Hvalerdans på sommerhotell

Skjærhalden Badehotell: Pappabåt på lørdager, tre retters middag med kaffe på verandaen, stråhatter og bridge i haven, hvite bukser på dansegulvet. Gerd Forsetlund sveivet ismaskinen.

Jeg var en fem, seks år. Far og mor var nede på hotellet. Barnepiken hadde lagt meg. Jeg knep øya igjen så hun trodde jeg sov. Så ett, to, tre, bort med dyna, opp av senga, ut av vinduet og bort til hotellet. Inn døra, tvers over dansegulvet og opp på podiet. Trommeslageren, en liten en fra Halden, heiser meg opp og setter meg over nakken mens han visper i vei på Stardust. Folk jubla. Mor jubla ikke da hun fikk se meg.

Da jeg gikk for presten, sa Bjønnes Jacobsen: – Husk barn, ikke ned på hotellet før dere er konfirmert! – Men Gerd, da, sa ei jente. Ho bor og jobber der. Venninna mi visste. Jeg sveiva iskremmaskinen med tårer på kinn, mens de andre ungene dro ned for å bade.

Far min, Martin Eilertsen, var sivilingeniør, utdanna i Tyskland og gift med stockholmsflickan Hillevie.

På 20-tallet hang ikke jobbene på trær. – Kom ut, Iversen skal selge og lån skal du få av meg, sa kolonialhandler og sildesalter, bestefar Eilertsen.

Fra 1928 drev mor og far Skjærhalden Badehotell. Hovedbygningen var i to og en halv etasje med tårn. Far bygde til annekset, så det ble 36 gjesterom i alt. Hvert rom var utstyrt med vannkanne og vaskevannsfat. Alt vann, til bryggerhuset, kjøkkenet og gjesterommene henta vi i 50 litersspann fra brønnen.

Far fikk installert et aggregat som snurra og gikk og ga lys til første etasje. Han satte inn vinduer i verandaen og monterte grønne og røde og gule og blå lyspærer på rekke og rad i taket.

I annen etasje var det stearinlys på rommene. Mor sto utenfor en kveld og syntes det lukta røk. Hun titta opp og så full fyr i en gardin. Hun inn og opp og fikk slokka.

Restaurantkomfyren på kjøkkenet fyrte vi med køl. Fru Storm, kokka i alle år, sto med hvitt forkle over sidt, svart ullskjørt. Somrene var varme før i tida. Hun var den eneste som ikke svetta.

Badehotellet hadde utedo med syv avlukker. I den ene var det et lite hull for unger og et stort et for mor. Randi Brenna mista et pent smykke i do. Hun fant det aldri igjen.

Mat og drikke fikk vi med Hvalerbåten. Vinen hadde de i digre kasser på dekk. De var tunge som synden. Ølkurvene kom med en egen båt som far hadde leid spesielt til den trafikken. Vi handla også fisk av Reinertsen her på øya og slakter Wiklund leverte kjøttvarer med hest og vogn.

Hotellet åpna gjerne et par dager før St. Hans og stengte i begynnelsen av september.

Jeg sto på brygga og var hotellgutt når Hvaler kom. Jeg hadde svart skjermlue med Skjærhalden Badehotell i gullbokstaver og sjaua vesker og kofferter og annet pikk og pakk. Det kom gjester fra Göteborg, fra Ålesund, fra Halden og fra Fredrikstad. Advokat Meyer og et par kollegaer var oslofolk.

Noen år senere hadde jeg funnet den rette. Pappa og min tilkommende spaserte på Karl Johan. De traff Meyer: – Nei, men skal Tulla gifte seg! Brylluspgaven fra Meyer ble seks sølvskjeer fra Tostrup.

Blant de faste fra Fredrikstad var familien Bergman og familien Hartvig Sørensen. Sørensens hadde med en inngifta svart senorita fra Spania som strikka like fort som hun snakka.

Direktøren fra Porselen var her i flere år, det samme var dr. Arntsen fra Sarpsborg.

Enkelte sommere kom det så mange gjester at vi måtte bruke annen etasje hjemme. Far sov på flatseng i kjøkkenet, mor og jeg i stua.

Fjorten dagers opphold med full pensjon kosta 250 kroner. Gullsmed Linde Nielsen kom med hele barneflokken når skolen slutta, og var hele sommeren til skolen begynte igjen om høsten.

En dansk malerinne leide seg inn og slo opp staffeliet nede på Storesand. Jeg var værelsepike og titta på bildene hennes som sto mot veggen på rommet. Jeg henta far. Han ville kjøpe, men selge ville hun ikke.

En forfatter kom med kofferten halvfull med nerve- og sovetabletter. Mor var flink til å spille piano. – Spill mer, fru Eilertsen, sa den nervøse dikteren. Da han dro etter fjorten dager, sa han at han knapt hadde tatt en tablett under hele oppholdet.

Dagen for oss som jobba, starta klokka syv. Vi begynte med å pusse herre- og damesko utenfor dørene. Frokosten ble servert fra halv ni til halv elleve. Etter frokost spilte advokatene bridge i hagen mens de flytta bordet så de ble sittende i skyggen. Noen tok på seg stråhatten og rusla en tur i skogen, noen spilte krokket og andre tok på seg den stripete badekåpa og gikk på stranda.

Badedraktene gikk både høyt opp og langt ned. Bestemor hadde mykt vann i brønnen sin. Sossen Krohg, hun kunne være en 15, 16 år, sto i døra i bare en liten bikinibukse, neide og ba om ei bøtte vann. – Kom igjen når du har kledde på deg, sa bestemor.

Tre retters middag ble servert klokka tre. Jeg bar rundt i sort kjole, hvitt forkle og mansjetter og hvitt på hodet. Det var alltid taffelmusikk. Karsten Andersen, Willy Hovland, Viller fra Sarpsborg og Nygaard fra Halden spilte på Skjærhalden Badehotell. Musikken bodde i et hus for seg med halloi av ymse slag og var vanskelige å få opp i tide.

Etter middagen var det kaffe på verandaen. Vi gikk igang med oppvasken og var sjelden ferdig før kveldsmaten klokka halv åtte. Det var lang kø ved koldtbordet. Sjølufta og sola og badinga gjorde at de la i seg som de ikke skulle ha sett mat på uker.

Hver kveld var det dans. Klokka åtte gikk mor opp på podiet. – Nu måste alla snälla barn gå och lägga sej. Hun var hele livet overbevist om at hun snakka norsk. Mødrene reiste seg og fulgte barna på rommet.

Mange hadde pappa i byen hele uka. Pappaene kom utover med lørdagsbåten. Da var det vinking og klemming og stor stas.

Vi hadde ei gressenke med to halvvoksne døtre. Hun flaksa litt fra bord til bord med vin i glasset. Til sist forelska hun seg noe forferdelig i en gutt som lå i telt i Døvika. Om kvelden gikk hun til koldjomfrua: – Kan du lage to matpakker, ha på laks og roastbiff, ta det beste du har.

Midt på natta hørte jeg at hun kasta sten på ruta så dattera skulle komme ned og slippe henne inn. På lørdag kom ektemannen med båten. Da satt de i et hjørne og drakk brus.

Travlest var det på lørdag og søndag. Folk som hadde leid seg inn hos private her ute, bestilte middag på hotellet. Vi kunne ha opptil 200 middagsgjester i spisesalen og i småbåsene i peisestua.

På kvelden kom de til dans: Herrer i hvite bukser, kritta sko og blå jakke og damer i rumbabukser fra mahognyseilbåten i bukta. Skipsreder Ugelstad hadde den største og blankeste. Gutta i hvit skjorte og jentene i blomstrete kjole fra teltene i Døvika.

Midt i taket i spisesalen hang det ned ei kule med masse speil på. Den gikk rundt og rundt med lys på og forvandla fru grosserer Fredriksen til en hurie fra tusen og en natt. Spesielt hvis grossereren hadde fått en halv flaske Fiin Gammel på bordet.

Det var så fullt at folk leira seg på tomme ølkasser utafor mellom dansen. Stort sett gikk det pent for seg. Noe knuffing kunne det bli hvis en syntes kjæresten dansa for lenge med en annen. Som oftest fikk vi dem utafor der de kunne daske litt løs på hverandre, til de syntes nok var nok og ble venner igjen.

En eldre teatersjef fra Oslo var gjest på hotellet. Han ville danse med meg. Jeg opp på rommet, av med uniformen og på med kjolen som Anna Oddene hadde sydd til meg. Den var mørk i bunnen med blomster på. Så dansa vi ut i sakte vals. Ved bordet satt frua hans med en hvit og en sort sko. Hun ville vel være original.

Klokka tolv gikk godnattvalsen. Vi i betjeninga samla oss på kjøkkenet, spiste rester og kommenterte: – Så du den, la du merke til de to? Etterpå dro vi ned på stranda. En av musikken hadde med seg gitar, en annen trekkspillet. Vi dansa for oss sjøl og etterpå bada vi i måneskinnet.

Klokka sju skulle jeg opp. Pappa banka på. Jeg: – Jeg er så dårlig, jeg har så vondt i magen. Far ser på meg, jeg kan se han for meg der han står i døra. – Jasså, Tulla, sier han, fått sommersyken? Frisk om natta og sjuk om dagen.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling