Kunsthandler i gullramme

Auksjonarius, rammemaker, kunsthandler. Johansen malte serier, Gundrosen Jomfru Maria, Anstensen på sekkelerret. – Jo mer jeg skjønte kunden forsto av kunst, jo dyrere ble bildet, kommenterer kunsthandlerveteranen.

Far var svensk, handla med hester og kjørte med sprøytevogna for kommunen. En gang iblant fikk jeg sitte på til byen. Jeg pleide å hoppe av utafor kunsthandler Nilsen i gamle Fredriksstad Blad-gården. Etter å ha titta på bildene i vinduet, fortsatte jeg kunststuderinga utafor Olsens Kunst- og Rammeforretning i Nygaardsgata 33.

Først bodde vi på Christianslund. Etter hvert flytta vi ned i Seutgata. Lærer Dørumsgaard på Seierstenskolen var flink og streng. Vi måtte sitte med henda på ryggen: – Kåre, opp og si fram leksa. Kunne du’n ikke, måtte du sitte igjen til du kunne. Dørumsgaard la et eple på kateteret. Jeg tegna det så stort at det fylte arket. Dørumsgaard kom: – Det er pent tegna, sa’n. Han skrev navnet sitt på arket. Da var jeg stolt.

I nabogata bodde Bendik Riis. Vi var ofte inne hos han. Vi satt rundt kjøkkenbordet og han tegna oss. Vi kikka: jo, det ligna.

Søstra mi var bestevenninne med søstra til Bendik. En dag fortalte hun at Bendik var i Syden. Dagen etter så jeg han på gata. – Jo, sa søster, han har et rom i kjelleren der han har tegna og malt palmer og kaktuser og orkideer på vegger og tak. Så ligger han på divanen og er tusen mil vekk.

En gang malte han en makrell på et reklameskilt på torget. Den var så fint malt at folk stoppa opp og undra seg.

Jeg fikk med brev hjem om at jeg burde begynne på fortsettelsesskolen. – Jeg har to, tre andre unger som aldri har gått noen skole. Lærdommen du trenger, får du skaffe deg sjøl, sa far.

Efraim Olsen averterte etter rammesnekker. Jeg hadde vært sammen med far og laga nav og eker på hestekjerrehjula. Å snekre rammer kunne ikke være vanskeligere. Jeg bukka dypt slik mor hadde sagt. – Klarer du å dra en firehjula vogn? spurte Olsen. Jeg fikk jobben.

Ved siden av å lage rammer og selge bilder, drev Olsen auksjonsforretning. Auksjonslokalet hadde før vært kino. Innafor var verkstedet. Jeg begynte med å reparere møbler. Var det en stoppa stol eller sofa som var nedsotti og nedslitt, tok jeg den fra hverandre bit for bit. Jeg merka meg hvordan den var satt sammen, satte i nye fjærer og ny polstring og nytt trekk og skrudde og limte og fikk alt på plass igjen.

Før hadde buffetene overskap. Det ville ikke folk ha lenger. Jeg skrudde av skapet og satte på en lav rygg. Av overskapet ble det en snerten bokhylle. Vi fikk inn plysjmøbler med dusker på. Dusker var umoderne. – Klipp dem av, sa Olsen.

Før var spisestuemøblene i lys ek. Nå skulle de være mørke. Jeg ordna saken med Arti-beis. Snudde jeg meg et øyeblikk, var spannet vekk. En og annen subbus hadde stukki innom og forsynt seg. Beisen var blanda med dunder.

Fargehandler Due eide lokalet. Inn døra en dag: – Jeg har sånn mareritt, sa Due. En natt datt jeg på gulvet. Jeg holdt nettopp på å gjøre ferdig en divan med stopp og nye fjærer. På denne sover du den uskyldiges søvn, sa jeg og ga en stiv pris. – Den var dyr, sa Due. Han kjøpte’n likevel. – Han har råd til å betale, sa Olsen, med den husleia vi har.

En gang i uka var det auksjon. Folk var inne og titta på forhånd, lektor Bøhn gikk mye her, Erling Andreassen likeså. Alt mulig gikk under hammeren: gamle karbidlykter, seks sølvskjeer i futteral, bilder av jubileumsutstillingen på Frogner i 1914, vaskeservant i mahogny med marmorplate.

Olsen var auksjonarius: – Et konsollspeil, gi bud! Kåre, hold det opp! Salongmøblement i rød fløyel! Jeg pekte. Det var mye folk i salen fra bondelandet, fra Onsøy, fra Torsnesbygda, fra Hvaler. Hvalerfolka hadde de tjukkeste lommebøkene.

Vakre ting gikk under hammeren: Et rokokkospeil med nydelige utskjæringer. Hadde jeg hatt penger, hadde jeg kjøpt det sjøl. En dag ble en fiolin levert inn. Jeg hadde prøvd meg litt på fele på losjen på Fjellhøy. Olsen hjalp nok litt til. Fela ble mi.

Av og til dukka det opp folk som hadde tatt seg en dram for mye og begynte å holde auksjon for seg sjøl. Jeg fikk roa dem ned og ut av døra.

Vi solgte også brukte møbler. Gutter jeg har gått sammen med på Seiersten, gikk arbeidsledige og hadde kommet i uløkka. De kom med anvisning: 400 kroner. Jeg plukka ut det nødvendigste for ekteskapelig lykke: seng, bord, fire stoler, en kommode.

Olsen var premierløytnant og ble innkalt til regimentsamlinger. – Du får ta klubba, Kåre, sa’n. Olsen var opprinnelig elektroingeniør og strengt oppdratt. Jeg var liksom løsere i trøya. Jeg prata om gjenstandene, hvor de kom fra, slo av en vits, folk bød for å være med. Det ble mer sus i salen, får vi si.

Bildene var som jeg sa, stilt ut i vinduet mot Nygaardsgata. Ernst Johansen bodde på St. Hansfjellet. Standarden var papplater 30×70 cm og masseproduksjon. Olsen gikk tom for Johansen. Jeg opp for å hente ny forsyning. Platene sto langs veggene. En pensel dyppa i blått, ett, to, tre: havet var klart. En pensel dyppa i grønt, dermed var skogen på plass. Johansen brukte maling som tørka fort. Dagen etter var bildene på markedet.

Leif Kristoffersen på Hvaler var seriøs. Sjøbildene var fine, med vær og vind og seilbåt over stag. Av og til sank prisen til kr 3,50 per stykk.

Olsen reiste til hovedstaden og kjøpte opp kunst. En billedserie var fra veggene på en nedlagt restaurant. På bildene drakk storbyens herrer og damer øl og champagne og gjorde allehånde sprell.

Rammemakeriet var en del av geskjeften. Malerne var innom og skulle ha noe som passa til kunstverkene. Edgar Buer kom en dag. Han ville prøve seg på høstutstillingen. Olsen og Buer diskuterte i det vide og det brede. Jeg våga å blande meg inn: – Jeg synes den ramma passer best. Om bildet kom inn, vil jeg ikke uttale meg om.

Gamle kunsthandler Larsen holdt til i Bryggeriveien 3, ved siden av Janssons vekter. Jeg kjente godt Larsen. En dag sier’n: – Kåre, sier’n, nå ser jeg ikke lenger spikerne. Nå får du overta.

Det var rett etter krigen. Jeg satte annonse i bladet. Jeg hadde vært hos Olsen i 23 år. Jeg vil ikke si at vi akkurat skiltes som venner. – Den butikken, sa Olsen, den har aldri vært levedyktig. Dattera hans sa: – Du får ta med deg noe å lese i, for det kommer til å bli langsomt.

Først rydda jeg opp. Det var utrolig mye rart: Noe gikk i søpla, noe beholdt jeg. Så pussa jeg opp. Ei dame kom innom: – Nei, jeg har visst gått feil. Hun kjente seg ikke igjen.

Dattera mi hadde fatta interesse. Hun ble en god hjelp der, og senere da jeg flytta butikken til hjørnet av Bryggeriveien og Daniel Leegaardsgate.

En kunsthandler har sine faste: Gundrosen fra Rolvsøy, kalt Kirkemaleren, malte oftest religiøse motiver, Maria med barnet, Frelseren på korset. Han malte i det store formatet, digre bilder og brede rammer.

En dag kom han inn døra: – Adriansen, jeg måtte gå tilbake og se en gang til på det vakre maleriet i vinduet. Han hadde malt det sjøl.

Anstensen var fra Moss. Han malte på finmaska sekkestrie. Kundene ville ha lerret. Anstensen blåste: – Lerret er dødt. Det er ikke liv i det.

Oscarsen på Torp tegna fine ting fra Gamlebyen. Han malte også portretter etter fotografi. Likte ikke folk resultatet, var svaret: – Du får gå til fotografen og ta et bedre bilde.

Far til Odd Skullerud kom inn med noen tegninger gutten hadde laga. Om jeg kunne ramme inn de beste? Jeg sa: – Gutten har anlegg, han bør fortsette den veien. Far Skullerud: – Det er for usikkert. Først får han bli baker. Om han ble det, vet jeg ikke. Han ble iallfall en bælfin kunstner.

Noen kunstnerisk utdannelse har jeg ikke, men jeg tror jeg kan se forskjell på et godt og et dårlig bilde. En bonde fra Onsøy hadde vonni et bilde i et lotteri og ville selge: – Jeg kan vel få en hundre kroner? Signaturen Deberitz kjente jeg ikke, men jeg så det var liv i bildet. Jeg sa: – Jeg skal rense det og undersøke det. Jovisst, Per Deberitz var en anerkjent kunstner. Han fikk 5 000 kroner og var storfornøyd. Senere solgte jeg det til en lærer på Kråkerøy for 12 000.

Søren Begby gikk ut og inn her alle år. Han ville ha enkle standardrammer på bildene sine. Erik Wilberg var formann i Kunstforeningen. – Han har ikke greie på kunst, sa Begby. – Skal vi gjøre’n et pek? – Bare det ikke er noe kriminelt, sa jeg. Jeg hadde et grafisk blad av en berømt, utenlandsk kunstner i forretningen. Jeg klarer ikke å komme på navnet. Begby skjøv bladet så langt ned i passe-partoutet at det dekka signaturen. – Si til’n at du ikke er sikker, sa Begby. Wilberg inn og sa: – Bare noe rør, sa Wilberg, det er ingen verdens ting. Begby: – Det gikk som jeg trodde. Der tok jeg’n.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling