Verket var et jøssingreir

17 år gammel lærte Tom Abrahamsen håndforming og å skyte med Stengun. Tyskopplæringen sørget gestapist Heinrichs for.
Vi fikk ordre: Gjør klar, hent våpna. Noen fikk stengunen utlevert på Allerød, andre spente på seg Colten på Holtevarden.

Robert satt i lastebilen på Fuglevik. Han sovna. Vi hadde ikke vært ute av klea på to-tre dager. Det banka på døra. Robert våkna. Utafor sto en tysker. Robert grep geværet. I forfjamselsen satte han skjeftet mot tyskeren og munningen mot seg sjøl. Tyskeren regna ikke så nøye. Robert så bare hæla på’n.

Det var mangel på folk. Staben på Kristi Menighet dirigerte oss dit og dit. Jeg fikk ordre om å sikre Handelstanden med Ortskommandentur. Jeg sto vakt utafor med stengunen over skuldra. To tyskere gikk forbi. Da de så meg, sendte de en salve i lufta. Om de gjorde det for å skremme eller fordi de var glade for at krigen var over, vet jeg ikke.

Vi dro rundt med lastebil og henta nazistene. Noen grein, andre satte nesa i sky. Vi tok dem til Brakkesletta ved Kongsten. Tor Synnestvedt og flere gikk rundt og peka ut stornazister og Gestapo.

Vi fikk beskjed om å dra til Glombo. Noen gutter drev og klipte tyskerjentene. De var godt i gang utafor kolonialforretningen da vi kom. Jentene var gærne på oss og skjelte oss ut. Vi kjørte dem til Turnhallen eller Lahellemoen skole, jeg husker ikke så nøye.

Da de kom og ville ha meg med i Milorg, sa de at jeg passa som ordonnans, for jeg hadde drevi mye med idrett. På Glombo der jeg vokste opp, svømte vi og sparka fotball om sommeren og gikk på ski om vinteren. Vi svømte over til Huthholmen eller Ålestranda med klea i en bylt på hue.

Vi balanserte på stenene over mølehaugen etter sagbruket og sparka fotball på Fesus. Glombo Idrettsforenings bane het aldri noe annet blant oss gutta.

Det var Yngvar og Jens og Rolf og Jon og flere til. Svette og varme hoppa vi i elva. Robert og Birger og Wilhelm Pettersen og Arne Erlandsen dukka opp for å speide etter talenter. Da Kråkerøy Idrettsforening var ett år gammel i 1931, kom jeg med på guttelaget. De første fotballstøvlene arva jeg etter Rolf Moen da han la opp. Den grønne trøya og de hvite buksene skaffa vi sjøl.

Bak mål stilte Karl barbent. Gikk ballen utafor, grep Karl lærkula og skrek ut: – Dæs’ken i høyden, og sparka til. Noen ganger havna’n på banen. Noen ganger måtte vi hente’n med eka ute i elva. Vi spilte mot Greåker. Erik Engsmyr så Karl i sving. Han kom bort: – Si meg, er dere gærne alle sammen, her ute?

Ringside satt gamlekara Arthur Holter og onkelen min fra gamle Glombo Idrettsforening og vurderte generasjonsskiftet. Onkel hadde bandsag og kutter i kjelleren. Han laga ski med fine forhøyninger oppå til meg. Da jeg skulle hoppe i konkurranse i Smertubakken, ga han beskjed: – Du skal bruke hoppskia mine. Det var noen tunge planker. Resultatet ble deretter.

Første gang jeg tjente penger, var mens jeg gikk på Rød skole som var hvit. Jeg luka for Sundby på Rødsgården for 30 øre raden. Jeg synes ikke jeg så enden på’n. Til en avveksling kjørte jeg ut melkespanna til kolonialbutikkene i strøket. Hesten var snill og lokalkjent og stoppa og starta av seg sjøl der jeg skulle levere.

9. april 1940 sto jeg på trappa hjemme og hørte det dura. Jeg så tydelig det hvite og svarte korset under vingene på flya. Et par dager senere dro Willy, kameraten min, og jeg opp på Åsgårdsfjellet. Vi løsna to skudd fra salonggeværet mitt mot die Luftwaffe. Flya dura videre.

Tre tyske soldater dukka en dag opp på Ilaberget. Den ene hadde spent av seg beltet med pistolen. Vi borttil for å kikke. Da dro han fort til seg våpenet.

15 år gammel begynte jeg på Kråkerøy verk, samtidig som jeg gikk på Aftenskolen. Første tiden hjalp jeg til på båndet, gikk over sømmene med pusseslev og blåste opp så det ikke gikk inn i støpen. Etter en tid ble jeg forfremma til læregutt i håndformeriet. Fritz Johnsen var sjef og ga meg plassen. Han sørga for at jeg ble lært opp til å lage gryter, lodde propeller og alt som hørte med til faget.

Jobben var interessant. Maten var det verre med. Willy og jeg gikk på epleslang i hagen til Kiær. Vi knabba kålrot på åkeren og moste til syltetøy og hadde på brødskiva. John Norli var sulten støtt. Han fikk tak i sild som var trekt i elva og kokte den med hue og hale på de rødglødende magasinlokka. Anker Olavesen og Erling Moen hadde snekke og fiska størje som gutta fikk sin del av. Når de var ute, flytta vi stemplingskorta deres i vakta så det ikke ble oppdaga. Senere fikk jeg rede på at de hadde mer enn fisk i snekka.

Verket var et jøssingreir. Nazister fantes ikke. To tyskere var blitt adoptert etter forrige krig her i Fredrikstad. Nå ble de inn kalt inn til Wehrmacht. En ble spenna gæern, drev og kommanderte seg sjøl og ekserserte med spade bortetter veien. De kom til østfronten og senere har ingen sett dem.

Christian og Håkon Wergeland hadde radio og lytta på London. Vi gjorde oss et ærend bort. Åssen går det? Jo, det gikk bra. Vi saboterte så det sang. Ovnene som tyskerne skulle ha, ble aldri ferdig. Klubbmøter i arbeidstida hadde vi annenhver dag. Av og til dukka tyskerne og nazistene opp, skrek og domderte noe veldig.

Først ble jeg med i ei sanitetsgruppe. Birkenes som var områdesjef i Milorg, ville at vi skulle stå klar hvis det braka løs. Bjarne Holter og Rolf Jonsen var ledere. Vi spjelka ben og forbandt sår under prekestolen på Glombo Menighetshus. Jenter var også med. Margot Jensen og Ingrid Gulliksen var ikke dårligere enn oss gutta. Jeg fikk et legitimasjonskort med røde kors og stempel fra Oslokommandantur. Med det kunne jeg være ute når det var flyalarm. Det kom til nytte senere.

Jeg stod og arbeida ved siden av Rolf Moen. Etter hvert skjønte jeg at han drev med både det ene og det andre som jeg ikke burde vite. Hjemme hos onkel kom jeg en dag til å åpne ei dør som alltid var låst. Innafor hadde han våpen. Først ville de sende meg til Sverige. Jeg nekta. Hvis jeg dro, ville de bare ta foreldra mine. Så fant de ut at jeg kunne få være med i Milorg. Jeg hadde såvidt fylt 17.

Alt i alt var vi 100 mann på verket. Av de var en 60-70 mann med i Milorg. De ville helst ha med yngre og ugifte som ikke hadde noen forpliktelser. Even Fredriksen var sjef, Robert Pettersen var troppsjef, Anker har jeg nevnt, Erling Moen, Ernst og Rolf Ivar Edvardsen var blant de mer fremtredende folka. Asbjørn Knudsen var lagfører for laget mitt.

Det fantes nazister og angivere i terrenget. En dag sto jeg ved bandsaga, da en av de farlige fra Bjørnekloa kom inn i blanke støvler og Sieg Heil: – Hva er det du driver med? – Det ser du vel, sa jeg, litt stor i kjeften. Han forsvant. Senere fikk han beskjed om at hvis han ikke slutta å snuse, ville han bli knerta.

Noen måtte vi få over til Sverige. Mange ble frakta over fra Kråkerøy og Hvalerøyene under krigen. Sjøl var jeg med og hjalp til å få av gårde to familier fra Onsøy. De hadde fått beskjed om at neste dag kom tyskerne og arresterte.

Vi frakta våpen fra Svinndal over med Kråkerøyferga. Det var utrygt, med kontroller titt og ofte, og et par ganger holdt det virkelig på å gå galt. Isteden tok Erling og Anker Sten- og Brengunen i snekka og frakta dem til depotet i Sandvika. En gang fikk de motorstopp. Den tyske patruljebåten dukka opp. – Trenger dere hjelp, ropte tyskerne. Da starta motoren.

Vi hadde bruk for et depot som lå nærmere. Robert Pettersen gikk til naziordføreren på Kråkerøy. Han var en harmløs person. Robert sa at han var blitt naturelsker og ville gjerne leie hytta til ordføreren. Det gikk ikke an å bo der, det fins ikke do, sa ordføreren. – Det setter jeg opp, sa Robert. Under gulvet på hytta hadde vi våpenlageret.

Skyteøvelsene foregikk i kjelleren på Menighetshuset på Kråkerøy, rett overfor Folkvang. Vi hadde vakt ute og knalla og skjøt med maskinpistolene. Utafor på veien dro tyskerne på vei til Kjøkøya.

Jeg og Willy fikk ordre: Riv ned skiltet på søylen utafor Schultz hotell. Ett pekte mot Ortskommandantur, et annet mot Hafenkapitän. Da jeg drev og røska i det siste skiltet, fikk jeg en tysk offiserspistol i magen. I forfjamselsen spurte jeg: – Sprechen Sie deutsch? Det gjorde han.

Først tok de oss til Gamlebyen. De tok legitimasjonskortene fra oss og lot oss gå. De ville finne ut hvor vi tok veien. Dagen etter satt jeg på brygga i frokosten. Far til Willy kom farende: – Dæven, gutter, døm har kommi for å arrestere dere! Nå var det alvor.

Bak bordet i Skolegata satt den berykta Heinrichs. Kameraten min brydde han seg mindre om. Han kasta seg over meg: – Hva visste jeg om hjemmefronten? Jeg sa at jeg visste ikke noe, jeg var bare en guttunge. – Vil du til Grini eller skal jeg ta meg av deg, spurte’n. Jeg skjønte ikke hva han mente. Jeg ville iallfall ikke til Grini. – Kle av deg, sa Heinrichs. Legg deg på benken, beordra han. Så tok han en rottingkjepp med blykuler i enden og begynte å slå meg fra nakken og nedover. Jeg skrek og blødde. – Hvem er med i hjemmefronten, sa’n og slo og herja.

Han ble vel trett og tok en pause. En dame kom inn og gjorde rent. Hun må ha skjønt hva han drev på med. Så fikk jeg en ny omgang. Til sist ga han opp. – Kom deg ut, skrek han. Jeg rava hjemover. Ryggen var et eneste sår. Jeg lå på magen en tre, fire uker og kunne ikke gå på jobben på måneder.

Etter krigen fikk Heinrichs dødsdom. Så omvendte han seg til Herren og ble benåda.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling