Finfin unge, sa dr. Harnæs

Kristian Harnæs: snill, myndig, dyktig. Først spesialistpraksis blant nonnene på St. Joseph, så overlege på Sentralsykehuset. – Et barns liv er uerstattelig, sier mannen mange minnes med glede.

En dame stoppet meg på gata. – Husker du at jeg fødte rett før jul på St. Joseph? Jeg var spent og spurte hvordan ungen var. Du svarte at’n var så fin at jeg kunne ta’n med hjem og henge’n på juletreet!

At jeg skulle bli barnelege sto vel ikke skrevet i stjernene eller andre steder. Slekta på Romerike var bønder og lærere. Far var herredskasserer og gårdbruker. Jeg kan handtere plog og harv og hesterive.

Etter realskole på Lillestrøm ble det Hegdehaugen gymnas i Oslo. Gode kamerater, to brødre i byen, hybel hos tante i Schultzgate, Myrna Loy på lerretet på gamle Rosenborg kino. En gatemusikant stilte seg på fortauet utenfor skolen: – Få opp vinduet, gutter, sa norsklæreren. Ingen psykiske traumer i de årene, nei.

Kanskje en kamerat påvirket meg. Jeg smelte inn på medisinveien og passerte Pylorica, damen som voktet inngangen på Anatomisk institutt. Faget fenget.

Otto Lous Mohr, slekt fra Torsø, anatom med humanistisk legning, vakre, fine former når han tegnet på tavla.

Kristian Schreiner, realist, skarp og skarpsindig, bøyd over preparatet på disseksjonsbordet.

To års ventetid, slik skikken var, deretter annen og tredje avdeling. Rundt på avdelingene underordnet og undervist av professorer som aldri kunne ta feil. Olav Hanssen «Proff» mildnet sin opphøyde autoritet med historier fra egne studiedager.

Søren Laache, europeisk berømt spesialist på blodsykdommer, til student: – Hvordan diagnostiseres sukkersyke hvis man ikke kan analysere urinen kjemisk? Studenten: – ??? – Da, unge mann, gjør man slik. Laache dyppet fingeren i urinen og smakte. – Nå De! Studenten adlød. Laache med en skrallende latter: – Så De ikke at jeg slikket på en annen finger enn den jeg stakk i glasset!

I 1943, midt under eksamen i øyesykdommer, braste tysk feltgendarmeri inn i eksamenslokalet. Resultat: Resten av krigen i Buchenwald og fangeleir i Alsace-Lorraine.

I 1945 tok jeg fatt igjen. Langfeldt underviste på Psykiatrisk klinikk på Vinderen. Jeg så Knut Hamsun blant pasientene. I 1946 var jeg klar til innsats for Konge, folk og fedreland. Først i Trysil blant Østerdalens bondekoner og bondemenn, så på Stensby sykehus på Eidsvold, deretter var jeg kommunelege i Aurskog før jeg var av de heldige som slapp til på den nye, flotte barneavdelingen på Rikshospitalet, en gave fra Sverige til Norge.

Hvorfor det ble pediatri? Et prosaisk svar: En kollega drev med obduksjon, blant annet på organiske forandringer i lungene på for tidlig fødte barn. Emnet grep meg, det ble til og med en to, tre artikler av det. Overlege på Rikshospitalets barneavdeling var Leiv Salomonsen, etterfølger av dr. Frølich med hostesaften. Jeg har skrevet ut tonnevis av den varen.

Vi fikk inn pasienter fra lengst i nord til helt i sør. Alle slags sykdommer dukket opp. Fra Chorea Huntington og dr. Føllings sykdom over cerebral parese til tuberkuløse barn fra sanatoriet på Grefsen var nedom oss til røntgenundersøkelse.

I 1959 ble jeg ansatt som spesialist i barnesykdommer på St. Josephs Hospital i Fredrikstad, med bistilling som tilsynslege på Furutun cerebral paresehjem.

Barneavdeling fantes ennå ikke i Fredrikstad. Vi hadde de små spredt på stuene rundt på sykehuset. En for de nyfødte. Der kontrollerte jeg opptil 1 200 nyankomne hvert år. En stue for de små og en tredje for litt større barn. Det ble mye flying, og mye mas, spør du meg. At det gikk, takker jeg gode hjelpere for.

Nonner var det lite av på Romerike. Sett en og annen svartkledd haste til og fra i Ullevålsveien, hadde jeg nok. Nå hadde jeg dem rundt meg hele dagen.

Prektige mennesker som sa «De» til hverandre, «hvis legen tillater» til meg, arbeidet 24 timer i døgnet plus helligdag uten å slå om seg med gudsord. Den delen ble ivaretatt ved messen klokken seks om morgenen.

Alle husker søster Marcia. Hun må ha fått plass langt framme på Vår Herres høyre side. Pytt og panne på føden, lynrask i vendingen, sangvinsk i humøret, kvikk i replikken. Til stolt mor inn i bestilt drosje for hjemreise: – Velkommen tilbake neste år!

Søster Bonaventura, trakk litt på foten, godmodig som Erika, sammen analyserte de blod og urin og fæces på laboratoriet og tappet engstelige lærere med vanskelige årer.

Søster Vincenzia, først og fremst hos barna, god og trygg og den som hadde blitt nonne i en storfamilie i Tyskland. Det var skikken: én skulle ta nonnesløret, så kunne de andre i familien lettere få tilgivelse for sine synder på livets vei.

Søster Cecilie førte sykehusregnskapet: Boka var en skoleskrivebok med linjer. På den ene siden inntekter, på den andre utgifter. A propos utgifter: Overføringen til sentralsykehuset gikk smertefritt. Litt inn på nyåret pleide direktør Sæther å komme: – Jeg har igjen en slump penger. Er det noe dere trenger? Nå kommer nyåret med bud om innsparinger.

Mère Augustin, priorinnen: statelig dame, korrekt arbeidsjern. Belønnet med Kongens fortjenestemedalje. Festdrakten var av sort, tykt stoff. Ordfører Ragnvald Gundersen fomlet med nålen. – Stikk bare i vei, De, ordfører, sa mère Augustin. Jeg var dyktig forkjølet. Mère Augustin vinket meg inn i det aller helligste, opp med skapet og skjenket en drabelig geneverdram. Jeg nippet. – Alt med en gang, beordret ma mère. Deretter en kjeks! – Husk, det må aldri lukte alkohol av en læge.

Kollega Kolbjørn Mellby delte dagen mellom røntgen og barneavdelingen. Wilhelm Otnes, allmennkirurgi, bodde i Bjørnegården. Tre, fire ganger om dagen med blå piperøk etter seg, vandret han til og fra sykehuset over den vesle trekanten av Domkirkeparken.

Peder Krogstad, øre, nese, hals og øyelege Johan Harboe var grand seigneurer av den gamle skole. De ble lett forbilder for yngre leger som hadde problemer med å finne tonen. Erik Lie trådte til, nyutdannet ortoped fra United States of Texas. På fødeavdelingen hersket dyktige Einar Amundsen.

Sentralsykehuset var bare et stenkast borte. Overlege, dr. med. Evensen, kunne kanskje virke stiv og fjern på visitten. En skøyer og vitsemaker blant kollegaer når klokka hadde passert tolv. Den var det humør i!

I resepsjonen satt fru Christiansen, St. Josephs myndige og gode fé og veiledet besøkende opp trapper og inn til høyre eller venstre. Hva fru Christiansen ikke visste om livet på St. Joseph over og under jorden, var ikke verd å vite.

Hvert år hadde vi innom opptil en 700 små pasienter. For barn er sykehus med rare lukter og hvite frakker, stikk i armen og åpne munnen og si Ah, nytt og skremmende. I 1965 fikk vi den nye blokka med egen barneavdeling i tredje etasje med lekestue og leketante og hybler for barnepleieskolen på toppen. Nå kunne mamma og pappa være hos ungen første og andre natten. En morgen meldte oversøster: – Belegg: 38 unger, 56 foreldre. Ved fødeavdelingen hadde vi som sagt eget rom for nyfødte. Antall kuvøser første tiden: Én.

Før var barnedødeligheten stor. Svære familier, en ny fødsel, et nyfødt barn dør, moren gråter, men slik var skjebnen. Dessuten en munn mindre å mette. Nå: et nyfødt barns liv er uerstattelig. Før hadde vi de såkalte blue babies med medfødt hjertefeil. To, tre år, så døde de. Nå blir de operert og klarer seg. Jeg har opplevd de, ja, jeg vil si svimlende fremskritt innen hjertekirurgien.

Så meningitten: Da jeg studerte, var dødeligheten hundre prosent. Antibiotika kom og pasientene ble reddet.

Som nyutdannet lege møtte jeg polioepidemien den våren og sommeren 1947. Store, sterke, kjernesunne mannfolk og kvinnfolk ble brutt ned til krøplinger. På Aker sykehus fantes en jernlunge. Når de kom dit, var det oftest for sent. Salk-vaksinen utryddet så å si sykdommen. Har pasienter i dag besvær med åndedrettet, finnes en liten, hendig respirator som festes til brystet. Leukemi var det samme som dødsdom. I dag redder vi svært mange liv med benmargstransplantasjon og cellegift.

Difterien har forsvunnet. Da jeg som student var utplassert på Ullevål, var epidemiavdelingen stappfull av pasienter med strupedifteri. Noen slet seg gjennom, andre ikke.

Nye problem har dukket opp. Incest sto det bare noen linjer om i læreboka i rettsmedisin. Før kunne barn bli vanskjøttet når far var uten arbeid og pengene ikke strakk til. Nå har vi fått barnemishandling.

Det hender at vi står rådløse. En skal aldri fortelle et lite barn at det skal dø. Men foreldrene må få vite. Det er alltid overlegens oppgave. Det er når slikt må skje, at jeg har angret på at jeg ikke studerte jus eller filologi. Ord sier så lite, en hånd på skulderen kanskje mer. Eller etter en fødsel: Jeg har undersøkt ungen, må gå inn på stuen og fortelle moren som venter, at alt er nok ikke som det burde være.

Før jul inviterte alltid nonnene legene på rikelig med Senorita hvitvin og kaker klokken tolv formiddag. På kvelden kom julenissen. Noen ganger med gavene på en vogn, en gang opp brannvesenets stige inn vinduet i tredje. Så stemte portør Andersen opp med trekkspillet, og det ble godteposer og gang rundt juletreet for de som kunne være oppe.

Min forgjenger på Furutun var Bjarne Andersen. – En god cigar skal vare fra Gamlebyen til Moss, sa dr. Andersen. Han var en fremragende administrator som la grunnlaget: teamwork mellom logoped, fysioterapeut, ergoterapeut, lærer, lege. Tidligere hadde mange CP-pasienter levd et trøstesløst liv i ressursfattige hjem. Ikke minst takket være sanitetskvinnenes innsats ga Furutun nytt håp og nytt liv.

God reklame, la gå. Men tredje juledag kom alltid Gunnar Nilsen og Hjørdis med gaver til de som måtte være på Furutun i jula. Han ga mer enn gaver. Han hadde lag med barn, han likte å leke. Det er det ikke alle voksne som gjør.

Vi hadde pasienter med alvorlige dystrofier. De ble 17-18 år, så ble åndedrettsorganene lammet, så døde de. En syv, åtte av oss var samlet rundt en båre på Glemmen kirkegård. Så så jeg borte i veien, ned fra Rolvsøy, en skikkelse, jo, det var Gunnar som ville være med og gi gutten en siste hilsen.

I min tid som lege dro vi ennå på besøk hjem til folk. En dag for en tid siden møtte jeg kar på brygga: – Er det ikke dr. Harnæs? Jo, det var da det. – Huser’u meg, jeg bor akkurat mellom Torsnes og Fredrikstad. Guttungen var 14 dager gammel, han ble dårlig, jeg ringte og du kom. Da jeg tok fram lommeboka og spurte hvor mye du skulle ha, så du deg rundt. Du sa: – Det kommer an på å fint TV-apparat du har, det.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling