Telemarksjenta på Tamburen

Karen Schrøder Monsen: Ett øye på hver finger. Myndig og menneskelig med matsmak. Både formannskapet og Jens Bjørneboe ga mat- og vin- og ølhuset i Gamlebyen sin beste anbefaling.

Før blunka vi med lyset klokka halv elleve. Klokka elleve var siste par ut. På lørdager strekte vi det til tolv. Nå går folk ut når vi før vred om nøkkelen i døra. De fortsetter til fire. Da begynner kampen på drosjetråkka.

Nå er det over 30 steder i byen som serverer vått og tørt. Da jeg kom hit i 1957, var det foruten hotellene, Duval, Bjørnen og Tamburen. Brennevin ble bare servert til slutta selskaper. I dag får du fem centilitere på nær sagt hvert gatehjørne.

Jeg er Telemarksjente fra Vrådal i Kvitseid. Uteliv var det smått med, bortsett fra fester på lokalet. Folk traff hverandre likevel. Far spente for: – Nå drar vi og besøker Per Sørigarn. Nå sitter far og ser på verden gjennom parabol.

Far drev gård med sau og gris og geit og ku – og hester. Han var hestekar og kjøpte og solgte alt i ett og kjørte travløp på isen på Vrådal. Mor måtte også kunne holde i tømmene. Favoritten hennes var Vosseguten. Han ble 29 år og så snill at vi kunne hale oss opp i rompa på’n, når vi ville opp på ryggen.

Jeg gikk todelt folkeskole, tre år i småskolen og fire år i storskolen. I storskolen var bror min og jeg halve klassen. Jeg tok middelskolen i Bø i Telemark. Etter det underviste jeg ett år ni elever som var litt yngre enn meg sjøl. Jeg gikk på husmorskole og bodde på internat. Jeg unner all ungdom et år på internat. Der var det samhold.

Første huspost var på kjøkkenet hos godseier Løvenskiold på Gjerpen. Fruen var svensk, så det gikk mye på stekt fläskkarré og blanc mange. Frokost, middag og aftens ble servert i spisesalen. Stuepikene neide i sort og hvitt. Til selskapene kom godseier Cappelen og godseier Aall på Ulefoss og andre av noblessen i skinnende, blanke biler.

Jeg trengte praksis for å komme inn på hotellfagskolen. Den fikk jeg på Holmenkollen hotell og DNA-hotellet i Oslo. Vi som gikk i læra, hadde humør. Etter siste vakt akte vi kjelke ned Korketrekkeren. Det gjaldt å ta igjen konduktøren på Holmenkolltrikken på Majorstua.

Hotellfagskolen lå i Stavanger. Fem glass på rad og rekke ved hver kuvert var pensum. Likeså hver eneste paragraf i hotelloven. – Husk og hold avstand til gjestene, het det sent og tidlig. På sommeren praktiserte vi på Sola strandhotell. Forleden fant jeg en gammel meny: Kalvefilét med grønnsaker, saus Bearnaise og franske poteter, kr 18. Flyndrefilét frites med remoulade, kr 8. Postei med hummersalat, kr 5. Ville du avslutte med jordbær med fløte, måtte du ut med kroner 3,50.

Min første arbeidsplass var Sjømannshjemmet i Tønsberg. Sjef var Kjell Songe Møller. Foruten akvariet på Verdens Ende drev han Grand Hotel i Fredrikstad. Han trengte en vikar for bestyrerinnen. – Jeg kan ta på meg en måned, men ikke lenger, sa jeg. Nå har jeg bodd og trives her i 43 år.

Grand hadde adresse Nygaardsgaten 46. Hotellet var en trebygning i to etasjer. På hjørnet lå Ryen, deretter Hannestads blomsterbutikk, så den smale tranga inn til resepsjonen og tilslutt Gaarder sport. Inne i gårdsrommet hadde det visst før vært uteservering.

På det ene hjørnet vis-à-vis hadde vi Skaarberg, på det andre Konfeksjonsmagasinet. Tvers over gata fantes Hagbart Jakobsen, Falleths konditori og Stene A. Gulliksen, alle i små, lave trehus. Jeg syntes Fredrikstad var mer puslete enn Tønsberg.

Selve hotellet var ikke stort, en 13-14 rom, to serveringslokaler og en salong. Inn i restauranten kom gjestene fra gata og bestilte kaffe eller øl. En av byens redaktører satt ofte og duppet av bak avisen og ølglasset. Skulle gjesten ha øl, måtte han spise. Noen forsynte seg av karbonadesmørbrødet, andre lot det ligge. Enkelte steder for det samme smørbrødet ut og inn, men det hendte sjelden på Grand. Da en halv flaske eksportøl gikk opp til 3,50, var vi redde for at omsetningen skulle gå ned. Det gjorde den ikke.

Den andre spisesalen var reservert for hotellgjestene. Faste kokker i min tid var Annette Hansen fra Sellebakk, Eli Thorsen og fru Ulfeng.

Oppe i annen etasje var salongen med buet sofa og dype stoler, duft av cigar og oljemalerier i gullrammer. Det største og peneste var et hollandsk landskap med en allé med høye trær.

Hotellet hadde fem store utpakningsrom. Handelsreisende kom på mandag og dro på fredag. De pakket ut kolleksjonene: manufaktur, sko, herre- og damekonfeksjon. Bjarne Aarum var innom og så på varene og bestilte. Det samme gjorde Skaarberg og Stene A. Gulliksen.

Bestyrerinnen skulle blant annet ta vare på moralen. Bare gifte par kunne få dobbeltrom: – Vær vennlig å skrive navnene i gjesteboka. Så langt som å kreve vielsesattesten gikk jeg aldri. Gjester uten bagasje måtte betale på forhånd. Såvidt jeg husker, var det bare en eneste som stakk av uten å gjøre opp for seg. Uønskede damer og herrer på rommet og bråk og halloi var det ikke mer enn jeg mestra det sjøl.

Stene A. Gulliksen eide gården. City var planlagt, Olsen ble sagt opp og Gulliksen solgte til A/S Restaurantdrift. Det ble lyst ut ledig bestyrerinnestilling på Tamburen. Den fikk jeg. Jeg flytta over til Gamlebyen i 1962.

Fremdeles solgte Bustgaard sykler i Vollportgaten. Fru Wergeland satt stor og stø i kassa i kolonialen ved Torget. Bøckmann solgte glass der postkontoret er nå. Litt lenger nede i gata halvsålte og flikka Olsen sko. Hadde du alldeles gått fottøyet av deg, fikk du nye hos Forsbom, rett ved vanntroa.

Vega solgte fisk, Bogen kjøtt, og hos Bernhard Hansen fikk du så å si alt du trengte til huset i løs vekt. Kjøpmann Nilsen vandret rundt i lagerfrakk med varer til kundene i kørja. Trengte vi blomster til vaser på bordet i spisesalen, var veien kort over til blomsterforretningen som lå der Häbler senere hadde galleriet sitt. Hadde det blitt for mye innabords kvelden før på Tamburen, solgte apoteker Tendal Globoid mot tømmermenna.

Kjentfolk rusla i gata: Thams med krokpipa og utsiktsplass på vollene. Frekken og Molly med hesten, Jos som feide gata, fru Amundsen i sakte bris, Cowboyen med seksskytere i beltet, og bror Kåre fra Byens marker. Gikk de på Tamburen, var det inn døra til venstre i første etasje.

Kro eller pub eller ølhall, velg sjøl. Solide bord og stoler som sto for en trøkk Rutete duker på bordet med halvlitere, gjerne med lys eksport. Pilsen kom for fullt senere. Feinschmeckere drakk halve bayere. Enkelte spedde på med ett eller to glass Silver White eller en halv rød Martini. Under tak drev Tiedemands Rød og Petterøes blanding.

De fleste i første var godt voksne mannfolk. Replikkene smalt som hagl: – Jaså, du er ute og sklir, var beregna på Bjørn Borgen. Begynte noen å snøvle, måtte serveringsdama eller bestyrerinna trå til. – Nå har du fått nok, Andersen. – Du er den verste trollkjerringa jeg vet om, freste Johan med Nesa fra Byens marker.

Unge jenter gikk nesten aldri ut alene for å ta seg en øl. Det kom først for fullt da vi begynte med uteserveringen.

Var kona eller kjæresten med, gikk de opp trappa til den lyse og pene spisesalen, med de store vinduene ut mot parken, med busker og trær og den vesle jentefiguren i bronse. – Hun sitter og venter på far sin, fant et vittig hode ut.

Tamburen var kjent for sitt gode kjøkken. Kokkene hadde matsmak som vi sa før. Det var fru Torp fra Sellebakk, fru Moum og fru Ulfeng som fulgte med over fra Grand. Vi serverte god, solid mat uten kruseduller. Dagens suppe, dyrestek fra Helene Andresen og karamellpudding som dessert. Var gemalen i spanderhjørnet, kunne det komme en flaske seks kroners eller en algirsk Spahi rødvin på bordet.

I fiskeveien gikk det mye i hellefisk eller i sesongen i makrell i fløtesaus. Fisken kjøpte vi hos Anker Strand på brygga. 17. mai skulle det være laks og jordbær. Frøken Nilsen fra Lisleby, Gerd Forsethlund og Hjørdis Karlsen hadde hendene fulle med fat og skåler og terriner. Etter toget var det kø både til oppe og nede.

Det hendte også på vanlige lørdager. Hansen og Johansen fra Kråkerøy sto i døra så ingen snek i køen. På lørdager var det dans. Pianoet sto på det lille podiet i hjørnet. Haakon og Gunnar Madsen spilte opp, kjærestepar og stødige ektepar på det lille dansegulvet sang: – Så kom våren til Tarina … På søndager lød andre toner. Trekkspillvirtuos Sjøberg spilte til taffelet.

Turister var det mindre av før, men Plus trakk da en del. Til og med Farah Diba har vært innom vollene. Hun gikk ikke på Tamburen. Det gjorde brukskunstnerne, med rødvin i lange baner. Glassblåserne var her mye, jeg husker spesielt en liten, tørst finne som fort fant bånn i glasset. Tone og Richard Duborgh var blant de faste og det samme var Pille og Vegard. Axel Jensen bodde i Vaterland, han spiste ofte middag på Tamburen og ble sittende utover.

Trond Vinje var av de som satt og satt, og iallfall en gang hadde han med seg Bjørneboe som var på avvenningskur på Blåkors. Bjørneboe har skrevet et sted at han ga både Tamburen og Blåkors sin beste anbefaling.

I selskapsrommene var det et og annet bryllup, konfirmasjoner, 50- og 60-årsdager. Og kommunale middager.

Første tilstelningen jeg ordnet var med Håkon Karlsens begravelse. Jeg har arrangert og dekka på til mange av byens honoratiores: Ragnvald Gundersen, Wilhelm Thøgersen, Parlow Hansen med flere. – Sølv, iallfall sølvplett på bordet, Piesporter Riesling til den avkokte laksen og taler i lange baner.

Direktør Tanum inviterte Plus-kunstnerne og orienterte om hvordan man skulle te seg ved koldtbordet. Når festen var over, skulle det skaffes drosje. Første tiden var veien kort: fra den vesle drosjebua på brygga nedenfor Fergeporten. Nå er Tamburen historie, Balaklava har overtatt. Menyen er vel mer raffinert. Jeg håper hygga har holdt seg.

Trykt i Fredriksstad Blad 2000
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling