunstig horisont. I det fjerne et kirketårn. Der skulle jeg lande. Det gjaldt å koordinere ben- og armbruk. En hedmarking klarte det aldri. Han deppa, han bare sov på fritida. Vi snakket med en av jentene på et sjabert hotell i Gravenhurst. Katastrofepsykiatrien var ikke oppfunnet. – Kan du ikke ta deg litt av han, sa vi. Det hjalp. Han ble spenna gæern. – Skal du ned til henne igjen, spurte vi.

– Har du vært i lufta ennå, spurte løytnant Sællid fra Sarpsborg. – Nei, sa jeg. – Bli med opp, sa Sællid. Vi gjorde looping the loop, han rolla, han dukka, han loopet igjen over East Indian River. Jeg ble dødssjuk. Vi landet: – Det blir aldri noen flyver av meg, klaget jeg. – Jeg tok det litt hardt, sa løytnant Sællid. Hans store sorg var at han var så dyktig flyver at han aldri ble sendt over for å fly Spit. De ville beholde ham som instruktør.

Vi nordmenn kom godt ut av det med folk i distriktet. Det ble sagt at vi var renhårige, at vi ikke drev med fantestreker.

Unntak fantes. Det var en kar, vi kan kalle ham Olsen. Olsen var svindler av den elegante sorten. Han tjulånte en offisersuniform, stakk av til New York og holdt cocktailparty for fiffen. Regningen signerte han Ola Nordmann.

En gang om året var det idrettstevling mellom nordmenn og canadiere. Olsen kunne løpe fra mer enn regningene. Reistad fikk han ut av kasjotten for en uke. – Vinner du ikke 200 og 400 meter, må du sitte uka, sa Reistad. Olsen vant.

Midt på natt skrek vakta: – Kantina brenner! Vi pøste på vann fra svømmebassenget på det knusktørre tømmeret. En husker plutselig: Ølet! Vi tok oss opp i annen etasje. Den fordømte ølbua var låst: Kom med ei øks. Øksa kom, døra opp og vi lempa ølkasser bort og ned og ut og gjemte dem i snøen. Hadde militærpolitiet fått snusen i det, hadde de beslaglagt kassene. Senere forbarma vi oss og stakk til dem en og annen flaske.

Beskjed kom: Leiren skulle nedlegges.

Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha representerte. Østgaard var med. Det blåste kaldt. To fly kræsja i lufta, men tok seg pent ned. Olav tok oss i handa. Reistad holdt tale på norskengelsk så damene ble myke i knærne. Reistad sa til Kronprins Olav: – Du, vi går inn nå, det er så jævli kaldt.

Reistad ga beskjed: Nå skulle han ikke være sjef lenger. Riiser Larsen skulle overta. Guttene murra. Ole Reistad var populær. Han sa klart ifra: – Ordre er ordre. Dere har å være lojale.

Da vi tok toget for siste gang, sa en jernbanemann litt trist: – Skal dere dra, nå, gutter?

Utdanningen fortsatte i Eggesford i Devon. Instruktøren, en artig, gammel krigsflyver lente seg til flyet: – Nå er du moden for en tur alene. Åssen trur du det går? – Det går bra, sa jeg. – Du tar av, tar en runde og setter henne pent ned. Jeg var ikke nervøs, dette var drilla om igjen og om igjen. Jeg landet. – Det ser bra ut, sa instruktøren. – Ta tre runder til.

Vi ble sendt opp i Fairchildene en dag med digre skyer. Leksa var loop med roll on the top. Jeg kom plutselig inni en av skyene. Rundt meg var bare bomull mens jeg skled ned i et enormt lufthull. Stol på instrumentene, ikke på følelsene, sto det i boka. Instrumentene danset rundt, jeg lå med hue ned, i full fart nedover og bortover.

Jeg har aldri før eller siden hatt en slik følelse av selvutslettelse. Skulle jeg hoppe? Det het at først og fremst skulle du redde flyet, sjøl kunne du erstattes.

Jeg brukte armer og ben, stikka og pedaler, alt jeg hadde lært om flyging. Med ett går det i den hastigheten det skulle, jeg kommer ut av skyene, og femti meter under meg ligger en engelsk bondegård. Da jeg landet, fikk jeg kjeft av han med den hvite nesa fordi jeg kom for sent. – Jeg har med meg flyet, svarte jeg.

Vi var på rangel i London. Vi havna i et rom på Duchy hotel. Hele natta smalt det av V1-bomber. Om morgenen tittet kameraten min ut av vinduet: – Du, Halvard, hvor har det blitt av husene på andre siden gata? Den natta tok de visst «Domp i Helvetet», stamstedet til de norske sjøfolka. Hardbarka veteraner tørket en tåre da de fikk vite det.

7. mai 1945 hørte vi i BBC at krigen var slutt. Nede i landsbyen var det fem puber. Vi holdt til på The Elephant. Vi banka på, klokka var elleve. Verten kom ut i serken. – Vi vil ha øl, det er fred! Han nektet. – Serveringen sluttet klokka ti. Jeg vil ikke miste lisensen.

Vi forlot det vakre Devon og dro til London. Eisenhower hadde sagt at alle som kunne unnværes, skulle ha 48 timers permisjon.

London var ubeskrivelig. Hundretusener av mennesker på gatene. De jublet, de kysset, de danset, de klatret opp på Eros-statuen. Politiet dro dem ned, de klatret opp igjen.

I Hyde Park brant svære bål av blendingsgardiner. Den eneste gang i Englands historie sto det plakater i pubvinduene: Sold out.

Vi sto foran Buckingham Palace. På balkongen vinket kongen og dronningen og Winston Churchill gjorde V-tegnet. Om natta sov vi under et bord hos snille engelskmenn.

Hjemme i Norge, sent på høsten, på Gardermoen, spør major Lunde: – De, Sæther, De fortsetter vel i flyvåpenet? Jeg svarte: – I bunn og grunn er jeg sivilist.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling